– Ingen vits å gå dit

En fjellknaus på Gyldenpris

I Bergen hadde Nygaardsparken i lang tid vært et oppholdssted for byens rusmiljø, og i 2015 ble øvre del av parken stengt. Området var blitt et slags fristed, noe som hadde sine konsekvenser for de nærmeste omgivelsene.

– Rusmiljøet skulle ut og barnefamiliene skulle inn, men kommunen hadde ingen plan for hvor førstnevnte skulle få oppholde seg i stedet eller hvilken plass de skulle få i bybildet. Situasjonen var uoversiktlig for både rusmiljøet og politiet, sier Abrahamsson.

Svaret ble en smal, liten tomt langs Damsgårdsveien, like i nærheten av det som da het Strax-Huset og som i dag heter MO-senteret Gyldenpris. Her hadde flere brukere allerede begynt å oppholde seg i en tunnel i nærheten, siden senteret ikke hadde noe tilhørende uteområde. Den eneste ubebygde tomten som var igjen på det gamle industriområdet var en liten fjellknaus bak en pumpestasjon, med stor høydeforskjell.

– Målet var å lage en ryddigere og verdigere situasjon for både brukerne og beboerne i området. Vi løste stedet med et ganske omfattende rampesystem. Plassen har sittemøbler, et takoverbygg som gir en viss beskyttelse mot vær og vind, og gjerder i varierende høyder, for å balansere mellom skjerming og innsyn.

Strax-Tunet har også en vannpost til rensing av brukerutstyr, samt god belysning, slik at brukere kan sette sprøyter på en trygg måte også i mørket.

Bra, men ikke for bra

Kort tid etter åpning ble anlegget møtt med ganske negative reaksjoner, særlig i mediene. Umiddelbart ble det påpekt en rekke mindre feil og mangler, noe som Abrahamsson opplevde som «unødvendig småpirking». Disse feilene og manglene var stort sett notert i mangellisten fra overtakelsesbefaringen, og ble rettet opp av entreprenøren kort tid etter åpning.

– Vi var på en del befaringer etter åpningen, da fikk vi utelukkende gode tilbakemeldinger fra brukere. Men det jeg angrer på, er at vi ikke involverte dem i medvirknings-prosessen. Vi hadde tett kontakt med de ansatte ved MOsenteret og med politiet, men vi hadde ikke direkte medvirkning med den tiltenkte brukergruppen. Vi skulle utfordret tanken om at det ikke går an å ha medvirkning med rusmisbrukere.

– Hvem har ansvaret for det?

– Det tenker jeg jo at jeg har. Hadde jeg foreslått det, hadde ikke kommunen sagt nei. Det kunne gitt en forventningsavklaring også, og det var der vi bommet. Brukerne trodde de skulle få et bygg, også fikk de et uteområde. Vi kunne også diskutert materialbruken med dem – vi tenkte at stål og betong var hardt og lite inviterende, derfor brukte vi en god del tre. Men kanskje de ikke ville brydd seg om det? Treverket har dels fått ganske hard medfart, og stål og betong er mer egnet for et sted med så tøff slitasje.

Og her ligger noe av problemet – for Strax-Tunet skulle gi en verdigere situasjon for brukerne ved MO-senteret, men samtidig skulle det ikke være så attraktivt å oppholde seg der at det kunne invitere til permanent opphold. Prosjektet skulle med andre ord være bra, men ikke for bra.

– Det handlet mye om balanse mellom skjerming og innsyn. Politiet skal kunne danne seg et bilde på avstand. Forbipasserende skal kunne se at noen er der, men ikke nøyaktig hva de gjør. At byen er for alle, er et kjempeviktig prinsipp. Dette prosjektet er i det minste en anerkjennelse av at gruppen finnes og at de må få egne steder å være, uten å måtte oppleve å alltid være i veien for noen, sier Abrahamsson.

Forstår ikke vitsen

Etter noen års bruk har anlegget holdt seg relativt godt – men har det løst de utfordringene det skulle og er det et sted brukergruppen ønsker å være? Meningene er delte.

– Om man ønsker et sted å søke ly, så er det jo ingen vits å gå dit. Vinden slår rett gjennom. Bergen er en av Norges mest regnfulle og forblåste byer, så jeg kan ikke helt forstå hva som var vitsen med å bygge dette her, sier Tom André Faye.

Faye er erfaringskonsulent ved Huset Bergen, et brukerstyrt hus for rusavhengige som åpnet for to år siden i Sverresgate. Huset eies av de tre brukerorganisasjonene A-Larm, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og proLAR Nett, og mottar tilskudd fra kommunen. Faye har også 25 år i rusen bak seg. På Huset serverer de mat og deler ut klær og utstyr.

– Folk er velkomne uansett hvilken tilstand de er i. Tanken er å gi dem en plass de kan få eierskap til. På to år har vi ikke hatt en eneste voldshendelse. Alle ansatte har rus- eller pårørendeerfaring. På det meste har vi vært oppe i nesten 100 brukere på en dag.

Faye har utelukkende hørt negative tilbakemeldinger om landskapsarkitekturprosjektet på Gyldenpris.

– Mitt inntrykk er at det ikke er noen som vil bruke Strax-Tunet, for det er ikke et godt sted å være. De vil ha dem der, men de vil ikke ha dem der likevel. Og noe av problemet sånn sett er også beliggenheten, sier Faye.

Da Nygaardsparken ble stengt og kommunen ville flytte rusmiljøet til et annet sted i byen, begynte de ifølge Faye i feil ende.

– De bygger ikke der folk faktisk er, men der de selv ønsker å ha dem. Men i praksis fungerer ikke rusavhengige sånn. De er rutinemessige. Å få dem med på nye ting er krevende. Og denne plassen ligger ikke sentralt i byen.

Resultatet er at rusmiljøet har begynt å samles rundt Korskirken. Faye håper kommunen kan gi miljøet et sted å være i det området i stedet.

– Og da må det være et sted som gir ly, med sprøyterom, som er komfortabelt og trygt. Hvis ikke er det liten reell hjelp i det, sier Faye. 

– Slike steder trenger vi flere av

Arild Knutsen er leder i FHN, en av eierne av Huset. Han tror Strax-Tunet har hatt en positiv effekt og ønsker lignende steder velkommen i andre norske byer.

– Jeg brenner for slike prosjekter. Strax-Tunet er tilegnet folk med alvorlige rusutfordringer, som ikke hadde noe annet sted å være. Før de fikk en egen plass, da de oppholdt seg i tunnelen på Gyldenpris, gikk det utover folk som bodde i nærheten. Mange turte ikke å gå forbi og det oppstod flere negative hendelser. Prosjektet ser litt spesielt ut, noen har sammenlignet det med en barnehage og andre med en luftegård i fengsel, men det er et sted som brukere kan være før og etter de mottar tjenester – uten å være til sjenanse for andre. Slike steder trenger vi flere av, sier Knutsen.

Knutsen er enig i at beliggenheten ikke er ideell.

– Bergen er en stor by og dette ligger litt i utkanten. Så det er forståelig at ikke alle går hit. Men det funker for dem som bor i nærheten eller er brukere av MO-senteret. Vi har en lang vei å gå med ruspolitikken i landet, og før den er på plass, kan vi ikke løse alle utfordringer gjennom slike prosjekter som dette. Og det er ikke en enkel balansegang å skulle lage noe som inviterer til bruk, men ikke er så komfortabelt at noen legger seg for å sove der. Jeg tror likevel at alle gode tiltak hjelper, sier Knutsen.