Legger Vøringsfossen bak seg

1 til 1-prosjektering

Prosjektet som har holdt dem opptatt gjennom årene, har bestått av mye registrering, terrengforståelse og 1 til 1-prosjektering. Mye av de nøyaktige registreringsprinsippene har de kunnet overføre til andre prosjekter.

– Det har handlet om å finne balansen mellom å sikre området, styre publikum for å hindre terrengslitasje, men samtidig gi folk den naturopplevelsen og magesuget de har kommet for. Hadde vi bare laget et glassrør hadde vi ikke svart på oppgaven, sier Hølmebakk.

For å hindre at folk klatrer over gjerdet og ut mot stupet, har plasseringen av sti og utkikkspunkter handlet om å hele tiden slippe folk ut mot stupet ofte nok, så man ikke tar saken i egne hender.

– Folk hopper over gjerdet nå også, men nå kan man faktisk legge hånden på håndløperen og gå alle 900 meterne gjennom hele anlegget, sier Hølmebakk.

Zappfe og Tesla

Men så var det dette med naturinngrep da. Mye har blitt sagt og skrevet om trappebroa, som blant annet har blitt omtalt som «voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». 

Undertegnede skal til å nevne helgens artikkel i Morgenbladet – om alle de røde DNT-T-ene i norsk natur, som Peter Wessel Zapffe allerede for 90 år siden mente ødela naturen – men så kommer Hølmebakk oss i forkjøpet. 

– Det var en morsom artikkel, og Zapffe mente jo at naturen helst burde være helt urørt. Nå har vi ikke bare røde DNT-T-er, men også to tonns Tesla-T-er, som det blir stadig flere av i den norske naturen. Og på den nye parkeringsplassen ved Vøringsfossen er det jo Tesla-ladestasjoner, så vi føler oss jo litt truffet, sier Hølmebakk.

Mange nivåer i diskusjonen

Men de har likevel ingen kvaler etter at trappebroen kom på plass.

– Nei. Det er mange ting i arkitekturen vi har kvaler for, spekulasjonsbyggeri eller andre ting som bryter med våre idealer, men i dette tilfellet tenker vi at vi har forbedret sikkerheten og hindret terrengslitasje. For oss har det også handlet mye om terreng- og landskapsforståelse, og hva det vil si å oppleve norsk natur.

– Så lenge noen har sagt at her skal det være turister, så er dette et relevant svar på oppgaven. Man kan jo få inntrykk av at man kommer hit etter å ha gått to timer i naturen, men det ligger jo helt inntil riksveien med svære trailere, i tillegg til at det har kommet massiv hytteutbygging like ved, rett ved Hardangervidda. Det er mange nivåer av denne diskusjonen, sier Øymo.

Broer tydeliggjør landskap

Det at stien er lagt lenger inn fra stupkanten har også gjort naturen vakker igjen, etter å ha vært nedtråkket og ødelagt, påpeker hun. Nå vokser lyngen fram igjen.

– Men hadde man trengt å ha den broa?

– Nei, man hadde ikke trengt å ha noen ting. Men broen var nok hovedgrunnen til at vi vant konkurransen, og den gangen så man ikke broen som en trussel mot naturen. Vi syns at broer i landskapet kan være fantastisk fine, både jernbanebroer og veibroer. De kan ofte være med og tydeliggjøre landskapskvaliteter, og vi har forsøkt å tegne en fin bro. Men den har jo blitt litt syndebukk, sier Hølmebakk.

Det er et trekk ved arkitektur generelt, mener Hølmebakk, at visse arkitekturelementer tiltrekker seg enorm oppmerksomhet og blir symboler i større diskusjoner, og viser til knekken på toppen av Munchmuseet i Oslo som et eksempel.

– Hvis man går rundt i Bjørvika i dag, og ser det store urbane bildet av alt mulig som har skjedd der, så fremstår det i dag helt ubegripelig at den knekken skulle få folk i harnisk.

På bar bakke

Kontoret har alltid vært lite og med få ansatte, noe som har gjort at arbeidet med Vøringsfossen har tatt mye av kapasiteten. Da er det alltid rart når ting plutselig er ferdig, forteller Hølmebakk.

– Sånn blir det torsdag morgen, sier Øymo, litt nervøs.