Norsk status i naturrestaureringens tiår

Et nødvendig regnskap

Anvendt økologi og forskning i skjæringspunktet mellom naturfag, forvaltning og planlegging, er omdreiningspunktene i Simensens stilling. I tillegg til forskning, gir også NINA faglige innspill til kommuneplanleggere og utbyggere.

Arealregnskap er ett av flere verktøy instituttet jobber med å utvikle. Det bygger på metoder som allerede er jobbet med lenge i Norge, men som verktøy er det likevel relativt nytt i Norge, mener Simensen.

– Det handler rett og slett om å skaffe oversikt over tilstand og utvikling i økosystemene og hvordan landskapet endrer seg over tid. Ikke minst handler det om å skaffe oversikt over planer og det som ennå ikke er bygd. For eksempel forsker vi på utbygging av hytter. Hvor mange hytter er planlagt, men ennå ikke bygd? Dette vet kommunene ofte lite om selv, og vi mangler nasjonale tall. Å føre et arealregnskap er en systematisk måte å jobbe fram denne oversikten på.

FN har utviklet et mer omfattende og systematisk rammeverk, forteller Simensen. Nå forsøker NINA å tilpasse denne til norske forhold.

– Vi forsøker å trekke det ned på bakkenivå, lage oversikt og kart som er anvendbare i planlegging.

– Først handler det om å kartlegge landskapet. Hvilke økosystemer og landskapselementer finnes, og hvor mye er det av hver type? Deretter kartlegger vi endringene som har skjedd, enten som følge, utbygging eller i form av naturlige endringer. Vi kan definere og måle tilstanden i økosystemet – du kan kalle det helsetilstanden i for eksempel en skog. Til sist kartlegger vi godene og tjenestene naturen leverer til oss mennesker. Det kan være karbonlagring, flomdemping, pollinering for insekter eller opplevelsesverdier.

Alle komponentene kan samles i ett stort regnskap som også inkluderer økonomisk verdsetting, forklarer Simensen, men som han sier: Der er vi kommet veldig kort. Det krever økonomer inn i arbeidet for å operasjonalisere regnskapet og – legger landskapsarkitekten til – arealregnskap berører også filosofiske spørsmål: Skal vi sette en pris på naturen?

AVBØTINGSHIERARKIET

En pyramidefigur dukket opp på presentasjonen til Dagmar Hagen, også forsker i NINA, under NLAs fagdag i Trondheim i april. For mange som jobber med naturmangfold i utbyggingssaker, er den kjent: avbøtingshierarkiet. Pyramiden viser et hierarki i tiltak for å minimere uheldige inngrep i natur. Øverst troner «unngå», etterfulgt av «begrense» og «restaurere». Nederst følger siste utvei: «kompensering».

– Først og fremst vil vi begrense skadevirkninger ved inngrep i naturen, og tilpasse inngrep best mulig. Som landskapsarkitekt har jeg jobbet med dette i alle år, vil jeg si. Når det ikke er mulig å unngå skadevirkninger, handler det om å restaurere. Det er ulike ting vi kan gjøre for å framskynde de naturlige prosessene. Det kan være å hente inn naturlig vegetasjon, bearbeide jordsmonnet med maskiner, tilrettelegge for hydrologiske prosesser – gjøre ulike tiltak for å få de naturlige prosessene i naturen raskere i gang igjen, forklarer Simensen.

Å gjenopprette myrområder, restaurere kystlynghei og åpne opp bekkeløp i byer, er alle eksempler på naturrestaurering som skjer i økende grad, også i Norge. Disse prosjektene er avgjørende for å bygge kunnskapsgrunnlag og forskning, samtidig jobber NINA aktivt for å oppskalere og benytte verktøyene i større prosjekter. Foreløpig er det ett mye omtalt prosjekt som baner vei: Hjerkinn skytefelt som i 2020, etter 17 års arbeid, ble ferdigstilt som landets største naturrestaureringsprosjekt.

«Fra slagmark til nasjonalpark» het prosjektet, der rydding av eksplosiver, veier og sikring mot forurensning, ble gjennomført på det 165 kvadratkilometer store skytefeltet i hjertet av Dovrefjell. I dag har det status som nasjonalpark. «Kan du restaurere i fjellet etter nesten 100 års militærdrift, kan du gjøre det nesten hvor som helst», sa Dagmar Hagen, som var involvert i arbeidet gjennom NINA, på sin fagdagspresentasjon.

Når restaurering likevel ikke er mulig, må vi til nederste tiltaksnivå i avbøtingshierarkiet: kompensasjon. Å bygge ett sted, og så restaurere, etablere eller beskytte natur et annet sted. Det brukes mer og mer i Norge, primært for samferdselsprosjekter som berører verneområder. Slike tiltak løfter en rekke spørsmål, påpeker Simensen:

– Hvor stort skal kompensasjonsområdet være, skal det være samme økosystem, eller identiske naturverdier? Hvor langt unna kan det være? Kan du kompensere for nedbygging av et deltaområde i Gudbrandsdalen gjennom å sikre et annet i Vestfold? Som regel er det vanskelig å erstatte tapt natur, og det vil ofte være nødvendig å øke arealet på kompensasjonsområdet med tre eller fire ganger for å kompensere for det som går tapt.

Simensen advarer samtidig mot faren for at en slik tilnærming kan bli et grønnvaskingsprosjekt.

– Grønnvasking blir et stort spørsmål, hvis slike verktøy gjør det lettere å bygge ned natur. Da kan det, som det ofte har vært med klimakvoter, faktisk virke mot sin hensikt, påpeker Simensen, og legger til:

– I motsatt tilfelle, kan vi også bli så redde for grønnvasking at vi ikke tør arbeide aktivt med å forbedre prosjekter hvor det uansett vil måtte knuses noen egg. Det er heller ingen god løsning.

Løfte blikket

På spørsmål om hvordan landskapsarkitekturen kommer til nytte i økologiforskningen, kommer svaret kontant:

– Det er en utdanning som gir bred tverrfaglig tilnærming: formgivning, samfunnsfag og naturfag – og koblingen mellom de tre. Landskapsarkitekter har evnen til å løfte blikket, se sammenhenger, trekke større linjer – og ikke bare gå rett inn i detaljer. Det er viktig lærdom når jeg har gått inn i økologien, svarer Simensen, og påpeker samtidig at det har skjedd en faglig utvikling, der det økologiske perspektivet i landskapsarkitekturen gradvis er bedre integrert i faget.

– Landskapsarkitekter var pionerer innenfor naturrestaurering på 1960- og 70-tallet, da vi var en viktig stemme i arbeidet med blant annet store kraftutbyggingsprosjekter. Det handlet også da om god landskapstilpasning og å redusere negative miljøvirkninger av utbygginger, men i for stor grad var nok oppmerksomheten på landskapet som en kulisse. Så lenge det så bra ut, var det bra, sier forskeren og fortsetter:

– Men med tiden har faget tatt opp i seg viktigheten av å legge til rette for at de naturlige økologiske prosessene får fortsette, som strømmen av vann, energi og næringsstoffer i bakken og naturlige endringer i artssammensetning over tid. Å legge til rette for at slike prosesser skal få virke, hjelper naturen med å komme tilbake igjen etter den har blitt utsatt for en trøkk.