Planvask for naturen

Demokratisk problem

Utbygger er fornøyd med å ha oppnådd maksimal tomteutnyttelse, og det er fint med noe grønt på plantegningen. Men det grønne trenger helhetlig planlegging om det skal ha noe å si for naturmangfold og håndtering av overvann.

– Vi har et demokratisk problem når kommunestyrer rundt om håndhever reguleringsplaner fra 1924, slo jurist og dosent ved NMBU, Fredrik Holth, nylig fast under kurset Plan- og bygningsrett i et landskapsperspektiv som Norske landskapsarkitekters forening (NLA) arrangerte i slutten av januar.

Gamle reguleringsplaner er vedtatt uten dagens kunnskap om klima og natur. Disse planene har ofte arealformål og planbestemmelser som avviker fra nåværende lovgivning. Det er også mulig at planene ikke gir uttrykk for hva som er politisk ønsket utvikling, sa Holth.

Han fortsatte:

– Arealbruken i dag styres i stor grad av planer som ble vedtatt av kommunestyrer på 1970, -80 og -90-tallet. Mye har skjedd med naturen siden den gang. Og det skjer fort. Likevel treffer vi vedtak basert på disse planene. Men heldigvis har det også skjedd noe med innstillingen til hvordan vi behandler naturen vår og de forskjellige arealene.

Bindende føringer

Vi er inne i FNs tiår for naturrestaurering, og organisasjonen har slått alarm. Parisavtalen forplikter landene som har signert til å lage en nasjonal plan for hvordan de skal kutte i klimagassutslipp. Planen skal også inneholde et mål for hvor mye landet skal kutte. Så hva har kommuneplanens arealdel å si for nedbygging av natur i et land? Og hvordan henger kommuneplanens arealdel sammen med reguleringsplanen?

Benedikte Wiig Sørensen jobber i Klimaetaten i Oslo kommune og har vært ansvarlig for etatens innspill til Oslo kommunes KPA, som var på høring frem til jul. Hun forklarer:

– Kommuneplanen gir rettslig bindende føringer for senere plan- og byggesaker. Den gir også føringer for hvilke krav som skal stilles i reguleringsplaner, som igjen blir førende for byggesak. Derfor er det viktig å få inn mest mulig ambisiøse og gjennomførbare klimakrav i kommuneplanen, innenfor rammen av loven.

– Klima- og naturkrisen er tett sammenvevd og må løses i sammenheng. Arealbruk og -planlegging binder sammen klima- og naturarbeidet. Det er viktig å sette fokus på klima og natur så tidlig som mulig i planfasen. Da kan man ta riktige valg tidlig når det koster minst. Det at man får inn føringer allerede på kommuneplannivå gir gode forutsetninger for at man også får satt de riktige rammene tidlig i et prosjekt. Ettersom kommuneplanens arealdel er bindende, er denne noe også utbyggere må forholde seg til, sier Wiig Sørensen.

Arealdelen skal være et godt styringsverktøy for å nå kommunens mål, og samtidig gi forutsigbarhet for brukerne. Planen må derfor finne den rette balansen mellom å være fleksibel og detaljert. Oslo kommune har nettopp hatt kommuneplanens arealdel ute på høring.

Nye tiltak og ny arealbruk blir avgjørende for å nå målene i Parisavtalen og Naturavtalen, og landskapsarkitekter som yrkesgruppe har helhetsblikket og verktøyene som skal til for å løse naturkrisen, i alle fall i teorien. Men landskapsarkitektene kommer ofte for sent inn i prosjekter: føringene er lagt og rammene er allerede satt.

Staten kan hvis staten vil

Interessekonflikt er et sentralt ord i sakene om nedbygging av natur og den påfølgende debatten.

– Det trengs tydeligere nasjonale rammer for lokal arealpolitikk, sier Gro Sandkjær Hanssen ved OsloMet, som har vært medlem av Klimautvalget 2050.

I utvalget ble sammenhengen mellom natur og klima understreket. Tydeligere nasjonale rammer kan skje på flere måter, som måltall for hvor mye som kan tillates å bygges ned hvert år, som i jordvernet, og forbud mot nedbygging av særlig viktige naturtyper, som for eksempel myr, men kan, ifølge Sandkjær Hanssen, også skje gjennom økonomiske sanksjoner og incentiver, som naturavgift eller økologisk kompensasjon.

– Jeg vil ta til orde for å innføre økologisk kompensasjon som nødbrems umiddelbart – at man må betale for nedbygging av natur det det vil koste å restaurere den et annet sted. I tillegg bør små kommuner tilføres mer kompetanse, sier hun.

Slik Fredrik Holth slo fast under kurset Plan- og bygningsrett i et landskapsperspektiv, mener Sandkjær Hanssen at det må nye planer til, ettersom mange av disse er gamle, har de blitt vedtatt på et tidspunkt uten forståelse og kunnskap om den naturkrisen vi står ovenfor i dag.

– En planvask i kommunene kan være et av de mest effektive virkemidlene innen klima- og miljøforvaltningen, sier hun.

En mer forutsigbar situasjon

Ifølge Holt er det ikke for sent å snu, og han peker på at det er full adgang til å stanse et planforslag eller å oppheve eller endre en vedtatt reguleringsplan. Dersom en søknad er i tråd med plan er hovedregelen rettskrav på tillatelse.

Men også her er det unntak: Det er mulig å innføre midlertidig forbud, med full adgang til å oppheve eller endre planen. Med andre ord: Før det er gitt byggetillatelse har man mange anledninger til å ombestemme seg.

Holth mener oppdaterte planer gir en langt mer forutsigbar situasjon for utbyggerne:

– Planvask er en systematisk og målrettet gjennomgang av alle eldre reguleringsplaner i en kommune, hvor målet er å sikre et oppdatert plangrunnlag i samsvar med dagens kunnskap, lovverk og politikk.

Ifølge Gro Sandkjær Hanssen er det svært viktig å planvaske på to plannivåer – både kommuneplanens arealdel og på reguleringsplannivå.

– Gjennom Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging fra 2023 har regjeringen gitt kommunene et oppdrag om å se på areal som allerede er avsatt til bebyggelse som næring/bolig/fritidseiendom i eksisterende kommuneplanens arealdel og vurdere å ta ut arealer ved rullering. Det er helt nødvendig, for NINA-rapporten som gikk gjennom alle landets kommuneplanens arealdeler viser at de legger opp til enorme naturtap. 1364 km2 skog er planlagt bygd ned, og 164 km2 myr, sier hun

Det ligger et enormt handlingsrom i lovverket, og mye er opp til planleggerne, og siste instans politikerne, å bestemme. Loven gir masse muligheter og få begrensninger. Riktig fagkompetanse på riktig sted er et viktig stikkord her. Tidlig nok i prosessen et annet.

Gro Sandkjær Hanssen kommer med en oppfordring:

– Arkitekter og landskapsarkitekter som profesjonsgrupper bør sette seg verdimål om å ikke bidra til dette enorme naturtapet. Hvorfor er det arkitekter som fremdeles tegner hytter og hus i jomfruelig mark? Hvorfor kan ikke landskapsarkitekter som gruppe si prinsipielt nei til nedbygging av natur?