Residenshagen i Larvik: gjemt og nesten glemt

Visste du at det ligger en svær, barokk prydhage skjult midt i Larvik by?

Illustrasjon av Residenshagen av Lars Jacob Hvinden-Haug (NIKU).

Residenshagen av Lars Jacob Hvinden-Haug (NIKU), laget på grunnlag av kart, arkivkilder og dagens bygning og topografi. Akvarellfargene fra 1696, er ved Véronique Karine Simon (NIKU).

Foto: Lars Jacob Hvinden-Haug (NIKU)

Den 17. september har Norske landskapsarkitekters forening sin årlige fagdag i Larvik. Blant dem som kommer er Thomas Hylland Eriksen, Stig L. Andersson, Rune Skeie, Rolf-Erik Poppe, Else Abrahamsen og Kathryn Gustafson.

Også Aina Aske gjester fagdagen med innlegget «Gjenoppdagelsen av et gjemt og glemt landskap».

Aske, som er konservator ved Vestfoldmuseene, forklarer at hele Larvik by var et herregårdslandskap. Kong Frederik den tredjes sønn var stattholder i Norge. Han kjøpte et stort gods i Vestfold, og det ble gjort om til et grevskap i 1671. Alle har hørt om baroniet Rosendal og deres hager, men det kom senere. Slottet i baroniet Rosendal er fra 1665, og godset ble opphøyet til lensbaroni i 1678, sju år etter at Larvik ble opphøyd til lensgrevskap.

Dette skjedde i starten av tidlig moderne tid og eneveldet i Norge. Og Residenshagen var et kjempestort anlegg.

– Opp igjennom den senere historien har det vært vanskelig for folk å forstå hvor stort det var. Det er heller ikke mange som vet hvor avansert det var. Residenshagen i Larvik var svært lite typisk for Norge og vår enkle, lille hagekultur. Det er simpelthen vanskelig for folk å forestille seg hvor flott dette anlegget har vært, sier Aske.

Forbauset

Hun forteller at da dansketiden og grevskapet var over i 1814, ble dette kjøpt av byen. Og byen fylte herregårdsbygningen med det som omtrent tilsvarer kommunale funksjoner i dag. Hagen ble liggende ganske uforandret som park og gartneri. Tidlig på 1850-tallet kom det noen få bygninger til, men i 1916 ble det forandringer. Hagen forsvant gradvis og ble lagt under skolegårder.

– Og akkurat da fant de plutselig Herregården i Larvik og var forbauset over at det fantes noe slikt i Norge, sier hun.

– Bygningen ble fredet, men de kom akkurat for sent til å redde parken, for den var da under utbygging. Larvik er en gammel arbeiderby med sterke industrielle tradisjoner, som greven etablerte. Byens danske historie og nære tilknytning til makten i eneveldet har i noen grad blitt fortrengt. Man visste ikke helt om man skulle akseptere det. Eneveldet som sådant var nok ikke kontroversielt i seg selv. Men Larvik beholdt jo veldig lenge det patriarkalske godssamfunnet, eller brukseiersamfunnet, som på en måte ble en videreføring av adelshistorien. Det henger nok sammen med at dette området ble kjøpt av Treschow-familien på 1830-tallet. Den nyere moderne tidsalder, 1600–1700-tallet var en kjempespennende tid, med kunst kultur, opplysning, og med denne type store hageanlegg. Men i Larvik har man liksom ikke fått med seg de positive konnotasjonene. Det har vært en skepsis til ens egen historie.

Svart/hvitt portrett av Aina Aske. — – Man kan ikke skille mellom estetikk og det som er nyttig. Dette er jo en tanke vi kjenner igjen i dag. Det som er vakkert, er ofte også nyttig, og vice versa. Residenshagen var ikke bare til pynt, den ble brukt til matproduksjon, sier Aina Aske, konservator ved Vestfoldmuseene.
Foto: Kjersti Bache, Østlands-Posten

Manglende begeistring

Aske sier at denne underliggende skepsisen har bidratt til en manglende begeistring for hageanlegget. Kulturminnearbeid er også politisk og ideologisk. Residenshagen var Norges største og flotteste hageanlegg, et symbol på adelsmakt, og representerer noe ganske annet enn den norske likhetstanken som gjorde seg gjeldende utover 1900-tallet, da arbeiderbevegelsen fikk mer definisjonsmakt. Man var mer stolt av skolebygg enn flotte hager.

Aske mener tiden er moden for å se på dansketidens kulturminner med et nytt blikk og nærme seg historien på andre måter.

– Når det gjelder hager på 1600–1700-tallet, er det ikke tilstrekkelig å vurdere dem som estiske objekter, sier hun.

– Man kan ikke skille mellom estetikk og det som er nyttig. Dette er jo en tanke vi kjenner igjen i dag. Det som er vakkert, er ofte også nyttig, og vice versa. Residenshagen var ikke bare til pynt, den ble brukt til matproduksjon. Dette er noe man kan spille videre på i byutviklingssammenheng. Denne type anlegg kan lære oss mye om klasseforskjeller i gamle dager, for all del, men de kan også lære oss noe om hvordan man håndterte møtet mellom et kunstnerisk og estetisk uttrykk og det som er nyttig og spiselig. Her dyrket de grønnsaker, epler, urter og eksotiske planter. Dette nytteaspektet glemmer vi ofte, mener jeg. Det vi har for øye når vi tenker på barokke hager, er jo gjerne luksusliv og flanering. Men hagene var veldig kompliserte og avanserte.

Mobilitet og forbindelseslinjer

Påstand: Mange parkprosjekter og byplanprosjekter for urbane uteområder handler mye om mobilitet og forbindelseslinjer for myke trafikanter og tilgang til grøntområder for innbyggerne. Det er infrastrukturprosjekter med naturlike elementer. Parkene er ikke destinasjoner, men transportetapper.

I forslag til kommunedelplan for Larvik kan man se at Residenshagen inngår i et grønt belte tvers gjennom byen. Her skal byboerne komme seg fram til fots og på sykkel i organiske omgivelser. Det er Larvik kommune som fremmer dette forslaget gjennom Sentrumsstrategi for Larvik by – forslag til utvikling fram mot 2040, som er en del av kommunedelplanen. Høringsperioden er over, og forslaget skal behandles i bystyret til høsten.

Asplan Viak har gjort en kulturhistorisk analyse for Tollerodden-Herregården ved hjelp av den såkalte DIVE-metoden. Aske er blant dem som har bidratt med kunnskap i denne analysen.

I tillegg sitter hun i prosjektgruppen for utvikling av det nye Larvik Museum, som en del av Vestfoldmuseene. Larvik Museum skal relokaliseres, og forslaget går ut på å samle hele museumsvirksomheten i Larvik til området på ved Herregårdshagen.

– Det er vanskelig å forstå verdien av dette anlegget, fordi det er borte. Det er svært sjelden at det faktisk åpner seg en slik mulighet midt inne i en by. Det er en gavepakke. Men det skal nok mer til enn et lokalsamfunn og en mellomstor kommune for å løfte dette videre. Jeg mener dette er av nasjonal interesse, sier Aina Aske.

NLAs fagdag holdes i Larvik den 17. september, for mer informasjon, trykk her.