Slipp leken fri

Standardiserte lekemiljø

På 1990-tallet kom forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr, som skulle sikre en tryggere lek for barn og minimere risiko for alvorlige ulykker. Etter hvert er vi blitt godt kjent med standardkrav til sikkerhetssoner og fallunderlag. Den store tilgangen på katalogprodukter og hyllevarer har samtidig blitt en lett tilgjengelig løsning på hvordan vi velger å utforme lekeområder.

Men hvordan påvirker dette barnas lekemiljø?

Rune Storli arbeider som dosent på Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning. Han deler fra sin erfaring både som underviser og konsulent for naturlekeplasser.

I undervisningen bygger blant annet Storli naturlekeplasser sammen med studenter. Han beskriver det som en god metode for å gjøre fortløpende og balanserte sikkerhetsvurderinger i forhold til fallhøyder, vinkler og åpninger.

Samtidig opplever folk mestring i et skapende miljø. 

– Kunnskap om lek og barn er viktig for å kunne legge til rette for gode lekemiljø, sier Storli og forklarer at barn har god evne til å vurdere egen risiko ut ifra egne evner.

– Når det kommer til lek i høyden tilnærmer de seg risikoen. Noen hopper mens andre krabber. De vet mye om hva sin egen kropp er i stand til, og viser en fantastisk kompetanse på å ta i bruk et lekemiljø på en trygg måte.

Fokuser mer på kvaliteten i leken

Rune Storli mener fokuset i større grad bør flyttes over fra sikkerhet til lekbarhet og kvaliteten i leken. Han anerkjenner at det kan være vanskelige vurderinger å ta, nettopp fordi vi er redd for å gjøre feil. 

Storli håper den nye ISO-standarden, «benefit-risk assesment» bedre skal kunne veilede oss i å gjøre balanserte risikovurderinger av et lekemiljø.

– Her vektlegges en bredere forståelse av risiko, hvor det også anerkjennes at et visst nivå av risiko kan bidra til personlig vekst og læring, sier Storli. 

Videre påpeker han at lek er en viktig kroppslig utvikling for barn – både for å utvikle egne risikovurderinger, og forståelse av kroppens begrensinger og evner.

– Vi ønsker å lage lekemiljø som er utfordrende, men fortsatt trygt nok.

Storli påpeker viktigheten av å planlegge for mangfoldige lekemiljø og kategoriserer leken i tre hovedkategorier: Kroppslig lek (løpe/klatre); konstruksjonslek (flytte på ting/skape ting); og til slutt rollelek (å late som/fiksjon).

– I dag er det ofte den kroppslige leken som får mest oppmerksomhet når vi planlegger lekemiljø. Det blir tydelig i barnehager og skoler hvor det er klatrestativ og sklier som typisk dominerer, forklarer han.

I forskningsprosjektet EnCompetence som omhandler barns lekemiljø, forteller Storli at det ble avdekket at barn kun bruker 15% av tiden sin ute på faste installasjoner som klatrestativ.

– Vi bør derfor tenke på at det er andre ting i et lekemiljø som kan fungere like bra som for mye lekeapparater, sier Rune Storli og oppfordrer landskapsarkitektene til å spesielt fokusere på det skapende miljøet, hvor barna kan sette sine små spor i landskapet. Hvor all kreativiteten ikke er tatt ut på tegnebrettet, men hvor det er igjen mye kreativitet i miljøet til at barna kan skape noe.

Symbiosen mellom lek og økosystemtjenester

Emma Simonsson fra svenske Urbio tok turen til Oslo for å fortelle om arbeidet med lekeplassveilederen Lekotoper. En veileder utarbeidet med Örebro kommune for å utforske hvordan vi kan løfte blikket fra et ensrettet fokus på motorisk lek, til å innse at lek også handler om mye annet.

– Leken er viktig for vår fysiske utvikling, men også for å forstå sosiale relasjoner, lese andre sine reaksjoner, utvikle empati og samspill, sier hun.

Ved å se til naturlige lekemiljø mener Simonsson at vi kan få til bedre og mer lekefulle miljø. 

– Leken er helt avgjørende for et barns utvikling. Det er gjennom leken at barn forstår seg på verden og gjør den begripelig. I naturen blir vi ikke instruert til å leke på et bestemt vis, naturen er ikke så kravstor. Den er ikke instruerende og forteller oss hva vi må- eller ikke kan gjøre.

Denne spesifikke opplevelsen ser Simonsson stor verdi i å herme etter, og gjenskape i naturlekeplassene.

– Vi bør jobbe med økosystemtjenester sammen med lekemiljøer. De fungerer veldig bra sammen da miljøer som er rike på økosystemtjenester ofte er veldig gode lekemiljø. Vi kan samordne disse funksjonene, sier hun.

Selvransakelse

Emma Simonsson oppfordrer også landskapsarkitektene til å være selvkritiske og ta et oppgjør med hvorfor så mange lekeplasser i dag ser ut som de gjør. Det er mye lekeplassutstyr som er lettvint å velge fra en katalog. Raskt og enkelt, eller?

Men disse lekemiljøene har ikke stort spillerom. Det er veldig instruerende lek som barna ofte er raskt ferdig med, mener Simonsson og sier vi må være mer bevisst på hvilke typer lekemiljø vi ønsker å skape for barna i de ulike situasjonene.

Simonsson forklarer at det kan være ganske vanskelig å skulle beskrive og utvikle natur fra blanke ark. For å kunne skape landskap som etterligner naturens kvaliteter oppfordrer hun landskapsarkitekten til å vektlegge sin rolle på byggeplassen, og i større grad jobber med skisser som gir spillerom for endring og tilpasning på tomten.

Så hvorfor lager vi ikke slike lekemiljø i større grad? Fordi man er redd, tror Simonsson.

– Vi vet ikke alltid konsekvensene, og det kan være vanskelig å tolke regelverket. Spesielt når man ikke jobber med produkter, men mer naturbaserte lekemiljø, sier hun. 

Simonsson tror også på et skifte av våre estetiske forventninger, og oppfordrer til mer rot.

– I et parkmiljø ser man fort hvis en pinne ligger et sted den ikke skal. I et naturmiljø som er mer ettergivende er det større rom for «rot». Det handler om hvor komplekst et naturmiljø er, og hvordan vi kan beskrive den for å kunne anlegge den. På sikt må vi forandre vår forventing av hvordan et utemiljø skal se ut.

Naturens egne byggeklosser

Elinor Aas er landskapsarkitekt i Bjørbekk & Lindheim, og har etter hvert opparbeidet seg bred erfaring med lekeplasser som bruker naturen sine egne byggeklosser som hovedkomponenter. Aas presenterte blant annet arbeidet sitt med Risenga naturlekeplass i Asker, utført med en variert palett av naturmaterialer.

– Vi må ha en økt bevissthet til materialene vi bruker, slår hun fast og oppfordrer også til å leke med det estetiske utrykket og å se mulighetene i en variert materialpalett.

Aller helst ser hun at også landskapsarkitekter blir enda flinkere til å se til gjenbruksmaterialer, og sier også at det er viktig å merke seg at når vi jobber med naturlekeplasser er ikke sluttresultatet alltid like lett å forutse.

– Med naturens byggeklosser blir veien til mens man går, og det blir garantert annerledes enn man først hadde trodd. Gjerne rufsete og ikke så perfekt. Det tror jeg også er bra, vi må tåle det og stå for det. Da blir det et mer spennende lekemiljø.

– Vi kan ikke lage lekeplasser uten risiko

Aas understreket viktigheten av at dette kan kreve et team som trekker i samme retning, og vet hvor man skal. Slik blir det mindre sårbart. Hun støtter seg også på Emma Simonsson sin oppfordring om å vektlegge tiden på byggeplass.

– Vi har ikke alltid så detaljerte planer, men vi er på stedet og jobber sammen med entreprenør, forteller hun.

Den utstrakte bruken av gummidekker har lenge vært omdiskutert, men ønske om rullevennlig dekke og universell tilgjengelighet har typisk blitt brukt som et argument i gummidekkets favør.

Elinor Aas sier vi må tenke nytt, og utfordre kreativiteten rundt universell tilgjengelighet ved å jobbe med stedstilpassede løsninger. Slik kan det sikres lekemiljø med mangfold av aktiviteter rettet mot ulike interesser og fysiske forutsetninger.

– Så spennende som mulig, så sikkert som nødvendig, avslutter Aas med et sitat fra Øyvind Vestre som hun sier skal ha mye av æren for at vi tør å tenke nytt og pushe grenser når vi tegner lekeplasser.

– Vi kan ikke lage lekeplasser uten risiko, det vil det alltid være, men vi må eliminere vekk det barna ikke klarer å planlegge for selv og forutse.