Arkitekturen og dyrene

I en bakgård i Kirkegata i Oslo sentrum har en av fasadeveggene fått slisset inn vertikale hulrom. Når bygården fra 1897, tegnet av arkitekt Harald Olsen (1851-1910), har fått disse hullene vites ikke. Blant ornitologer har de imidlertid en spesiell betydning: Det er her den sjeldne svartrødstjerten har valgt sin eneste kjente, faste hekkeplass i Norge. Svartrødstjerten er dermed eneste fuglen i Norge som er «mest vanlig» i Oslo sentrum. Den er også et eksempel på dyr som finner byen som et like godt tilholdssted som naturen.

– Svartrødstjerten kommer egentlig fra tørre fjellandskap. Et tørt bylandskap er dermed gjenkjennelig for fuglen. At noen har laget disse spaltene i muren, var tilfeldig, men det viser hvordan arkitekturen kan legge til rette for dyreliv, sier frilansbiolog Hanna Bjørgaas.

For still deg opp i hvilken som helst gate, og du vil finne et dyr. En maur som krysser gaten, en bille som søker ly for regnet, eller en skjære som varsler om fare eller mat. Men hvordan og hvorfor havnet dyrene her? Og kan arkitekter legge til rette for mer dyreliv? Bjørgaas’ nye bok «Byens hemmelige liv – Historier fra den urbane villmarka» gir kunnskap om nettopp dette. For hvorfor ble akkurat gråspurven vår faste kaféfugl, eller hvorfor ønsker flaggermusen å dele byrom med mennesker? Vi får også et rystende innblikk i måkens status som «flyktning» i byen.

– Ser man på gamle bilder fra norske byer, er det ingen måker. De begynte å komme på 1990-tallet. Det henger sammen med at deres naturlige habitat ødelegges. I byen finner de både mat og beskyttelse – og man kan tenke seg hustakene, hvor mange av dem nå hekker, har den samme funksjonen som øyer i skjærgården – begge steder er de isolerte og trygge for rovdyr.

For Bjørgaas viser fuglefortellingene fra byene nettopp hvordan arkitektur og materialer legger til rette for dyreliv.

– Valg av arkitektur og materialbruk legger grunnlaget for hvilke dyr og organismer som kan leve i byene. For å legge mer til rette for dyr kan arkitektene gjerne tilegne seg mer kunnskap om hvilke krav dyrene har.

Alle fortellingene om dyr i by er selvsagt ikke harmoniske. Måker er forhatte blant mange, men ved å se på dem som flyktninger kan det kanskje åpne for en forsoning?

– Kanskje må vi heller sette pris på fuglene og tåle støy og litt tilgriste biler i perioder, foreslår Bjørgaas.

Samtidig kan mer kunnskap om hvorfor de trives og hvordan de havnet her også være nyttig. De klassiske byduene, egentlig fra europeiske klippelandskap, ble temmet og fraktet verden rundt, som brevduer, prydfugler og matauk. Det er halvtamme etterkommerne av disse som spankulerer rundt i norske byer.

– Det tørre bylandskapet på Karl Johan eller i Bjørvika er typologisk veldig likt klippene de en gang søkte tilflukt i – og dermed ble byduene et fenomen. Dyreliv skaper også mer dyreliv, for der det er duer, er det også vandrefalk.

Det finnes imidlertid ikke én type arkitektur som er dyrevennlig, men eksempelet fra Kvadraturen viser at fasader med hull kan gi en utilsiktet dyrevennlig konsekvens. I tillegg kan man være bevisst på arkitektur og materialer, som ødelegger for dyrene, eksempelvis glassfasader, som ikke bare dreper fugler, men, ifølge ny, tysk forskning sitert av Bjørgaas, også forvirrer flaggermus som tror glasstakene er dammer med vann – de strekker ut sin tørste tunge og kolliderer med glasset.

Som hovedregel for en dyrevennlig arkitektur og landskapsplanlegging har imidlertid biologen følgende råd:

– Planlegg for heterogenitet og bruk planter som har verdi for pollinerende insekter. Legger man til rette for insekter, lar restområder være tilgrodde eller bruker betong hvor mosen kan vokse fritt, legger man automatisk også til rette for dyrene.

Men, advarer hun, arkitektur kan bare være et supplement, ikke en fullverdig erstatning for de aller fleste arter.

– Det aller viktigste er å ta vare på naturareal: Ikke bygge ned gamle parker, elvestrenger, grøntområder eller villnis. Alle dyr trenger areal for å finne mat og ly.