På sporet av tapte raviner

– Kun fragmenter igjen

En ravine er en bratt V-formet dal skåret ut av erosjon i løsmasser. Det er en svært sjelden landskapsform i verden og hjem til mange sjeldne og sårbare sopper og andre arter. Under siste fase av istiden lå nesten hele Romerike under vann, et område som kalles Romeriksfjorden. Vannet gravde seg ned og dannet ravinene, et buklete landskap med et rikt dyre- og planteliv. 

Den første vandringen er i gang, og vi har beveget oss fra grisehuset og det gamle bygdetunet inn på en kjerrevei ned til en arbeiderbolig fra 1950-tallet, i skråningen ned mot Brånåsdalen. Her stiger en frodig grønn ravine fram, et steinkast fra E6. Man kan ha tilbrakt et helt liv i området, og aldri ha lagt merke til den før. 

– Ravinene var et stort nettverk, og det vi har igjen i dag er kun fragmenter. Dermed vet mange av oss ikke engang at vi ferdes oppå dem, forteller Aure til forsamlingen.

Et helt ferskt eksempel på det, kom fram i Romerikes blad i helgen. Der frarådes befolkningen å ferdes langs Dølibekken i Ullensaker, på grunn av fare for kvikkleireskred etter vedvarende erosjon.

Den store utbyggingen på Jessheim har tidligere fått skylden for erosjonen i bekken. Fotgjengere kan velge å unngå området, men landets mest trafikkerte toglinje og landets mest trafikkerte motorvei går begge tvers gjennom kvikkleiresonen som Dølibekken truer. Så helt enkelt er det ikke å unngå i ferdes i området.

En trompet på tur

Fra boligen beveger vi oss ned i ravinen. Vi skal følge den og bekken fra dens opprinnelse til punktet der den opprinnelig rant ut, selv om svært mye av den i dag ikke er synlig. Mellom 70 og 80 prosent av ravinelandskapet er tapt, og hovedsakelig foregikk dette på 1960- og 70-tallet gjennom bakkeplanering.

Bekkene som renner nederst i ravinene ble lagt i rør, ravinene ble fylt igjen med jordmasser og skrot, og landskapet ble flatet ut. 

– Men vannet renner der nede fortsatt, og det er ganske lett å se spor av det på jordene. Kornet vokser dårligere der, sier Aure.

Og erosjonsfaren er en av de mest skremmende konsekvensene bakkeplaneringen har ført til. I områder med mye kvikkleire kan utfallet i verste fall bli katastrofalt. 

I ravinebunnen

Nede ved bekken i bunnen av ravinen drar musiker Lasse Bergmann fram trompeten og gjenskaper bekkesus, fuglekvitter, vind og andre lyder fra naturen rundt oss. Her nede er det som å være i en jungel, og dyrelivet er rikt. Grevlinger, rev, rådyr og ikke minst fugler trives godt i ravinene. Trafikken på E6 noen hundre meter unna er helt glemt her nede. Men vi skal videre.

Like forbi kommer vi til et bekkelukk med pukkstein, og herfra går bekken i rør helt ned til Nitelva. Vi vandrer forbi industriområder, der Bergmann får trompeten til å låte som sykler, biler og busser under E6-brua ved Brånås, og konkurrerer med en motorsyklist som ruser motoren i det han passerer.

Fra ravine til søppelfylling til park

Ved Skedsmovollen-krysset langs motorveien er den østre ravineskråningen fortsatt synlig, og den peker oss i retning av boligfeltet Holt Vestvollen i Brånåsdalen. Her venter Cecilie Kure fra Bar bakke landskapsarkitekter på oss.

I 2018 fikk kontoret i oppdrag å gjøre et slitent fellesområde på dette boligfeltet om til en park. Parken har en V-form, og de to armene er, naturligvis, to gamle raviner. Disse ble fylt igjen som kommunale søppelfyllinger, noe som senere har skapt en rekke helseproblemer hos beboere og skader på hus i området.

– Vi kunne ikke gjenskape en ravine, men vår oppgave var å lage en illusjon av en dal og en bekk. Ikke minst handler det om overvannshåndtering, for dersom grunnvannstanden blir for høy her, så siver giftig vann opp. For å unngå at vann siver opp fra det gamle deponiet, ble alt tettet med duk. Deretter har det kommet ny beplanting, og vi har valgt planter som er veldig robuste, som tåler å bli våte på bena og som er hjemmehørende her. Området skal ha stor artsvariasjon, forklarer Kure.

Den v-formede ravinen har blitt en flat slette her, som mange andre steder, og Aure påpeker at den på en måte nå er snudd på hodet.

– Ravinebunnen hvor det rant en bekk har nå blitt en forhøyet rygg, slik at man kan føre vannet vekk fra fyllingen og ut på sidene, sier hun og peker rundt oss.

Under bakken

Fra ravinearmene i Brånåsdalen følger vi den gamle ravinen nedover langs Trondheimsveien mot industrien på Kjeller. Vi passerer under Kjeller bru og kommer ned til Nitelvas bredder.

Her har ravinen en gang munnet ut, men bekkeklukk har vi ikke hørt siden starten av den ca. 3,5 km lange turen. Boliger, arbeidsplasser, infrastruktur og søppelfyllinger har over tid gjemt vannveiene for oss. Men de er der fortsatt, under bakken.

Lillestrøm kommune jobber med en større plan for ravinene i kommunen, og gjennom kartlegging, gjenskaping av turstier, skilting og et eget ravinefond håper de å spre kunnskap og bevissthet om det unike landskapet, forteller en representant fra kommunen under vandringen.

Også den forurensede Nitelva har de håp om å forskjønne – kanskje i så stor grad at man i fremtiden kan hoppe uti og ta seg et bad.

Neste ravinevandring arrangeres 19. september.