Leire – gull for fremtidens arkitektur 

Skifter status til avfall 

Men hvorfor er det slik at sirkulære, leirebaserte materialer, med minimale CO2-utslipp, ikke på enkelt vis kan erstatte materialer med høye utslipp? Og hvorfor er franskmenn, tyskere og til og med svensker bedre enn nordmenn på leire når det bare i Oslo-området kastes millioner tonn leirematerialer i deponier?  

– Det største problemet i Norge er at idet du setter spaden i jorden på en byggeplass skifter jorden status til avfall – den går fra byggsektoren til renovasjonssektoren, sier Hegli.  

Samtidig får massene status som forurenset masse, fordi ingen tar seg tid til å undersøke hva det er som graves opp, om det er stein, grus, jord eller leire. Da blir det ingen underkategorier og alt blir bare avfall helt til noen beviser det motsatte.  Ønsker en å bruke leireandelen i et arkitekturprosjekt, må det testes og søkes om dispensasjon til Miljødirektoratet – altså en rimelig tungvint vei å gå.  

Ansvar for overskuddsmasser fra byggeaktivitet er i tillegg delt mellom seks departementer, som i 2021 laget rapport «Tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset».  

– Det finnes ingen tydelig sektor eller myndighet med hovedansvar, noe som forkludrer mulighetsrommet for å finne sirkulære løsninger på tvers av sektorer. Plan- og bygningsloven brukes som overordnet rammeverk, men regulerer ikke massehåndtering direkte. Rapporten etterlyser en klarere og mer samordnet myndighetsstruktur som gir oversikt og skaper forutsigbarhet, sier Hegli.  

Ingen leire brukes 

Det finnes ikke gode tall på produksjonen av overskuddsmasser i Norge. Dette fordi ingen er pliktig til å rapportere hvor mye som kastes, hva som kastes og hvor det kastes.  

Tall fra forskningsmiljøet Earthresque (NMBU) viser imidlertid at det i 2018 ble produsert 3,1 millioner tonn jord- og steinmasser fra bygging av veier, jernbane, tunneler, bygninger og infrastruktur. Et skyhøyt tall per innbygger sammenlignet med alle land i Europa. Av det som blir omtalt som «naturressurser på avveie», havnet 98 prosent i deponi, mens to prosent ble gjenbrukt, da hovedsakelig til fyllmasser. 

– Ingenting av dette ble den gangen, eller nå, «oppsirkulert» til bygningsmaterialer. Bare arealet til deponi av disse massene utgjør et samfunnsproblem. Men klarer vi å benytte den i byggene våre vil vi også få et mye bedre CO2-regnskap i byggebransjen, sier Hegli. 

Tjukk genser og takutstikk 

Hva så med arkitekturen? For lykkes man med økt bruk av leire vil man nødvendigvis også få en ny arkitektur. Gjennom deres studiokurs har de vist at leire kan bli spennende fremtidsarkitektur.  

Helt konkret kan det bli tykkere vegger for å sikre tilstrekkelig isolering. Men dette er kun dersom man ikke benytter andre materialer i sammen med leire. Det finnes en rekke materialer allerede som ikke krever tykkere vegger.   

– Leire har først og fremt egnede egenskaper som bindemiddel og må ses som ingrediens i en miks med sand og silt, og biogene materialer som tre og halm. Leira kan ta opp og avgi varme, fukt, regulere akustikk og øke brannsikkerhet. Nye materialer skaper også ny arkitektur, estetikk og uttrykk som vil endre hvordan samfunnet ser ut og vi blir nødt til å designe og detaljere annerledes, sier Hegli.

– Det kan være frustrerende for praktiserende arkitekter som er vant til å detaljere etter passivhusprinsipper, men leire har en annen logikk enn stål, betong og glass. Så lenge du lærer deg denne logikken, er det imidlertid veldig lett og interessant å jobbe med, supplerer Pinochet.  

Hegli peker på at eksempelvis større takutstikk som beskytter mot regn bør hentes inn igjen fra bygningshistorien.  

– Vi ser at leirens bestandighet i norsk klima byr på noen utfordringer, men ser du til Europa holder leiren seg bedre hvis du legger på en puss i overflaten, har takutstikk og beskytter mot vann fra bakken. Det hele blir en dominoeffekt der estetikken må tilpasse seg materialbruken.  

Motstanden mot leirekonstruksjoner finnes spesielt hos dem som kun tenker at energieffektivisering er viktig. «Leirebølgen» krever derfor en del vanskelige debatter om sammenhengen mellom sirkulært ressursforbruk og energiforbruk. 

– Du må ha tykkere vegger og diffusjonsåpne vegger, ingen plastlag og det er heller ingen vits med trelags glass i vinduer når selve veggen har en dårligere u-verdi. Plutselig handler det også om at brukerne skal endre livet sitt, ta på seg en ekstra genser om vinteren og tåle at det ikke alltid er 22 grader innomhus. Da blir det fort motstand i systemet, forklarer Hegli.

Lite hus i Luster 

Hvordan er så veien videre for at leire faktisk blir et fremtidsmateriale i Norge? I en eplehage i Luster i Sogn står et lite hus i treflisleire, som del av begynnelsen på svaret. Huset ble bygget av studenter ved AHO i 2024 og årets seminar er en fortsettelse av dette kurset.  

– I fjorårets kurs brukte vi alle pengene på et åpent seminar i stedet for en forelesningsrekke kun for kurset. Det ble en forventning om at seminaret skulle få en oppfølger i år. Vi er derfor glad for å invitere til et nytt kurs hvor vi enda tydeligere får til en diskusjon om hvilke barrierer leire støter på i systemet. Prosjektet i Luster var lite og lokalt. Men nå må vi snakke om hvordan dette kan oppskaleres og hvordan leire kan bli en varig og god løsning som gir konkret økonomisk nytte, samfunnsnytte og miljøverdi, sier Hegli.  

Andre europeiske land har kommet mye lengre enn Norge i å tilrettelegge for denne oppskaleringen og sånn sett skapt et system for en ny byggekultur. Seminaret vil ha gjester fra Tyskland, Danmark og Sverige. 

– Vi ser at i Frankrike, Tyskland og senest Sverige, har kommet med standarder for bygging og er på vei med å finne løsninger for gjenbruk av masser. På grunn av plassmangel har de nok vært tidligere ute, men det er synd at Norge skal være sist i køen, sier Pinochet.  

I flere europeiske land har man hatt systemer for sortering av masser i flere tiår. I Frankrike klassifiserer man for eksempel overskuddsmasse som «naturmateriale» og ikke avfall. De differensierer også mellom massene, hvor noe blir fyll, industri, landskap og bygg. Sånn har de bygget en kultur for sirkulært ombruk. Det er denne veien vi ønsker å gå, også i Norge, påpeker Hegli.

Arkitektenes lyst 

Dypt nede i leiregropen og bygningsbyråkratiets irrganger må vi også spørre hva arkitektenes rolle i dette skal være. Skal de drive lobby mot politikerne, arrangerer seminarer eller vise frem fremtidens løsninger?  

Kanskje alle ting på en gang, skal vi tro de tre materialhodene. De forteller da om AF Gruppen som har laget sine eget rense- og sorteringsanlegg, om Franzefoss og Porfyr som har satset på et ombruksmarked for pukk og aggregater – og at begge er svært interessert i å få arkitekter til å utvikle løsninger for byggebransjen av sine sorterte masser.  

– Noen systemer er på plass, andre pågang, men mange ligger stadig på politikernes tiltaksliste.  Potensialet for sirkulære løsninger er uforløst så lenge du mangler markedet og bestilleren. Da får du ikke noen økonomiske insentiver til å eksperimentere.  

Av aktører som jobber med dette, trekker Pinochet spesielt fram arbeidet til Futurebuilt. De har blant annet lansert Opprop for klimakrav i TEK. Norsk Jord- og Halmbyggerforening jobber på frivillig basis med å oversette svenskenes nye retningslinjer for leire, mens Architects Climate Action Network Norge jobber med å spre kunnskap og mobilisere bransjen. 

– Jeg tror de aller fleste arkitekter har lyst til å teste ut leire, men vi trenger standarder og regelverk for å ta ned risikoen for og få anledning til å skalere opp, avslutter Hegli.

«Material Flows Seminar: Critical Mass» er et heldagsseminar på AHO, 8. april fra 09.00-16.00.

For mer informasjon se her.