Slik vil de redde elven Oslo glemte

Mest PCB i Norge

Alnaelva er en 14 kilometer lang elv som slynger seg fra Alunsjøen i nord, gjennom Groruddalen og bydel Gamle Oslo, før den renner ut i Oslofjorden ved Kongshavn, sørvest for Bjørvika. Nederste halvdelen av elven er også veldig forurenset av kloakkutslipp, gift fra industri, gamle avfallsdeponier og annen menneskelig aktivitet. 

I en rapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) påpekes det at mens miljøsituasjonen i Oslos mest kjente elv, Akerselva, har bedret seg de siste tiårene, er den økologiske tilstanden i Alna «dårlig til svært dårlig, og kjemisk tilstand i hovedsak ikke god». Faktisk har sedimentene i elvebunnen her vi sitter «et av de høyeste konsentrasjonene av PCB7 og dioksinlignende PCB i ferskvann i Norge». 

Rapporten fra NIVA ble ferdig i 2020, men forskningsleder Johnny Håll bekrefter at elven fremdeles er det som helt enkelt kan kalles «svært skitten»:

– Den økologiske tilstanden i nedre del av Alnaelva, nedstrøms for riksvei 163 (motorvei forbi Alnabru) er svært dårlig, og den har i stort sett vært uendret siden vi startet med disse undersøkelsene på slutten av 1980-tallet, sier Håll til Arkitektur. 

«Re:Aksjon Alna»

Det er altså denne problematikken studentene Eidsten og Nakstad griper fatt i gjennom oppgaven «Re:Aksjon Alna». Her finner de et potensial for å lykkes både med rensing av elv, restaurering av natur og hvordan dette må tenkes integrert i planene for ny byutvikling langs elven. 

– Det er få områder som har så store arealer som skal transformeres og utvikles, samtidig som de har et så stort og kaotisk forurensningsproblem som skal løses. Nå er det kanskje siste sjanse vi har til å sikre de naturverdiene vi tross alt sitter på, i forkant av den fortettingen vi vet er planlagt, sier Eidsten og Nakstad i fellesskap. 

– Akerselva ble renset for flere tiår siden. Har dere gjort dere noen tanker om hvorfor Oslo glemte Alna? 

– Det handler nok om at Akerselva renner gjennom mange nabolag hvor flere mennesker blir påvirket av at elva var forurenset,  sier Nakstad. 

Slik har det ikke vært for Alna, som renner gjennom områder med færre «nære» beboere og besøkende. 

–  Alna har så mange barrierer og er så overbygget at mange i Oslo ikke er klar over elvas verdier og problemer, fortsetter Eidsten. 

Okkupasjon av godsterminal

Alnas nærområder er sammensatte. Her suser Eidsvollbanen og E6 forbi, mens Bane Nors godssentral dekker store deler av elvens midtre parti. Her finnes kjøpesentre og industriparker, og rett bak oss suser små biler i et gokart-senter. Lengre ned finner vi nabolag som Etterstad, Vålerenga og Kværnerbyen. 

– I dag er det mange nabolag som både er frakoblet hverandre og elven. Det tjukke industribeltet i midten er også elvas nærmeste nabo, men likevel helt frakoblet. Vi var i utgangspunktet interessert i både industri, logistikk og elv. I oppgaven prøver vi derfor å vise hvordan alt dette kan kobles sammen i et system langs elveløpet, sier Nakstad. 

Hovedstrategien i oppgaven er å sette naturen først uansett hva. Målet er å åpne så mye som mulig av hovedløpet og de lukkede sideelvene, og slik «renaturere» området, forklarer de.

Nye EU-krav, FNs tiår for naturrestaurering og en kommune som sier de prioriterer natur og restaurering drar i samme retning, men oppgaven vil likevel enda lenger. 

– I en diplomoppgave har vi mulighet til å utforske hvor langt vi kan dra det. Vi er ikke bundet av økonomiske, planmessige og politiske føringer på samme måte. Samtidig mener vi mange av våre forslag for Alna er fundert i overordnete lokale, nasjonale og internasjonale mål, sier Eidsten. 

– Dere prøver å dra det langt ved å ikke kompromisse på naturens vegne. Hvor langt drar dere den tankegangen? 

– Ett eksempel er Alnabruterminalen. Den ligger over store strekk av Alnaelven og er det værste området i Oslo for pollinerende insekter. Her foreslår vi å okkupere deler av terminalens jernbanespor med grøntstruktur. Hvis naturen skal prioriteres først, er det slike valg vi må se på. 

Naturstrategisk urbanisme

Diplomoppgaven vant nylig Statsbyggs studentpris. Juryen skriver i sin begrunnelse at «oppgaven vever sammen lange linjer og bittesmå økosystemprosjekter til en svært interessant, kompleks og konseptuelt sterk oppgave, med en synlig rød tråd som forbinder det hele i et større by- og elveutviklingsperspektiv, som settes i et større bærekraftperspektiv». 

– Veilederen vår ved NTNU, Steffen Wellinger, kaller arbeidet i oppgaven for naturstrategisk urbanisme. Hos oss kommer naturen først og for å lykkes med det lager vi et system hvor vi åpner elven og alle sideelvene. Når vi åpner dem, bruker vi ressursene og massene vi fjerner, eksempelvis leire og stein, på en ny regenerativ måte. 

– Hvordan gjør dere det? 

– Vi etablerer det vi kaller «ressursterminaler», som kan foredle ressursene fra elveåpningen lokalt. Disse legges til eksisterende industriområder og på den måten videreføres historien om ressursforvaltning langs elva, slik de gamle teglverkene langs elven en gang gjorde. Elven skal igjen bli samlende for Oslo, ikke som i dag hvor den heller er et naturelement som skiller byen. Vi tror elven og ny natur langs elven kan være med å knytte byen sammen igjen, sier Eidsten. 

Arkitektur for humler

I siste ledd av oppgaven bruker Eidsten og Nakstad ressursene fra åpningen av sideelvene og områdeutviklingen til konkrete restaureringsprosjekter for natur.

Statsbygg-juryen mener de her klarer «elegant å skalere fra det store by- og landskapsbildet, og ned til de små foliene, der de «bygger arkitektur for en liten humle».  

– Foliene er små hjelpere for økosystemet som plasseres i elvelandskapet som identitetsmarkøerer og økosystemhjelpere. Disse skal støtte økosystemene i en sårbar fase av renatureringen og  re-etableringen av elvløpet. Foliene har flere funksjoner. Det kan være alt fra en demningstypologi som kan rense vannet, eller være boliger for insekter som humler. Folienes struktur har innfillementer som skaper habitat for insekter eller fugler. Fundament og fasadeutrykk varierer ut fra tilgjengelighet i ressurser og materialer fra området.

– Hvordan ser arkitektur for humler ut? 

– Det er små hjelpestrukturer for humlene. Det kan være laget av kvister eller andre tilgjengelige ressurser, som skaper habitater for blant annet humler i ulik skala. For oss er det like naturlig å spørre hvilken arkitektur insektene trenger, som for menneskene, men ofte er det jo sammenfallende. Foliene kan bygges av skoler, nabolag eller nærmiljø, slik at innbyggerne får eierskap til prosjektet i ulike faser. Vi tror og håper dette vil skape en økt forståelse for hva som kreves for «renaturering» i by.