Slipper vannet inn i byen

Hvor har vannet lyst til å gå?

Copenhagen Islands skisserer opp en fremtid hvor København er blitt en by på blå-grønne øyer, dannet av stigende havvann og økende nedbørsmengder, hvor klimaendringene blir sett på som en mulighet til å redefinere måten byer planlegges på og leves i. Hagas masteroppgave tar tematikken et steg videre og går ned i skala for å undersøke hvilke muligheter og konsekvenser en slik fremtid byr på for arkitekturen og byens utvikling over tid.

– Først prøvde jeg å forstå hva de hadde gjort, så jeg satte meg ned på egen hånd og lagde meg store kart og så på strømningsveier og slikt, forteller hun.

Senere fikk Haga også kontakt med landskapsarkitekt Sofie Yde i Schønherr, og intervjuet både henne og Anna Aslaug Lund, landskapsarkitekt og assisterende professor, som hadde underviste Haga på Københavns universitet.

Lunds forskning var et viktig bidrag inn i Copenhagen Islands-prosjektet.

– Metoden handler om kobling av grønnstruktur og å se spesielt på terrengets kurver, for å forstå hvor vannet har lyst til å gå. Den store overraskelsen lå i å se på historiske kart, for det er ofte slik at hvis et område har høyt grunnvann, er risikosone for oversvømmelse og ligger som et lavpunkt i landskapet, så har det vært et våtområde tidligere.

I oppgaven til Haga undersøkes konsekvensene ved å slippe vannet inn igjen.

– Vi hadde mye større bevissthet før om hvor vi kunne bo og ikke. Jeg sammenligner det med å gå på telttur. Du ser tydelig at det er noen steder som egner seg som teltplass og andre som ikke gjør det. Men med de moderne teknikkene vi har til rådighet, så er det ikke så nøye lenger, for du kan manipulere terrenget akkurat sånn som du vil. Problemet kommer med økt nedbør – da vil vannet fram igjen, og gjerne der det naturlig har gått.

Evakuerer bygninger

Haga har analysert et område med lav tetthet i mellombyen i København, mellom bykjernen og den perifere byen. Her planlegges det drenering med en ny stor skybruddtunnel, og området var våtmark for 100 år siden.

I oppgaven har hun i stedet invitert vannet inn. Området deles inn i risiko-, overgangs- og trygge soner. I risikosoner flyttes bygningene vekk og naturen slipper til for å håndtere vannmengdene.

– I risikosonen har jeg evakuert bygningene. De innbyggerne som må flyttes vekk, må flyttes til trygge soner, og der fortettes byen. I oppgaven bruker jeg tre forskjellige fortettingsstrategier i de trygge sonene. Det er en fordel å ta i bruk flere forskjellige strategier, fordi det er så mye usikkerhet knyttet til hvor mye befolkningen kommer til å øke. I overgangssonen mellom den trygge og den våte sonen, har jeg lekt meg litt med noen bygninger som har fått på støvler, noen har svømmeføtter og andre har flytevester. Poenget med det er at bygningene kan omprogrammeres slik at arkitekturen kan leve mer i harmoni med omgivelsene, forklarer Haga.

– Et kjempepotensial for oss som bransje

Oppgaven utforsker scenarier 10, 50 og 100 år fram i tid.

– Scenarioutvikling som metode er et kjempepotensial for oss som bransje, for det skaper motivasjon for å tenke langsiktig når man utvikler. Jeg tror mange møter slike spørsmål med skepsis fordi de ikke klarer å se for seg. Da hjelper det at vi bruker faget vårt til å konkretisere, sier Ingrid Haga.

– Bør vi begynne å erstatte tekniske løsninger som skybruddtunneler med mer langsiktige tiltak, eller trenger vi begge deler?

– Jeg kan forstå at man velger de tekniske, kortsiktige løsningene, for konsekvensene ved å slippe naturen inn er jo veldig stor. Folk må flyttes på og det er ikke noe man kan gjøre over natta. Jeg tror vi må se på slike løsninger som relevante på kort sikt for å kjøpe oss tid. Men så må vi gå over til den langsiktige tenkningen og de løsningene som hører hjemme i et slikt perspektiv, sier Haga.

– Du kan ikke sikre hele Norges kyst

Arkitekten trekker også fram Fingerplanen 2.0, konkurransen om en ny hundreårsvisjon for København, som Vandkunsten vant med forslaget «En decentral organisme vokser frem». 

– I Fingerplanen 2.0 beskytter man de historiske sentraene og byområdene med høy tetthet. Men du kan ikke gjøre det overalt. Du kan ikke sikre hele Norges kyst. Vår kystlinje er elleve ganger så lang som Danmarks. Så vi må ta i bruk forskjellige metoder, for utfordringsbildet er så komplekst. Skal det lønne seg å klimasikre med CO2-tunge løsninger som pumpestasjoner og skybruddtunneler, så må det være høy tetthet i et område for at det skal forsvares. 

Hagas prosjekt eksemplifiserer en annen tilnærming, i utkanten av de mest tettbygde strøkene.

– Det finnes veldig mye potensial i byperiferien. Med lavere tetthet, må man tenke litt annerledes. Slike løsninger kan være relevante mange steder i Norge, med tanke på havstigning og flom. Spesielt dette med tilbaketrekning håper jeg man kan diskutere mer. Hvis man kan gjøre det gjennom langsiktig planlegging, så trenger det ikke ha så store sosiale konsekvenser.  

– Handler om politisk vilje

– En stor utfordring er vel også å få myndigheter og utbyggere til å prioritere noe som ikke i første omgang først og fremst er økonomisk lønnsomt?

– Det er nettopp det. Arkitektur er et hardt fag, med harde materialer som stål og betong, med fokus på regler, målbare resultater og effektivitet. Om vi skal vektlegge myke kvaliteter i større grad, handler det om å innarbeide de verdiene i enda større systemer, noe som igjen handler om politisk vilje. 

Haga håper nå at norske myndigheter skal få øynene opp for tematikken.

– I Danmark vekker Fingerplanen 2.0 mye debatt og inviterer inn flere fagfelt. I Norge har det ikke skjedd så mye på den fronten ennå. Vi har ikke store helhetlige planer. Men det er veldig viktig arbeid og jeg er bekymret for at disse spørsmålene havner i skyggen av alt det andre skumle som skjer i verden nå. Man glemmer kanskje det lokale midt oppi alt.