Vegansk byflukt

På flukt fra ensomhet

Det er i dag historisk mange som bor og ønsker å bo i norske byer. Samtidig ser vi tendenser til en motsatt trend hvor folk også vil ut av byene, bo billigere og ha mer plass og nærhet til natur. Koronapandemien og digitale hjemmekontor har samtidig gjort drømmen om byflukt mer realistisk for mange.

– Hvis man kaster et blikk på avisartiklene de siste månedene, så er det en økende kritikk av utviklingsområdene i Oslo. Det handler om knappe uteområder, dårlige lysforhold og støy, men mest av alt handler det om høye boligpriser som gjør at ingen barnefamilier har råd til en leilighet i byen, sier Eriksen.

Prosjektet Snekkergrenda begynte med en gruppe ukjente som møttes gjennom felles interesser i sosiale medier. Foreningen ble stiftet i 2018 og samarbeidet med Fragment tok til samme år. Det første steget var å kartlegge aktuelle tomter. Alle togstasjoner innenfor en omkrets av førti minutters reisevei til Oslo ble undersøkt, og alle kommunene innenfor grensen ble kontaktet.

– Det var ikke alle vi fikk svar fra, og blant dem vi fikk, var de fleste negative, men Hobøl kommune, nå Indre Østfold, var blant de få som viste åpenhet og interesse. De hadde flere tomter som kunne være aktuelle, men vi endte opp med en tomt rett ved togstasjonen på Tomter, sier Falkenberg.

– Hva var det som gjorde denne best egnet?

– Den ligger bare hundre meter fra toglinjen og har nærhet til natur, skog og elven. Tomten er regulert til bolig, og i tillegg er det dyrkbare arealer med gode solforhold. Tomter er også interessant som sted – ikke for stort, ikke for lite. Ambisjonen til kommunen er at det skal bli et urbant tettsted og Snekkergrenda blir et positivt tilskudd til denne ambisjonen.

– Hva var utgangspunktet for deg i dette prosjektet?

– Jeg bodde i en vanlig lavblokk i byen, hvor menneskene lever tett på hverandre, men har lite sosial kontakt. Det føles så fremmedgjørende. Det vi prøver på med Snekkergrenda, er å komme nærmere en måte å bo på som vi fra evolusjonen er mer tilpasset.

– Hva betyr det?

– Menneskene har utviklet seg i små samfunn med nære bånd. Hadde du plassert et steinaldermenneske inn i et vanlig blokk-borettslag, ville fyren ganske sikkert blitt sprø eller deprimert av å ha mennesker rundt seg på alle kanter, men uten følelse av fellesskap. Å leve uavhengig og isolert fra sine omgivelser, slik kjernefamilien typisk gjør i dag, gjør jo også barneoppdragelsen unødvendig ineffektiv.

Byggfellesskapet ønsker derfor en utvidelse av kjernefamilien og at flere sosiale bånd skapes der de bor.

– Målet er at hver og én kan føle seg som en viktig brikke i det sosiale puslespillet, enten man er gammel eller ung. Barna får en større sosial plattform å bygge trygghet på, og foreldrene kan slippe opp kontrollen litt, i visshet om at også andre voksne bryr seg og passer på. Aleneforeldre kan få hjelp med barnepass. Eldre kan ha daglig kontakt med yngre generasjoner. Så handler også Snekkergrenda om større plass til dyrking og nærhet til natur og de kvalitetene det automatisk gir en bolig, sier Falkenberg.

Europeisk boform

Arild Eriksen har vært interessert i alternative, kollektive boformer hele sitt arkitektliv. Han har selv oversatt det tyske begrepet baugemeinschaft/Bauherrengemeinschaft til norske «byggfellesskap». I Tyskland har dette vært et kjent konsept siden 1990-tallet og blir definert som et «organisert fellesskap av individer eller familier som sammen planlegger og oppfører hovedsakelig boliger og senere tar boligene i bruk».

– Det er morsomt å sette dette inn i den konteksten. Jeg ser det er andre arkitektkontorer som fabulerer om dette, men ofte blir en utvikler med på laget. Da blir det for tungt når markedsanalytikerne blir med i spillet, sier Eriksen, og fortsetter:

– Det har vært viktig for oss at prosessen hele tiden er beboerstyrt. Vi i Fragment har fasilitert prosessen, arrangert verksteder og utviklet forslag til bygninger basert på dette. Selv om beboerne i andre prosjekter har vært med på utviklingen, mener jeg at Snekkergrenda er det første beboerinitierte byggfellesskapet av en viss størrelse i nyere tid i Norge.

– Hvordan skiller dette seg fra andre prosjekter?

– I de fleste vanlige boligprosjektene av denne typen er det en eiendomsutvikler som, basert på kunnskap fra tidligere prosjekter og innspill fra meglere, utvikler et prosjekt og selger det i markedet. Det er ikke vanlig å basere utviklingen på verksteder med de fremtidige beboerne, hvor en definerer for eksempel miljøsatsing, hva man skal dele og ikke dele, mulighet for fremtidige tilbygg og lokalisering av parkering og fellesområder.

For Falkenberg var økolandsby lenge et ideal, og han og familien vurderte en stund Hurdal økolandsby, men det ble for langt å pendle til Oslo, og han opplevde heller ikke fellesskapet som viktig nok i det prosjektet.

– Det moderne bofellesskapet som en internasjonal trend ble mer interessant. Et bofellesskap har gjerne en mindre størrelse enn en økolandsby og er utviklet med større bevissthet rundt det sosiale. Det er kanskje mer tilpasset «vanlige folk», med en vanlig jobbhverdag. Det er ikke snakk om å legge om hele livsstilen, men mer snakk om at man får flere ressurser når du deler, som kan berike livet.

– Men hva med lignende prosjekter som det prisbelønte bofellesskapet Vindmøllebakken til Helen & Hard i Stavanger sentrum? Ligner ikke Snekkergrenda på dette?

– Vindmøllebakken er nok det som ligner mest i Norge. Jeg har selv vært der på omvisning og det virker helt supert. Det er fint at slike konsepter utvikles, der arkitekter og utviklere er ansvarlige for prosessen. Samtidig er det viktig at beboergrupper i Norge selv tar initiativ, som i andre land. Vi vil vise at folk kan skape sitt eget bomiljø. Eierskapsfølelsen og fellesskapsbyggingen som dette gir tror jeg øker sjansen for at et bofellesskap skal fungere på sikt, og det er viktig som et alternativ til markedsstyrte initiativ.

Privat eller offentlig

Mye i Snekkergrenda handler om deling, men i tråd med internasjonal bofellesskapspraksis er det klart adskilte boliger, private hager hvor man kan trekke seg tilbake og overgangssoner mellom privat og felles.

Denne balansen mellom fellesressurser og privatliv er hjertet av prosjektet, forklarer Chronie-De Maria. I prosessen har de hatt praktiske fellesverksteder med beboerne hvor nettopp disse grensene diskuteres og trekkes opp.

– Hvis husene blir spredd for langt fra hverandre, kan man miste den landsbyfølelsen. Så det var viktig for oss å skape et fellestun i midten, med dyrking, drivhus og steder hvor man kan møtes tilfeldig eller passe hverandres barn.

I Snekkergrenda vil det derfor ligge L-formede hus i rekker, med mulighet for at beboerne kan samle seg i et felles uterom. I tillegg er det inngangsport og et stort vindu fra kjøkkenet ut mot gateløpene.

– Dette er et boligområde som skiller seg vesentlig fra alle andre boligområder som planlegges rundt togstasjoner på det sentrale Østlandet. Der er det stort sett en litt stor enebolig i en hage på god avstand til veien husene ligger i. Jeg bor selv i Ammerudgrenda hvor vi har gjerder mot fellesområdet. Det gjør vi ikke i Snekkergrenda, hvor vi heller har gjort alt åpent. Det er stegvis planlagt for å optimalisere kontakten mellom beboerne og gaten, samtidig som det er rom for å være alene et sted også, sier Eriksen.

I arbeidet har de derfor nærmet seg gammel norsk landsbytradisjon og fenomenet klyngetun.

– Husene ligger langs en gate, og beboerne passerer hverandre på vei hjem. Man har private jordflekker her og der, og så deler man mye. Den gangen var det et arbeidsfellesskap, men i Snekkergrenda er det et enda mer helhetlig fellesskap – hvor fritid er viktigst.

Søker byflyktninger

Realisering av prosjektet avhenger nå av at flere beboere melder sin interesse. Da tomtevalget ved Tomter stasjon ble gjort, var nærmeste nabo en større granskog. Denne ble plutselig helt uanmeldt hugget ned, men kommunen har lovet å plante ny løvskog samme sted. Og det mangler ikke på «salgspitcher» rettet mot dem som eventuelt er interessert i en fremtid som vegansk landsbybeboer.

– Hobølelva renner rett forbi tomten. Den er ren og fin til både bading og kajakk. Det er en kort sykkeltur til en større innsjø og masse natur. I tillegg vil Follobanen forkorte reisetiden til Tomter innen få år, sier Eriksen.

– Hva gjør dere for å få nok folk med inn i siste runde?

– Det fine nå er at vi har beveget oss fra visjoner og verksteder til noe mye mer håndfast og konkret. Nå er planen å få ut annonsen på Finn, hvor vi er tydelige på hva dette er. Og når det gjelder til barnefamileflukten fra Oslo, så er jeg sikker på at det er noen i den flyktningegjengen som kunne tenke seg å bo i noe annet enn et kataloghus i et byggefelt, sier Eriksen.