Hans-Henrik Halvorsen er død: – Han var glødende opptatt av arkitektur og arkitekter

Tydelig fagideell profil

Halvorsen bidro sterkt til at NAL utviklet en utadrettet og tydelig fagideell profil med vekt på kurs og etterutdanning, til at de ulike foreningene kunne samles om felles mål og til å styrke fagbiblioteket og tidsskriftene, skrev Ole Wiig, Ketil Kiran, Ketil Moe og Gudmund Stokke, alle fire NAL-presidenter under Halvorsens tid som direktør, i en nekrolog i sommer.

Kiran var president fra 1997 til 2002, men hadde med Halvorsen å gjøre også tidligere i karrieren. Da han på midten av 70-tallet ble engasjert av NAL til å holde noen foredrag for landsstyret, var det en nervøs nyutdannet Kiran som skulle stå foran kjente arkitekter med veletablerte praksiser. Da var Halvorsen god å ha, minnes Kiran.

– Hans hjalp meg med å bli trygg; han sa at dette er ikke så farlig, si det du skal si, det kommer til å gå bra.

Halvorsen var alltid lojal og støttende overfor de som til enhver tid var valgt inn i Landsstyret og de ulike komiteene, forteller Kiran.

– Dette må dere mene noe om

Det er særlig én egenskap han alltid utviste som Kiran satte stor pris på.

– Hans var alltid veldig opptatt av at vi som var valgt inn i landsstyret ikke måtte fortape oss i detaljer i arbeidet med økonomien og organisasjonen. Han var flink til å minne oss på å se de store linjene, ta de overordnete beslutningene og overlate gjennomføringen til ham og hans administrasjon, påpeker Kiran.

Men Halvorsen var flink til å si: Dette må dere mene noe om, og så tok han seg av gjennomføringen, påpeker Kiran.

– Han minnet oss stadig på at vi måtte huske på at vi først og fremst var representanter for faget, og måtte ta oss tid til å diskutere spørsmål som var faglig viktige, og se disse i sammenheng med aktuelle politiske og samfunnsmessige problemstillinger.

– Av alle de mennesker jeg har truffet som ikke har noen primær tilknytning til faget, så er han blant dem som har vist størst forståelse for fagets særegne posisjon. Han var glødende opptatt av arkitektur og arkitekter, og jeg hadde inntrykk av han kjente til hvert eneste medlem i forbundet, fortsetter Kiran.

Kort tid etter at Halvorsen gikk av med pensjon i 2006 ble han valgt inn i styret i venneforeningen til Arkitekturmuseet. Ikke bare fordi han var en nyttig person i kraft av sitt langvarige arbeid, men også fordi han var genuint opptatt av arkitektur, mener Kiran.

Organisatoriske grep

– Hva betydde han for utviklingen av NAL?

– Han skal ha en stor del av æren for at NAL greide å etablere arkitekturmuseet. I flere år ble det drevet og finansiert av NAL, i tillegg til prosjektmidler. I min periode som president var han sentral i de store organisatoriske endringene som var nødvendige, som da vi formelt «ga» museet til Staten, og deretter da museet ble innlemmet i det nye Nasjonalmuseet.

Det var også i Kirans tid som president at Oslo arkitekturtriennale ble etablert. 

– Det var daværende visepresident Reiulf Ramstad som kom opp med ideen om å satse på et arrangement som kunne få stor oppmerksomhet. Hans var entusiastisk og samarbeidet tett, først og fremst med Reiulf om å få idéen realisert. Finansieringen var det NAL som skulle stå for. Vi hadde først leid inn profesjonelle sponsorjegere for å skaffe sponsorer, men de lyktes ikke. Så tok Hans over, og sammen greide vi å få 200.000 fra Statens vegvesen Oslo. Men det meste av midlene til den første triennalen måtte Hans finne penger til i NALs ordinære budsjetter.

– Han har vært helt sentral i å få i gang virksomheter som gikk ut over det NAL tradisjonelt hadde dreid seg om, altså å være en forening kun for den faglige kjernevirksomheten. Særlig med museet og triennalen var han med på å gjøre NALs arbeid mer utadrettet. Men jeg vil også nevne at Hans var en uvurderlig medspiller i arbeidet NAL gjorde med arkitektkonkurransen om operaen i Bjørvika. Hans var en helt sentral samtalepartner forut for og under de mange og vanskelige diskusjonene med Kulturdepartementet om hvordan konkurransen skulle arrangeres.

Det at Halvorsen likte seg i bakgrunnen, kan Kiran bekrefte.

– Vi er en profesjon som har lett for å la seg blende av de store navnene. Men det er mange som står bak og som er med på å skape forutsetningene for at den gode arkitekturen skal bli til, og det er veldig sjelden de får den æren de fortjener. Hans var en av disse beskjedne bakspillerne, men hans betydning var stor, sier Kiran.

– Uvanlig engasjert

Da Ole Wiig ble NAL-president i 1990, var det elendige tider i norsk økonomi – og arkitektbransje. Fire av ti arkitekter var uten jobb og økonomien i NAL var svak.

– Hans var uvanlig engasjert i å få arkitektene tilbake på jobb for å prege samfunnet. Han var opptatt av at vi skulle delta i den offentlige debatten, og vise myndighetene hvor viktig arkitekter var for å få norsk økonomi opp og gå igjen, sier Wiig i dag.

Han husker at Halvorsen var med på å starte opp nye initiativer som skulle bidra til å synliggjøre arkitekters bidrag i en bredere offentlighet: Arkitekturdagen.

– Den skulle ikke bare være for arkitekter, den skulle være til for å påvirke samfunnet. Første året ble den arrangert i samarbeid med Statsbygg, og da var Hans opptatt av at halvparten av salen skulle være statlig ansatte. Neste år var det med kommunenes sentralforbund, og da skulle halvparten være derfra. Han var alltid opptatt av å eksponere arkitekturen utad, forteller Wiig.

– Han hadde et morsomt uttrykk, han sa alltid, uansett hva det var, at det måtte skje umiddelbart. Det er et uttrykk jeg fortsatt bruker her på kontoret. Da tenker jeg med glede tilbake på hvor fantastisk fin fyr han var, sier Wiig, som forteller at han og Halvorsen forble venner også etter at sistnevnte gikk av med pensjon.

Alltid bli bedre

Det må stadig argumenteres for hvorfor det er viktig for arkitekter å slutte seg til NAL, skrev Arkitektnytt i avskjedsintervjuet da Halvorsen gikk av med pensjon.

Vi avslutter med ordene Halvorsen så la til:

– Den direkte fordel det enkelte medlem vil ha av medlemskapet, vil alltid være av varierende grad, og medlemmene bruker NAL svært forskjellig. Det viktigste er at vi evner å møte medlemmenes behov på noenlunde tilfredsstillende vis, og at vi alltid bestreber oss på å bli bedre.