Mannen bak vervet

Den nye presidenten i Norske arkitekters landsforbund (NAL), Adnan Harambasic, er i gang med de første månedene i presidentvervet. På en av hans travle kontordager på Arkitektenes hus griper vi fatt i han for å finne ut hvem mannen og arkitekten bak presidenttittelen er – og hvilken vei han ønsker å lede NAL de neste årene.

Harambasic er fornøyd med det NAL han har møtt siden han overtok vervet fra Gisle Løkken i høst.

– Til tross for vanskeligheter under pandemien har det skjedd mye positivt de siste årene. NAL er en mye bedre rustet organisasjon og klar til å utføre den jobben vi skal gjøre.

Det viktige lauget

Harambasic har tidligere vært en del av NAL-styret og kjenner organisasjonens nære historie godt. Det finnes likevel flere svar på hvorfor han akkurat nå ønsket seg en plass i presidentstolen, en plass han har takket nei til tidligere.

– Rent personlig passet det bedre denne gangen. Generelt handler det åpenbart om interesse for faget og ønske om å styrke vår posisjon som faggruppe. Jeg har lenge sett viktigheten av at vi arkitekter organiserer oss, og at vi tar vare på lauget.

– Hvorfor er lauget viktig?

– Det har jeg delvis fått hjemmefra, ikke bare fra familie, men også fra oppvekst i et samfunn hvor det en lang periode var viktig. Når man er arkitekt og det finnes en organisasjon, er det naturlig å bidra, men uavhengig av yrke ville jeg nok vært aktiv i en fagorganisasjon.

Bosnier og stolt trønder

Yrkesvalget til den nye presidenten begynner også med familiebakgrunn. Han er født i det tidligere Jugoslavia og hadde onkler med arkitekturinteresse i ingeniørbransjen. I tillegg var han «litt god å tegne», som han sier beskjedent. Etter videregående var bygningsteknikk et naturlig sted å begynne, men så ble hjemlandet rammet av borgerkrig.

Han var student i Sarajevo da krigen brøt ut i begynnelsen av 1992, og foreldrene sendte heller sønnen på 19 til Ljubljana, Slovenia, hvor han tok opp studiene på nytt. Samme år flyktet familien til Trondheim, og ett år senere flyttet Harambasic etter.

– Jeg kom til Trondheim i juli 1993 og ble hospitant ved NTNU i august. Det var nok redningen. Jeg kom raskt i gang med det vanlige studentlivet og slapp å leve kun i «krigsboblen», slik foreldrene mine gjorde. I Norge er jeg derfor trønder og litt stolt av det.

Korsmo-generasjonen

Den flyktende studenten fikk samtidig en grundig innføring i arkitektfaget. Han tok første året i både Sarajevo, Ljubljana og Trondheim, blant annet fordi det var vanskelig å dokumentere utdanningen fra Jugoslavia.

– Det var mye byråkrati, og av en eller annen grunn var det matematikken Norge ikke ville godkjenne. Det som var positivt, var hvordan NTNU-lærerne ville hjelpe meg.

På skolen hadde han en lærer-generasjon som selv studerte under Arne Korsmo (1900–1968) – Terje Moe, Harald Høyem, Birgit Cold og flere andre.

– Jeg fikk heldigvis gleden av å oppleve denne godt voksne lærergenerasjonen i sin siste fase.

For Harambasic har alltid enkeltmennesker han har møtt, vært viktigere enn hvilke skoler han har gått på – eller land har bodd i.

– Som arkitekt er jeg mer farget av arbeidserfaringen og historien min i Norge enn av hvor jeg er født og oppvokst. I livet har jeg hatt flaks og møtt noen voksne arkitekter som ble viktige mentorer, som Amir Vuk i Sarajevo og Svein Skibnes i Trondheim. De er i dag nesten som onkler å regne og har vist meg faget, men også noen menneskelige egenskaper, som har formet meg i livet.

– Hvordan har de formet deg?

– De er flinke arkitekter og har vist hvor viktig det er med menneskelig varme – det å ha respekt for oppdragsgivers perspektiv og ikke tro at man kan alt best selv. Det er tross alt rom for andre vi arkitekter er med å skape.

Estetikk og fornuft

Etter NTNU og studentjobbing for nevnte Skibnes, og dessuten et opphold hos Renzo Piano i Italia, begynte Harambasic i A-lab, hvor han ble medeier og partner. Etter ti år i A-lab valgte han å søke nye utfordringer og flyttet med sin egen familie til Sarajevo, hvor han ble i tre år.

Med seg tilbake til Norge hadde han et nystartet kontor og et ønske om å gjøre nye ting i Norge. Thor Olav Solbjør, en venn og tidligere studiekamerat, ble da medgrunnlegger av Saaha. Første oppdrag fikk finaleplass i konkurransen om ombygging av Postgirobygget i Oslo. I dag er det prisvinnende kontoret, med avdelinger i Oslo og Sarajevo, et kontor laget for «å ha en balansert kontorstørrelse og en god arbeidshverdag».

– Litt naivt ønsket vi å skape litt mer tid til fag og mindre tid til å administrere.

– Hva ønsker Saaha å oppnå som kontor?

– Alt høres litt svulstig ut når arkitekter prøver å ordlegge seg, men vi prøver å arbeide med arkitektur som er fri fra dogmer, og er«sound», eller fornuftig på godt norsk. Den må også være verdiskapende for både kunden og fellesskapet. Vi liker å være involvert i både små og store prosjekter – fra møbler til nabolagene, fra bygninger til infrastrukturen.

Inn i fremtiden

Hvordan Saaha organiserer seg, henger også sammen med Harambasics arbeid som NAL-president og hvilke tanker han gjør seg om norsk arkitektbransje. Han mener økt samarbeid mellom kontorene og med samfunnet ellers er den riktige veien å gå.

– Fra dag én har vi tenkt samarbeid, kontra ekspansjon. Skiftet fra lineær- til sirkulærøkonomi krever mer samarbeid gjennom kompakte team og et stort nettverk. Nettverket bidrar med unik kunnskap og kompetanse, og hvert prosjekt krever en unik blanding av mennesker. Som arkitekt tror jeg derfor på medskaping – med både naturen, klienter, andre fagpersoner og folk som bruker arkitekturen vår.

– Hvor er norsk arkitektur på vei?

– Arkitekturen preges alltid av tidsånden og hvilke utfordringer vi til enhver tid har. Det er viktig at vi som faggruppe forstår at det er veldig få land i verden som bygger med så god kvalitet som Norge. På tross av at vi alle er kritiske, det virker som det ligger i arkitektenes natur, er det veldig mye bra som produseres. Det er ikke bare økonomien som gjør at arkitekter fra hele verden vil jobbe med og lære om arkitektur i Norge. Den ikke-hierarkiske modellen i arbeidslivet og flinke folk gjør at det finnes rom for faglig utvikling her. Det må vi alltid huske på.

I dialog med opprøret

– Hva er utfordringene for arkitektene fremover?

– Det er å reflektere åpent rundt hvorfor kritikken fra grupperinger som Arkitekturopprøret kommer. Vi må ta tak i diskusjonene uten å være belærende og tro at det vi mener er best og riktigst. Det betyr ikke at vi skal gå alle veiene vi blir bedt om, men vi skal gå i dialog.

Det andre og åpenbare, er å bli mer bærekraftige, forklarer han.

– Vi må fortsatt evne å skape god arkitektur mens vi tar tak i de omfattende miljøkrav som stilles til både nye og gamle bygg. NAL arbeider akkurat nå med en høringsuttalelse knyttet til nye EU-krav. Et av kravene er at all eksisterende bebyggelse skal produsere mer energi en den forbruker innen år 2030. Denne nye virkeligheten må vi bare tilpasse oss.

– Hvordan svarer man på dette i bransjen?

– Her trenger vi ny kunnskap, og samtidig må vi kunne se mulighetene i denne nye verdenen. Det er få andre faggrupper som er bedre rustet til å både håndtere energi- og miljøkrav og samtidig fortsatt forme rom som legger til rette for sosial bærekraft. Her har vi som arkitekter kjempemuligheter, men også ansvar.