Mellom krisen og poesien

Camilla Moneta slutter som fagsjef i NAL. Hun er fornøyd med å ha gjort organisasjonen mer synlig, men skulle ønske hun hadde gjort mer for bærekraft.

Camilla Moneta kom fra Snøhetta til NAL for seks år siden. Hva hun skal gjøre videre er ennå uvisst.

Foto: Tommy Ellingsen

– Du går av etter seks år som fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL). Hva har preget tiden du har hatt jobben?

– Internt har det vært preget av at jeg har prøvd å finne en retning for fagavdelingen, og sortere alt det som kommer av forventninger og krav til NAL. Jeg har forsøkt å finne ut hvordan vi best kan jobbe med de ressursene vi har tilgjengelig, sørge for at de som jobber her er inspirert og ivaretatt så de yter så godt de kan for faget.

– Det har også vært utfordrende fordi jeg fort etter ansettelse fikk et mer utvidet ansvar, og jeg har ikke fått vært så mye ute som jeg hadde håpet, blant lokalforeningene, på kontorene og arrangementer, og møtt samarbeidspartnere, politikere og rådgivere. Jeg skulle gjerne hatt en mer utadvendt rolle, fordi det er viktig at vi er i dialog kontinuerlig.

Bærekraft må styre

– Hva har preget tiden ellers i bransjen?

– Det er tydelig at arkitektene har stadig mindre tid til prosjektene. Kostnader og pris har blitt gradvis mer viktig. Utviklere og utbyggere strever med å tjene penger, og det går på bekostning av arkitektenes handlingsrom, det vet jeg er en frustrasjon blant mange. Men arkitektene gir seg ikke, det er imponerende, sier Moneta, og fortsetter:

– Det er også store ambisjoner om å jobbe mer bærekraftig, og det har kommet mer og mer de senere årene. Men det er fortsatt overraskende mange som ikke er rigget så veldig godt for å være gode rådgivere for byggherren. Mange ønsker det men syns det er komplisert å klare å overtale byggherren til å være mer ambisiøse.

– Har NAL vært flinke nok her?

– Nei, det er en av de tingene jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer tid til, og tatt tak i helt konkrete verktøy som arkitektene kan bruke i hverdagen. Det har vært et av mine ønsker at bærekraft hele tiden skal være noe av vi styrer prioriteringene etter: Er dette prosjektet, oppgaven, henvendelsen noe som hjelper oss videre i det grønne skiftet, skal vi gjøre det. Er det ikke det må vi vurdere nøye. Å dyktiggjøre arkitektene enda mer inn i det grønne skiftet skulle vi gjort for lengst.

Skjermdump av Camilla Moneta på Dagsnytt 18 — Moneta er fornøyd med å ha gjort NAL mer synlige. Her i NRK Dagsnytt 18-studio.
Foto: Skjemdump

Arkitekturopprør

– Hva er du mest fornøyd med?

– Kanskje at jeg har bidratt til at vi har blitt synlige. Det er det jeg får høre fra medlemmer, at de er veldig glad for at vi er mer til stede i mediebildet. Jeg opplever at arkitekter er veldig opptatt av at vi skal bli forstått, og rette fokus på utfordringene.

– Det har jo også vært arkitekturopprør mens du har vært fagsjef. Har det blitt en større forståelse for faget i det brede lag av befolkningen, under din tid i jobben?

– Det er vanskelig å si noe om, men at det er et stort engasjement rundt arkitektur har vi jo sett av Arkitekturopprøret, og det er jo gledelig. Så er det vår oppgave å forvalte det engasjementet og samtidig bidra til en realitetsorientering. Debatten rundt Arkitekturopprøret har bidratt til at vi har fokus på at det betyr mye for folk hvordan det ser ut rundt oss. Det er en drahjelp til arkitektene, og det kan også brukes opp mot byggherrene, for å vise at det er viktig at materialkvaliteten er god og at man har tid til å detaljere.

Lange tanker

– Hvor er arkitektfaget på vei?

– Arkitektfaget står i en spagat mellom, på den ene siden, en verden i krise på så mange måter, og som arkitektene har noen verktøy som kan bidra til å gjøre mindre, og på den annen side er poesien i faget. Det å skape. Vi står mellom krisen og poesien. Jeg tror inderligheten til arkitektene, sanseligheten i prosjektene og følsomheten i tilnærmingen til alle oppgaver kanskje er hjertet til arkitekturen. Arkitektene skal få til noe mer enn bare å løse det praktiske. Rommet for det skapende i faget er det mange arkitekter som kjenner at blir mindre og mindre. Det må vi hegne om.

– Hva skal du gjøre nå?

– Nå skal jeg tenke lange tanker, og rendyrke noe av det jeg har savnet å kunne holde på med.

– Hva da, for eksempel?

– Det vil jeg komme tilbake til. Men jeg vil møte mennesker jeg ikke har hatt tid til å møte.