Dansk boligpolitikk i motbakke

Det er ikke bare vakker arkitektur og design som eksporteres fra Danmark. Landets boligpolitikk vekker også interesse. Samtidig er danske byer i ferd med å bli for eksklusive for vanlige folk.

Utsikt fra Beth Kofods leilighet på Nørrebro, blokkene som synes gjennom vinduet heter Lundetoftgade, og lå inntil nylig på de såkalte «Getto-listene».

Foto: Alf Jørgen Schnell

– For omtrent ti år siden var det noen som la merke til denne tomten, forteller Beth Kofod idet vi setter oss ved stuebordet i leiligheten på Nørrebro.

Kaffen serveres i et Royal Copenhagen-servise, men vi er langt unna kronen, både fysisk og mentalt. «Noen», som Kofod viser til, var en liten gruppe eldre radikale med mål å danne et seniorbofellesskap.

– De etterlyste eldre, og vi meldte oss interesserte. Slike bofellesskap er det ikke mange av, og få er allmenne boliger, sier Kofod.

– Mange av oss har bodd i kollektiv og er politisk engasjerte, men vi skiller mellom kollektiv og bofellesskap. Dette er et bofellesskap, forklarer Jytte Trojaborg, Kofods nabo som også har satt seg ved bordet.

Selv om de har fellesarealer, har alle beboerne sine egne leiligheter i blokken. Bygget stod innflyttingsklart med 33 enheter da koronakrisen slo til.

ALLMENNE BOLIGER

Til forskjell fra Norge har Danmark stadig en sosial boligpolitikk – basert på en modell fra før andre verdenskrig. Danskene unnslapp blant annet de omfattende nyliberale reformene på 1980-tallet. I dag utgjør ikke-kommersielle allmenne boliger 20 prosent av det danske bo- ligmarkedet, mens private eieboliger har 48 prosent og private leieboliger 20 prosent.

– Det er ingen som trekker ut profitt herfra. Vi kjenner til et annet seniorbofellesskap som er kommersielt. Der skal et pensjonsfond ha ut et par tusen mer i måneden enn her, for- klarer Kofod.

På bordet legger hun et ark med forrige måneds husleie. For hennes treroms på 67 kvadratmeter, må hun ut med 7964 danske kroner (rundt 11 000 norske). Summen inkluderer strøm, vann, fellesstue og -kjøkken og fremtidige behov for vedlikehold.

Beth Kofod (t.v.) og Jytte Trojaborg bor i et ikke-kommersielt senior- bofellesskap på Nørrebro. Her kan de bo rimelig og vakkert så lenge de vil.
Foto: Alf Jørgen Schnell

FRITT MARKED ELLER BEBOERDEMOKRATI

I tillegg til rimelig leie tilbyr allmenn sektor lange leiekontrakter og gir beboere myndighet til å påvirke omgivelsene. De har råderett over utearealer, og til forskjell fra privat sektor har de også frihet til å male egne vegger. Én av Kofods vegger skinner følgelig i en varm rødfarge tilsvarende blokkens fasade – ellers tegnet i et stilrent og moderne design av kon- toret Mangor og Nagel.

Beboerne holdt månedlige møter med arkitektene før blokken ble reist.

– Vi snakket om hvordan det skulle se ut, noe som er svært uvanlig for leietagere. Samtidig snakket vi mye med Danske Funktionærers Boligselskab, boligforeningen vår, for å få inn vårt verdigrunnlag i leiekontrakten, forklarer Kofod.

Vi befinner oss med andre ord i en av de mer eksperimentelle allmenne boligblokkene. Verdigrunnlaget handler om at beboerne skal spise sammen fem ganger i uken, være til stede i lokalmiljøet og forsøke å være miljøvennlige. Hvis det oppstår konflikter internt, skal hjelp oppsøkes eksternt, eksempelvis via Senter for konfliktløsning.

TOUR DE FINANCE

– Skal du se Tour de France? spør Claus Sahl Højte idet han tar meg imot på hovedkontoret til Lejernes Landsorganisation (LLO). De representerer leietagere i privat og allmenn sektor. Lokalet ligger i sentrum, hvor sykkelrittet begynner.

Veiene er sperret og fylt til randen av mennesker, men inne er kontoret til gjengjeld sommerforlatt. Sett bort fra et par politiske plakater og papir som flyter, ser lokalene ut som et Københavnværelse maleren Vilhelm Hammershøi kunne foreviget, med hvite vegger og høye tak.

I over 25 år i organisasjonen har han sett en drastisk utvikling av hovedstadens demografi. – På 1990-tallet sa kommunen at de ikke ville bygge allmenne boliger fordi de ikke ville tiltrekke seg fattige mennesker, fordi kommunen selv var fattig, forklarer Højte. På bordet ligger den kritikerroste boken Rige børn leger best: Et portræt af det danske klasse- samfunn (2021). Boken er spekket med tydelig statistikk.

– Ifølge boken kunne åtte prosent av hovedstaden klassifiseres som overklasse i 1987, i 2019 var tallet 29 prosent. Middelklassen vokste samtidig fra 18 prosent til 25 prosent, mens arbeiderklassen i byen hadde sunket fra fra 56 til 21 prosent, selv om den for landet som helhet utgjør hele 41 prosent, sier Højte.

Samtidig har overklassen forlatt sosiale idealer, og ønsker heller skattelettelser enn velferdspolitikk. Fremtiden til velferdsstaten tror de dessuten ikke på.

– I perioden boken dokumenterer, har vi sett at allmenne boliger har gått fra å være for alle til å være for dem med minst økonomisk midler. Selv om vi omtaler det som «allmenne» boliger, bor middelklassen og overklassen nå i eierboliger. Dette må vi motvirke for å skape en blandet by, sier Højte.

Claus Højt er leder for Lejernes Landsorganisations hovedstadkontor. Han mener det bygges for få allmenne boliger i København.
Foto: Alf Jørgen Schnell

TEORI OG PRAKSIS

For kimen til en blandet by ligger ifølge LLO i allmenne boliger. Højte mener den danske modellen er fordelaktig sammenlignet med andre lands boligsosiale løsninger, fordi den er vanskelig å selge unna dersom den politiske vinden snur.

Om lag 500 selvstendige boligforeninger eier nesten 600 000 allmenne boliger i Danmark.

– Allmenne boliger som bygges i dag, gir rimelige leier uendelig i tid. Derfor er det viktig å konstant tilføre byen allmenne boliger, sånn at en base med slike rimelige boliger er stor nok, sier Højte.

Mange hadde inntrykk av at en slik ekspansjon var på vei i 2021. Til stor fanfare la Mette Frederiksens sosialdemokratiske regjering og innenriks- og boligminister Kaare Dybvad Bek (S) frem programmet «Tættere på II – Byer med plads til alle». Flere norske aviser dekket programmet, og i Arkitektnytt het det at «Regjeringen i Danmark vil bruke milliarder på bærekraftig boligbygging og vil samtidig ut- forme en ny dansk arkitekturpolitikk.»

Der Aalborg og Aarhus har 30 prosent allmenne boliger, har hovedstaden bare 19 prosent. Mellom 2012 og 2021 har snittet for nye slike boliger vært langt unna målet på 25 prosent av nyboliger, i hovedstaden har bare 6 prosent av nye boliger vært allmenne.

I sommer offentliggjorde imidlertid Københavns byråd og regjeringen at de hadde inngått en avtale som bygger på denne pakken. De ønsker å heve andelen allmenne boliger i nye utviklingsprosjekt. Planen er å presse det stats- og kommuneeide utviklingsselskapet By & Havn til å sette av 40 prosent areal til allmenne boliger. Avtalen avhenger av støtte fra Fonden for blandede byer.

Til Berlingske sa hovedstadens miljø- og teknikbyråd, Line Barfod (Enhedslisten): «Vi har bruk for at det blir bygget langt flere allmenne boliger i København. Jeg tok fatt i både boligministeren og den kommende borgermesteren med det samme og sa: ‘La oss komme i gang, vi har ikke tid til å vente’».

Højte er imidlertid ikke like optimistisk, selv om byrådet i hovedstaden er blodrødt:

– Det bygges ikke mange allmenne boliger i København. I teorien er det en inkluderende by, i praksis er den ekskluderende, sier han oppgitt.

Et hinder for utviklingen er at kommunen finansierer utbyggingen av ny metro gjennom kommersielle salg av store tomter som burde vært viet allmenne boliger. Højte spør oppgitt hvorfor ikke staten står for slik infrastruktur som den gjør det med veibygging i distriktene.

– Vi kan ta metroen, men vi har ikke boliger å ta den til, for å sette det på spissen. Dette er i ferd med å bli en by for pengeflyttere og ikke mennesker med vanlig inntekt, og det er døden for en god by, påpeker Højte.

Han er bekymret for at sykepleiere og lærere må pendle langt inn til byen for å jobbe.

DANSK EKSPORT OG FONDSSPARING

Bent Madsen, leder for BL – Danmarks Almene Boliger, som representerer utleiersiden hos de allmenne boligforeningene, kan rapportere om internasjonal interesse for den danske boligmodellen. Madsen er i tillegg leder for Housing Europe, et forbund for sosiale og kooperative boligaktører.

– Man kan si at vår non-profit-modell hvor man sparer i fond, er noe som inspirerer, sier Madsen og refererer til Landsbyggefonden, et fond de allmenne leietagerne betaler til når lånet for å bygge boligblokker er nedbetalt.

– Danmark inspirerer OECD, de betaler oss for å eksportere modellen. Det er selvsagt utfordringer, men modellen er likevel velfungerende og robust.

Madsen forklarer at det nå egentlig ikke er regjeringen som satser, men heller leietagerne i allmenn sektor.

– De ti milliardene er faktisk en del av opp- sparingen som beboerne i allmenne boliger selv står for, en del av disse pengene blir brukt. Det belaster verken kommunene eller staten, det er en grunnleggende styrkeposisjon med vår boligmodell, påpeker Madsen.

Fondet bidrar til vedlikehold, nærmiljøtiltak samt oppføringen av nye allmenne boliger.

På én av veggene til Lundetoftgade, er et kunstverk av Mette Nisgaard Larsen hengt opp. På den andre siden henger et banner med skriften: «Befri din by! Almenne boliger til alle!».
Foto: Alf Jørgen Schnell

MOTSTAND MOT GETTO-LISTENE

Før boligstrategien for blandede byer, innførte den forrige, konservative regjeringen en svært omdiskutert lovgivning om parallellsamfunn i 2018. Loven bygger på ønsket om at såkalte «gettoer» skal brytes opp, noe som ofte innebærer rivning av allmenne boliger.

– Vi er opptatt av områder med sosiale utfordringer, og vi er kritiske til store blokker med monotone eierformer. Men vi er imot å redusere antall sosiale boliger, det er ikke måten å gjøre det på. Det er en rigid politikk, selv om det grunnleggende ønsket om å skape blandede byer er viktig, sier Madsen.

Tilbake i leiligheten til Kofod forklarer hun og nabo Trojaborg at de også er kritiske til hvordan staten bruker den allmenne opp- sparingen for å håndheve den såkalte «Getto-lovgivningen».

– En representant fra Dansk Folkeparti ville ha med seg bodyguards for å besøke Nørrebro, sier en humrende Kofod. – Men det er et veldig fint nabolag for oss som bor her.

– De allmenne boligblokkene du ser gjennom vinduet var tidligere med på «getto-listen», men er heldigvis tatt bort nå, skyter Trojaborg inn og peker på Lundetoftgade.

På veggene til Lundetoftgade henger det et banner med bilde av ulike mennesker. Over står det «Befri din by! Almene boliger til alle!» På et annet banner står det simpelthen bare «Det sociale», et kunstverk av Mette Nisgaard Larsen.

Søren-Emil Schütt, formann i lokalbestyrelsen i Lundetoftgade, representerer de om lag 2000 beboerne i de dekorerte 1970-talls blokkene. Han er kritisk til «getto-listene».

– Grunnleggende er det en rasistisk politikk og en forferdelig liste å være på. Hvis vi ikke kommer vekk fra listen, rives våre hjem, det er en angst vi må leve med, forteller han.

De såkalte «getto-listene» baseres på fem kriterier: utdannelsesnivå, inntekt, andel med kriminelt rulleblad, andel utenfor arbeidslivet eller som kan klassifiseres som «ikke-vestlige». Sistnevnte punkt er utløsende faktor, og områder klassifiseres utelukkende som getto hvis 30 prosent av beboerne har såkalt ikke-vestlig bakgrunn, i kombinasjon med to av de andre punktene.

– Vi verken vil eller kan beslutte oss fra at mennesker med foreldre fra eksempelvis Midtøsten kan flytte inn. Det er et premiss vi aldri vil bli med på, for i den allmenne boligsektor skal alle kunne bo, slår Schütt fast.

Lundetoftgade har likevel gjort en rekke tiltak for å komme over på en annen liste, «forbedringslisten», men lever stadig i usikkerhet.

– Dette er en ikke-kommersiell sektor, men staten er i ferd med å tvinge oss over til private utviklere. Det inngår i en nyliberal gentrifisering hvor vanlige folk presses ut av byen, forklarer Schütt.

– Problemet er at lovgivning om parallellsamfunn setter pengene fra Landsbyggefonden til å rive allmenne boliger eller setter dem i stand til å selge til private utvikler. Dette er midler som burde gått til renovasjon av andre allmenne boliger, sier Schütt.

I en e-post svarer innenriks- og boligminister Christian Rabjerg Madsen (S) på tiltalen:

– Den danske regjering og et bredt flertall i Folketinget står bak innsatsen rettet mot be- kjempelse av parallellsamfunn.

Ministeren mener at siden «Avtale om initiativer på boligområdet som motvirker parallellsamfunn» ble inngått, en lov Socialdemo- kratiet støttet, har en positiv utvikling vært synlig i sosialt utsatte områder.

– I den siste undersøkelsen fremgår det at stadig færre områder faller innenfor kriteriene for parallellsamfunn. Samtidig har det vært positiv utvikling når det gjelder arbeid og utdanning. Det tolker jeg som om at vi er på rett spor, skriver Rabjerg Madsen.

Alf Jørgen Schnell er skribent og samfunns- geograf og skal i en serie på tre artikler presentere nye sosiale bystrategier i Amsterdam, København og Preston. Serien er støttet av Fritt ord.