Første stopp: Lillestrøm

– Statens oppgave

Statsråden vil ha fart på boligbyggingen, men insisterer også på et kvalitetsløft i arkitekturen. 

– Det er statens oppgave å klare begge deler. Jeg har opprettet en arbeidsgruppe som skal arbeide for raskere plan- og byggeprosesser. Arbeidsgruppen skal levere en liste med konkrete forenklingsinnspill allerede i mai. Men vi har ikke råd til å bygge dårlig. Vi skal bygge for mange generasjoner framover, så kvaliteten må være høy. Og vi må også klare å bygge boliger som vanlige folk har råd til å bo i. Dette skal ikke være motsetninger, sier Stenseng.

Som en av landets seks byarkitekter, tar Kloster imot nyhetene med stor begeistring.

– Det er helt avgjørende for oss som kommune og oss byarkitekter at du sier at det skal bygges med kvalitet. Å bygge dårlig i dag kan koste samfunnet dyrt i fremtiden. Det er viktig du trekker frem folkehelseperspektivet. For hele arkitektur-Norge er denne nyheten en stor sak, og arkitektur-Norge er jo alle i Norge, egentlig, for arkitektur påvirker oss. Vi har sjelden sett et så bredt engasjement for arkitektur og omgivelser som vi ser nå, sier Kloster til forsamlingen.

– Sterkt utbyggingspress

Byarkitekten beskriver Lillestrøm som et spennende utgangspunkt for sunn arealforvaltning og en særegen byform i norsk målestokk. Sett fra luften er Lillestrøm en by som ligger mellom Nitelva og den faktisk ganske grønne Kjeller flyplass og en ringvei som slutter ringen, forklarer han.

– Denne ringen rammer byen inne, holder bebyggelsen innenfor «bymurene» så å si. Utenfor har vi naturarealene. De senere årene har vi vært utsatt for et sterkt utbyggingspress, og vi har områder med 4-500 prosent utnyttelsesgrad. Vi ser at vi fremover ønsker å bygge mer i tråd med byens identitet, og har derfor utviklet en byutviklingsplan. I tillegg til å si noe om høyder og identitet, er den også en veilederplan for offentlige rom, som beskriver hvordan fortetting kan skje, hvilke byrom som skal utvikles og bindes sammen, sier byarkitekten.

Kloster trekker fram behovet for å prioritere blågrønne strukturer, et grep som også gir mennesker mer plass i gatene, og slik gjør dem til bedre byrom.

– Ved siden av å markere hovedårer ut i naturen som omgir byen kan dette også vise seg å være et avgjørende trekk i en overvannstrategi. Vi er Norges tredje mest flomutsatte kommune, sier han.

Og apropos vann: Lillestrøm kalles Flisbyen på grunn av sin sagbrukshistorie, men går også under navnet Måsan – hele byen ligger på gammel myr. Dagens Storgata het opprinnelig Måsaveien.

– Lillestrøm er en stasjonsby, med stasjonen midt i byen. Alle prioriterte hovedgater skal stråle ut fra den. Det finnes allerede noen veldig gode byrom her, men vi ser at vi sliter med sammenhenger noen steder, som alle norske byer gjør. Det er en vei å gå! sier Kloster. 

Så da gjør vi det.

Pølser og politikk

Sydplassen, der vår vandring har begynt, henvender seg mot et område av Lillestrøm hvor gode byutviklingsprinsipper har vært heller fraværende. Her bærer det preg av høyt, tett, og trangt, dårlige bygulv og hard materialbruk. Kanskje nettopp derfor vender vi ryggen til Lillestrøm Syd og starter byvandringen med å bevege oss gjennom undergangen på Lillestrøm stasjon, over til sentrumsområdet på nordsiden. 

Opp Adolph Tiedemanns gate bærer det, forbi bronseskulpturen «Sagarbeideren» og kulturpubens trevilla, til høyre langs Kirkegata på vei til Telegrafen, hjørnegården i Storgata fra 1925 i slemmet tegl. Vi befinner oss nå i kvartal 8 – arena for en pågående kamp om utviklingen av kvartalsstrukturen i Lillestrøm.

Og da er det vel ikke tilfeldig at opposisjonens leder i Lillestrøm, Jørgen Vik (Ap), sammen med ordfører Berland her tar noen steg nærmere Stenseng for å fortelle om innsigelser fra fylkeskommunen vedrørende den ønskede rivingen av et gammelt nedslitt hotell og tilhørende stall som nå truer realiseringen av det nye bykvartalet, som har ligget på tegnebordet i flere tiår. I dag er det en krystallbutikk i hotellbygget og musikkbutikken Platesjappa holder til i stallen.

Hos Lillestrøms to største partier er det nå tverrpolitisk enighet om å rive alt utenom Telegrafen og bygge opp mot 13 etasjer. Riksantikvar Hanna Geiran er blant dem som ønsker at kommunen heller griper sjansen til å «foredle og løfte frem Lillestrøms historie» ved å restaurere de to kulturminnene. Vik og Berland fremhever muligheten til å bygge boliger og arbeidsplasser tett på toget, og Stenseng nikker anerkjennende. Som representant for en regjering som skal bygge 130 000 nye boliger på fem år kan hun kanskje ikke tillate seg annet?

Frimerkefortetting i Flisbyen

Fra kvartal 8 krysser vi Solheimsgata over i Meierikvartalet. Med en makshøyde på 19 etasjer og tomteutnyttelse på 400 prosent har Dark arkitekters boligprosjekt fått mye pepper. Byrommet i seg selv har kvaliteter, mener Kloster. Her er det likevel ingen kobling vestover til sentrum, og med toglinjen som avgrensning mot øst, samt underganger under jernbanen i nord og sør, er Meierikvartalet dårlig påkoblet resten av byen – og et eksempel på frimerkefortetting, hvor hvert kvartal lever sitt eget liv, uten en sammenhengende helhet.

I nordenden avgrenses kvartalet av Sørumsgata, med undergangen til villastrøket Vigernes. 

– Disse undergangene er jo egentlig «broene» i byen. Undergangene skal være gode byrom slik stasjonen med sin aktivitet er et godt eksempel på. Det er i den aksen her at vi bedre kan koble sammen trehusbebyggelsen på Volla-siden og Vigernes-siden. Gatesnittet må endres – vi må redusere gjennomfartstrafikken til biltrafikk som legger noe igjen til byen, slik som syklisten og den gående. Ofte legger også syklisten lite igjen i en flat by, farten i tradisjonelle sykkelveier kan bli for stor. Bygater må ha menneskemøter i sentrum, sier Kloster.

– Og ikke minst ville undergangen blitt mye tryggere, supplerer Stenseng.

I krysset Sørumsgata–Solheimsgata sammenligner Kloster et godt og dårlig bygulv, Rudolfs plass mot nord, som kun er en tom flekk med asfalt, og det nordvestre gatehjørnet i Meierikvartalet på sørsiden av gata, som har en mer estetisk og moderne materialitet.

– Kommunen lærer stadig mer om det å sikre private bidrag til opparbeiding av offentlig infrastruktur utenfor planområdet. I dag ville vi vært langt mer ambisiøse når det gjelder å sikre at et prosjekt som Meierikvartalet skal bidra til bykvaliteter også i nærliggende deler av byen, utenfor eget planområde, sier Kloster.

På vei mot Volla-siden krysser vi gjennom det godt byintegrerte kjøpesenteret Lillestrøm Torv via Nittedalsgata, hvor Kloster forteller at torget utendørs, hvor blant annet den årlige Byfesten arrangeres, skal oppgraderes.

Lillestrøms arkitektur er et lappeteppe av stilarter og byggeperioder. Hvordan kan man bygge stedstilpasset når utgangspunktet allerede er eklektisk? Går man tilbake til det eldste man har, eller betyr det at stedets identitet allerede er tapt?

–Deler av trehusbyen skal bevares slik den er. Andre deler skal fortettes, men fortsatt beholde det grønne hagebypreget. I selve sentrumskjernen med kvartalstruktur har vi fått til noe en kan kalle en nyere Lillestrøm-identitet med høyt og lavt mot hverandre. Ved å bevare et trehus på et hjørne i et fortettingskvartal slippes det lys inn i det tette kvartalet. I tillegg kan vi beholde vegetasjon som kan ta 100 år å gjenopprette, sier Kloster. 

Bygger tettere enn Malmø og Lund

Ved det gamle næringsbygget som inntil nylig huset tatoveringssjappa Odins merke runder vi et hushjørne og kommer inn i boligprosjektet Aveny Vest. Her er det også Dark arkitekter som står bak, og prosjektet ligger på samme øst-vest-akse som Meierikvartalet, men i Aveny Vest er det snakk om en helt annen utnyttelsesgrad.

I overgangen til hagebyen på Volla er det reist 176 leiligheter fordelt på tre bygninger, som varierer i høyde fra tre til åtte etasjer, og som trappes ned i sør og vest for å tilpasse seg småhusbebyggelsen og slippe sol inn i gårdsrommene. Kvartalsstrukturen er brutt opp flere steder for å gi siktlinjer til den omkringliggende vegetasjonen og småhusbebyggelsen.

Da plansjefen i Nordic City Network besøkte Lillestrøm nylig, kommenterte han at dersom dette prosjektet hadde blitt bygget i Malmø eller Lund, så ville leilighetene i midten ikke blitt bygget. Lillestrøm bygger altså med høyere utnyttelse. Med det utbyggingspresset som mange norske byer og tettsteder opplever, så blir alternativene gjerne som her – sammenligner du Meierikvartalet og Aveny Vest, er nok lillestrømlingene mest fornøyd med sistnevnte.

– Er det i det hele tatt mulig å bygge 130 000 nye boliger på en bærekraftig og stedstilpasset måte?

– Det er en viktig premissgiver at man må fortette. Lillestrøm har flere gode eksempler på det. Det er nødvendig at vi transformerer hele områder, som man blant annet har gjort på Ensjø, der jeg bor. Det må vi gjøre i større grad. Og vi må kanskje forberede oss på å bo annerledes i framtiden, at areal blir utnyttet på en annen måte enn vi er vant til. Da stilles det også høyere krav til hvordan uteområder blir utformet. Det er ikke nødvendigvis like mange kvadratmeter å ta av, men vi skal lage gode uterom, sier Stenseng.

Arkitektonisk lappeteppe i kulturkvartalet

Der står de på plattformen, sure og tverre
men egentlig burde de vist bare glede
for aldri så galt at det ei kan bli verre:
De kunne jo havna på Strømmen i stedet

Det er 45 år siden visesanger Stein Ove Berg harselerte med at «de eneste turistene» i Lillestrøm har «gått av på feil stasjon», i visa «Lillestrøm-calypso». Og gjennom 1990-årene og tidlig 2000-tall har byutviklingen i Lillestrøm fått mye kritikk for manglende helhet og kvalitet.

Den store turismen har vel også uteblitt. Men de siste årene har noe snudd, og det beste eksemplet på det er Kulturkvartalet – et område rett over gata fra togstasjonen, som kunne blitt boliger, men som heller kombinerer nye kulturbygg med eldre arkitektur, kulturminner og en ny offentlig park. Og det er nettopp her dagens byvandring avsluttes.

– Dette stedet er et svært godt byrom. Det er ulik skala og alder på bygningene som danner et særpreg, men også en sammenheng gjennom romforløpene. I tillegg til å være et urbant rom har det også tilgang på natur. Alle finner seg veldig til ro her, og det har blitt et sted innbyggerne er stolte av, sier Kloster.

Står du midt i kulturkvartalet og ser deg rundt, ser du en vanvittig variasjon av arkitektoniske uttrykk: stasjonsbygningen fra 1934 i naturstein fra Otta tegnet av Gudmund Hoel, i kombinasjon med jernbanearkitekten Arne Henriksens oppgradering i anledning åpningen av Gardermobanen i 1998, den sobre bussterminalen fra samme epoke signert Petter Bogen med Romerike Helsebygg fra 2009 bak, LPOs nye bibliotek og kulturskole med fasader i tegl og cortenstål og et elleve etasjers sort tårn, murvillaen Kirkegata 12 som i dag er cocktailbar, foran Lillestrøm kultursenter fra 1926, Haugen/Zohars museumsbygg Nitja fra 2020, et tettstedstun fra 1880-årene med stabbur og uthus og ungdomshuset i trevillaen Villa Cara.

– Dette er sånt du ikke ser fra toget, sier Stenseng og kikker seg rundt.

– Et hurtigarbeid

– Hva tenker du om det du har sett i dag? Har du sett noen eksempler til etterfølgelse?

– Jeg har ikke et trent øye når jeg beveger meg rundt i et byrom sånn som en arkitekt har, så det var fint å slå følge med en byarkitekt. Jeg får noen aha-opplevelser om hvordan samspillet er her mellom de gamle bygningene, de klassiske trehusene og murbyggene og nye 19 etasjers boligblokker. Her i Kulturkvartalet er samspillet veldig godt, men det vil naturligvis komme fram både gode og dårlig eksempler i dette arbeidet. Jeg gleder meg til å få innspill fra bransjen og arkitekturmiljøet framover, sier Stenseng.

Strategien skal være klar allerede før sommeren.

– Dette er et innledende arbeid for en nasjonal arkitekturpolitkk som må skje raskt. Nå går vi i gang med å innhente innspill fra arkitekter, by- og boligutviklere, samt andre som jobber med arkitektur og arealforvaltning i kommunene, sier Stenseng.

Besøket i Lillestrøm er ved veis ende. Neste stopp er Bergen neste fredag og Stavanger mandagen etter.

– Jeg håper at vi i ukene som kommer kan starte en bred samtale om arkitekturpolitikk, med gode debatter og møtetreff om hvordan vi kan skape bedre arkitektur og boligutvikling. Mitt mål er å arbeide raskt, samle inn klare tilbakemeldinger og få gode innspill om hva vi trenger, samt hvilken retning den statlige arkitekturpolitikken bør ta fremover. Dette er starten på den nye arkitekturpolitikken, sier Stenseng.

Arkitekt Kyrre Sundal, som selv er fra Lillestrøm, har deltatt på tirsdagens vandring i hjembyen. Han tok imot morgenens nyheter med samme begeistring som resten av bransjen.

– Det er veldig positivt at ministeren løfter arkitektur og ønsker å få til dette så snart. Det er også veldig positivt at hun er ute og lytter til både kommune og næring og arkitekter og det hele. Hun fikk veldig mange gode råd med seg på veien i dag. Så får vi bare håpe at noe av det blir omdannet til håndfast politikk, sier Sundal.