NAL tar boligkrisen til Tinget

Et boligpolitisk apparat

Hva kan vi så lære av historien til norsk boligpolitikk i denne saken? For det har fantes perioder hvor boligpolitikk var mye mer sentralt enn det er i dag, forklarer bolighistoriker Anne-Kristine Kronborg fra NMBU.

Kronborg skal innlede seminaret med et sveip over norsk boligpolitikk og -arkitektur fra 1945 og frem til i dag. 

– Allerede i mellomkrigstiden var det en bevissthet blant arkitekter, planleggere og politikere om at gode boliger handlet om politikk. Under andre verdenskrig viste imidlertid en boligundersøkelse om livet i 1930-tallsbygninger at det var vanskelig å leve gode liv i det som da var moderne bygninger, sier Kronborg til Arkitektur. 

Derfor ser vi først i etterkrigstiden og utover 1950-tallet at det bygges opp bevisst politikk med verktøy, institusjoner og regelverk som underbygger kvalitet i boligbyggingen.

– Dette var perioden vi bygget velferdsstaten med Husbanken, som i mine øyne er det viktigste som noensinne har skjedd i norsk boligpolitikk og -arkitektur. Her ble det bygd opp et boligpolitisk apparat og fulgt opp med penger, institusjoner og arbeidsmetoder som skapte boligbygging med en helt annen kvalitet, skala og form enn det man hadde sett før.

Tre rom og kjøkken

I Husbanken satt det den gangen et stort arkitektfaglig miljø, med noen av de fremste boligarkitektene i landet. Disse la detaljerte føringer for hva som skulle bygges og ikke bygges. De var ikke opptatt av arkitekturen som estetikk og fasader, men ekstremt opptatt av det funksjonelle, forklarer Kronborg. 

– Det ble stilt krav til boligene i begge ender av skalaen. Det skulle ikke være luksus, og ikke være dårlig. «Tre rom og kjøkken» høres i dag beskjedent og ikke revolusjonerende ut, men det representerte en veldig stor heving av boligstandarden.

Det var heller ingen frykt for å være for detaljerte og arkitektene i Husbanken la føringer om hvilke typer møbler man skulle ha plass til.

– På foreldresoverommet skulle det for eksempel ikke bare være plass til dobbeltseng, men også plass til en sprinkelseng. I stuen skulle det være plass til tv.  

Boligpolitikk gikk den gangen også ut på å subsidiere produksjonen av nye boliger, en regulering av omsetningen av nye og brukte boliger, samt aktiv tomtepolitikk fra kommunene. 

– Hva slags arkitektur er det som skapes i denne perioden? 

– En ting er treromsleiligheten som det ble skapt ufattelig mange variasjoner av på steder som Lambertseter i Oslo. Jeg liker imidlertid å trekke frem 1970-tallets fokus på tett og lav bebyggelse, som vi blant annet finner på St. Hansfjellet borettslag på Haugerud i Oslo. Det er rekkehus med standardiserte moduler og prefabrikkerte elementer, stablet på en variert og fin måte – med tanke på maksimal tomteutnyttelse, boligkvalitet med gode lysforhold og fine private uteplasser. 

Kan lære av historien

Storhetstiden for norsk boligpolitikken sluttet med avreguleringen av boligmarkedet på 1980-tallet og markedsdreiningen før 2000. Husbanken ble da dreid vekk fra å være et verktøy for alle, til og bli et sosialpolitisk redskap for vanskeligstilte. Det er i etterdønningene av dette at norsk boligbygging fremdeles befinner seg.

Hva så med den nye interessen for bolig blant landets politikere? Hva tenker Kronborg må være viktig når et parti som Arbeiderpartiet nå lover massiv boligbygging på kort tid? 

– Det første jeg tenker er at dette er en tung materie å endre på for dagens politikere. Det eneste som står igjen fra storhetstiden er tanken om «eierlinja», at folk flest skal eie sin egen bolig. Det er ikke mange verktøy igjen. Det apparatet man hadde den gangen er nedbygget, men vi har Husbanken, som kan brukes. Da er det et spørsmål om politisk vilje til å styre den. 

– Men de kan finne opp nye verktøy? 

– Absolutt, og det er kanskje hva man lærer av historien. Den viser ikke hva som konkret skal gjøres i dag, men den viser at man har tenkt nytt og annerledes i møte med nye behov. Da kan man tenke nytt og annerledes igjen.

– For utbyggerstyrt

Seminaret til uken er ment for alle politikere på Stortinget og en rekke inviterte gjester. Under tittelen «Det er dyrt å bygge billig» finner vi altså foredrag om bolighistorien (Anne Kristine Kronborg, førsteamanuensis NMBU) og dagens boligsituasjon (Erling Dokk Holm, også førsteamanuensis NMBU).

I tillegg vil tre innledere diskutere «Hvorfor er kvalitet så vanskelig å få til?», nemlig Maren Bjerkeng, direktør byutvikling og arkitektur i Aspelin Ramm; Håkon Vigsnæs, arkitekt i Vigsnæs + Kosberg og Maria Molden, byarkitekt i Bergen. Det blir også en egen bolk om tredje boligsektor av forfatter og journalist Kjetil Gyberg. 

Bucher i NAL mener en ny boligpolitikk bør sikre at arkitektene ankommer tidlig nok i prosessen. 

– Diskusjonen om boligbygging er i dag alt for utbyggerstyrt, det er på tide at andre stemmer også blir hørt – det finnes flere løsninger på boligkrisen enn mindre leiligheter og mer lån. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig, og vi skal også sørge for å ivareta miljø, sirkulærbygg og ikke rive for mye. Dette er ting som er øverst blant våre strategiske målsettinger, sier Bucher. 

Invitert av MDG

På seminaret vil Bucher også presentere resultatene fra NALs egen medlemsundersøkelse, hvor de spør hva som skal til for å sikre bedre kvalitet på fremtidens boligbygging. 

Samarbeidet om boligseminaret kom etter en dialog i forbindelse med nye partiprogram. NAL har spilt inn forslag til alle partiers partiprogram, og MDG støtter ideen om opprettelse av en riksarkitekt – som er et av innspillene NAL har gitt til de politiske partiene.  

Seminarets mål er imidlertid å bygge kompetanse hos politikere fra alle partier, og bringe sammen ulike parter i boligdiskusjonen. 

– Vår kanal inn er MDG, men alle stortingspolitikerne er inviterte. Vi håper de fleste partier blir representert, sier Bucher. 

– Er det en fare ved at NAL knytter seg for tett til et parti som MDG? 

– Vi er partipolitisk uavhengige og spiller inn våre fagpolitiske saker og har møter med alle partier. Denne gangen ble vi invitert av MDG. Vi samarbeider med alle som ønsker å fremme arkitektur og kvalitet i de bygde omgivelser - og gjør også vårt for å påvirke de som mener noe annet.