– Rammevilkårene gjør det ikke mulig å tegne gode boliger

Det liberalistiske boligregimet

Pløhn er arkitekt, og i løpet av studietiden bodde han i København, Paris og Zürich, hvor han også jobbet på kontorer med boligprosjekter. Etter å ha flyttet hjem igjen til Oslo er han blitt mer og mer bevisst at det finnes mange andre måter å drive med boligproduksjon på enn slik vi gjør det i Oslo og Norge i dag.

– Arkitekter i Norge er veldig stilltiende aksepterende til det liberalistiske boligregimet, sier Pløhn.

Ny Boligplan er resultatet av en frustrasjon som har bygget seg opp, forklarer han:

– Det er arkitekter og planleggere som kjenner faget sitt best, men likevel sier vi ikke ifra om at rammevilkårene for arkitekturproduksjon i Norge i dag ikke gjør det mulig å tegne gode boliger. Det finnes selvfølgelig unntak, men fellesnevneren er at det ikke er et høyt nok nivå på det som bygges. 

– Arkitekter må ha jobb selvfølgelig, og jeg skjønner at man ikke vil angripe oppdragsgiveren sin, men samtidig har man en plikt til å si fra når det man tegner ikke er bra. Det er vi som er best skikket til å si det, sier Pløhn.

Tannløse boligmeldinger

Erlend Hanssen Sjåvik er byplanlegger, han skrev masteroppgave om boligpolitikk og har jobbet med temaet i ulike roller i yrkeslivet, blant annet i Husbanken. Han har vært frustrert over at boligpolitikk aldri blir løftet som et politisk tema i lokalvalgene eller på nasjonalt nivå.

– De boligmeldingene som har kommet de siste årene er så tannløse og idéfattige. Selv om vi som samfunn liker å snakke om mangfold og at vi er forskjellige, så er boligpolitikken den trangeste trøya vi har i skapet. 

30-tallsinspirasjon

Inspirasjonen for tidsskriftet kommer fra Plan, som ble utgitt i årene 1933–1936 av Socialistiske Arkitekters Forening. Tidsskriftet har blitt omtalt som stedet der idéene til det som skulle bli sosialdemokratiets boligpolitikk ble født, en tanke som nyanseres i Ny boligplan. 

– Det handler først og fremst om å samles rundt bordet og diskutere arkitektur og politikk sammen igjen. Når arkitekter snakker om boligbygging snakker man gjerne ikke om det som et politisk spørsmål, sier Pløhn.

Stadig mindre leiligheter

Et ønske er å avkle myter i debatten. En av dem handler om at vi bare må bygge fortere og mer, og mindre leiligheter. Dette er også bakgrunnen for at det nå snakkes om å endre leilighetsnormen i Oslo, som vil gjøre det mulig å bygge leiligheter på 30 kvadratmeter, i stedet for 35.

– Debatten er innsauset i en fortelling om at markedet kan løse boligproblemet innenfor de rammene vi har nå, bare de får enda friere tøyler og færre krav. Hvis de bare får lov til å produsere mange og små nok boliger, vil prisene synke, sier Pløhn.

Eksistensminimum på 30 kvadrat?

Jonas Løland har i en artikkel kategorisert et visst antall leiligheter på 35 kvadratmeter eller mindre som er solgt i Oslo de siste to årene, for å se på hva slags leiligheter vi snakker om når vi snakker om å endre leilighetsnormen. Så har han holdt dette opp mot CIAMs bolig for eksistensminimum fra 1929, som regnes som et kanonisert eksempel på en boligplan. I artikkelen har han typologisert leilighetene, og sett på både rester fra gamle bygårder hvor det finnes en liten leilighet her og der, og nye prosjekter. 

Ifølge Pløhn er det hårreisende at dette ikke er arbeid som allerede er gjort.

– Vi diskuterer om vi skal lempe på kravene til størrelsen på boliger, men det er ikke en gang gjort en skikkelig utredning av hva det kan ha å si for boligkvaliteten. Så da må vi gjøre det selv.

– Hvor mange av leilighetene er innenfor CIAMs eksistensminimum da?

– CIAMs mest kjente minimumsbolig var på 38 kvadratmeter, så ingen av dem er jo egentlig det.

Hva styrer prisene?

I artikkelen «Er flere boliger svaret? Om boligbygging og prisdannelse i Oslo» prøver samfunnsøkonom Rolf Barlindhaug å finne ut hva det er som styrer boligprisene, og om det bare er å bygge nok boliger.

– Han mener svaret er nei, og at det i hvert fall ikke er så enkelt. Vi må diskutere andre virkemidler.

– Hva skal man gjøre da?

– Man må gjøre mange ting samtidig, sier Sjåvik.

For eksempel det som diskuteres i en annen artikkel, der OAF-leder Oda Ellensdatter Solberg, som også er leder i Foreningen for byggfellesskap, skriver at kommunene må ta en mer aktiv rolle, særlig på tomtesiden, og være med og skaffe tomter, og muligens jobbe for lovendringer i tomtefesteloven. 

– Man kan også diskutere disposisjonsformer. Det finnes mange ulike måter å bo, man kan eie, leie, deleie. I Norge er vi veldig opptatt av den ene disposisjonsformen å eie, sier Sjåvik, før Pløhn skyter inn at de i neste nummer også vil vise fram flere alternativer modeller fra andre steder i verden.

Tredje boligsektor

 – Hva med et prisregulert boligmarked?

– Det er mange som tenker, vi kan ikke gå tilbake til sånn det var før, da man hadde prisregulerte borettslagsboliger, der folk ga penger under bordet for å kjøpe seg inn.  

Sånne fortellinger, om at systemet var ute av kontroll, har en marginal rot i virkeligheten og er sterkt overdrevet. Det er dokumentert at det bare skjedde i noen få uavhengie borettslag. Selektiv hukommelse har stor makt, og er med på å holde oss fast i forestillingen om at dette er helt uaktuelt i dag, mener Pløhn.

 – Men hvis vi ser til for eksempel København, så har de fortsatt prisregulering på en viss andel av boligmassen. I Zürich har man en aktiv tredje boligsektor, som utgjør nesten 30 prosent av boligene i byen. Det finnes måter å gjøre det på som hindrer at penger under bordet er et alternativ, for eksempel at selve transaksjonen skjer gjennom borettslaget, ikke den som har disposisjonsretten. Det finnes masse eksempler på boligpolitikk som har røtter i en annen tid, som fortsatt er i bruk i dag.

Mer ukonvensjonelle løsninger

Det er lett å bli opphengt i boligprisene, men hva med hva slags boliger som faktisk bygges? Her er det også masse å diskutere, mener redaktørene.

Ved å endre rammene for boligproduksjon kan man slippe til andre aktører som ikke nødvendigvis er drevet av profitt. Da kan man også bygge andre typer prosjekter, som det også finnes eksempler på i dag, som Svartlamoen i Trondheim, mener Pløhn.

– Så er det viktig å si at det ikke bare handler om å skape rom for sånne eksperimentelle forsøksområder, men det finnes en masse eksempler på boligprosjekter som har flere fellesskapsfunksjoner uten at man mister sin egen leilighet. Boliger trenger ikke være så monofunksjonelle, med mer ukonvensjonelle løsninger kan man også få større uteområder, sier Pløhn, og legger til:

– Vi prøver å vise at det som bygges i dag er så idéfattig. Det er ikke bare boligpolitikken, det er arkitekturen også.

Ser man på boligbyggingen historisk, så er det en sammenheng mellom andelen grøntområder i boligprosjekter og graden av boligpolitikk, mener Sjåvik. 

– Man kan se på fotavtrykkene og se helt konkret sammenheng mellom hvor sterk boligpolitikk det har vært, og hvor mye plass det er satt av til grøntarealer. I dag er det veldig press på uteområdene i boligprosjekter, noe osm viser at markedet har stor plass, og politikken mindre, sier han.

Begreper endrer betydning

– Hvorfor gjør ikke politikerne mer, tror dere?

– Det mangler kanskje bevissthet om hva som egentlig er styrende for boligproduksjon og prisutviklingen. Visjonene er litt idéfattige, og man vet ikke helt hva man skal sikte mot. Så velger man heller å sukre pillen litt. I tillegg er det selvfølgelig veldig sterke krefter som dytter i motsatt retning, hele eiendomsbransjen som prøver å si at de må få lov å bygge enda mindre. 

Debatten blir også fort kuppet av aktører som endrer betydningen av begrepene, og dermed gjør det vanskeligere for politikerne å se forskjellen, mener Pløhn.

– Nå er det masse reklame fra Obos for deleie, og det er ulike former som liksom skal være tredje boligsektor. Men det er det jo ikke, det er bare andre måter å få folk inn i det som er den etablerte boligmodellen. Det kan kanskje ha en liten effekt, men det er ikke det en tredje boligsektor kunne vært i det hele tatt.

– Vi er ikke imot eielinja i seg selv, poenget er heller av boligpolitikken må reflektere hele samfunnet, og inkludere mange ulike måter å bo og eie eller leie på. 

Inviterer med politikerne

I arbeidet med tidsskriftet har de arrangert boligpolitisk seminar, hvor de har invitert representanter fra de ulike politiske partiene på venstresiden, samt foreninger og interesseorganisasjoner innenfor boligbygging. Her fikk alle komme med innspill, og målet var også at gode krefter skulle kunne knytte kontakter.

– Flere nevnte tomtepolitikken, og tomtedimensjonen i den lange næringskjeden man har for å få produsert boliger. Dette er et tema som er veldig lite belyst. Det er mange antagelser om tomtepriser, noen sier at det utgjør opptil 50 prosent av kostnadene til boliger i dag. Dette bør undersøkes nærmere, noe vi har planer om å gjøre i de neste numrene, sier Sjåvik.

Ny Boligplan lanseres på Rom for kunst og arkitektur i Oslo, onsdag 29. mai kl. 18.