Venter på arkitekturministeren

Finne riktig ministertittel

I den videre tankelek har Carlsen også tanker om at en nyfødt ministerpost samtidig skal styrke byplanarbeidets rammevilkår. Navnet blir derfor Arkitektur- og byplandepartement.

– Den såkalte Fjordbyen har skapt en ny «vestkant» i hovedstaden, her ser man tydelig et svekket sosialdemokratis knefall for kapitalmakten. Det dreier seg også om behovet for å tydeliggjøre og styrke arkitekturens og byplanleggingens sivilisatoriske rolle. I dag blir faget vårt ofte forbundet med snevre stygt/pent-oppfatninger og elitens estetikk.

– I Danmark har de innenriks- og boligminister. SV har også tatt til orde for en norsk boligminister. Kan en boligminister gjøre samme nytten?

– Nei, som vi arkitekter altfor godt vet, så er boligsaken viktig, men å redusere det hele til en boligministers mandat blir for enkelt. Drabantbyene i Groruddalen er jo et eksempel på en slik snever tenkning. Tak over hodet er ikke nok for folk.

Carlsen ser også dette departementet som et distriktstiltak. Han mener urbaniseringen i Norge har gått for langt og at slagordet «by og land hand i hand» må revitaliseres gjennom et slikt departement – ikke minst på grunn av den globale natur- og klimakrisen.

– Man løser ikke distriktenes problemer ved å la rike byfolk bygge hytter i naturlandskapet, som i seks Valdres-kommuner hvor man regner med at antallet fritidsboliger vil ha økt med et areal tilsvarende 4202 fotballbaner om ti år.

– Ikke realistisk

Liv Kari Eskeland (H) er i dag eneste arkitekt på Stortinget. Hun sitter i transport- og kommunikasjonskomiteen, og var i forrige periode i energi- og miljøkomiteen. Eskeland, som selv sluttet i arkitektjobb for å bli ordfører på Stord, har ikke umiddelbart tro på et eget arkitekturdepartement og en arkitekturminister.

– Jeg forstår tanken godt og ser absolutt behovet for et sterkere fokus på arkitektur og våre fysiske omgivelser, men å opprette et eget departement er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig eller nødvendig.

Samtidig er hun enig i at god arkitektur og gode plangrep er viktig for å løse en rekke utfordringer i samfunnet, som det grønne skiftet, trygge og tilgjengelige byer og bo-områder, folkehelse, opplæring og samferdsel.

– For meg er det heller viktig at kunnskap om arkitekturens rolle gjennomsyrer alle departementer, sier Eskeland.

– Men er ikke arkitekturens overgripende rolle nettopp et argument for et eget departement?

– Jo, men alle sektorer tenker slik. De som jobber med vann, vil ha sin egen vannminister, og de som jobber med havet, vil ha en havminister. Sett innenfra politikken er imidlertid et eget departement for arkitektur svært omfattende og lite realistisk. Men det er ingen tvil om at arkitektur og fysiske omgivelser bør være mer til stede i politikk og offentlig forvaltning.

Eskeland mener det her er mange muligheter, og fra sin posisjon midt i politikken, bidrar hun meget gjerne i idéutvikling rundt dette.

– Jeg vil selvsagt ikke avvise muligheten for dette, men vi har en vei å gå før arkitekturen berettiger sitt eget departement. Det ville være synd om arbeidet mot dette målet setter mange andre muligheter i skyggen.

Ville sagt ja

Eskeland forteller at en egen minister for arkitektur ikke har vært diskutert siden hun i 2017 kom inn på Stortinget som vara for Erna Solberg. Hun mener bransjen har potensiale til å etablere mer stabile kanaler til politikere i alle sektorer, på alle nivåer. Hun har sett at dette er blitt tatt tak i fra organisasjonene, noe som oppleves positivt i de politiske miljøene.

Det viktigste, men også kanskje det vanskeligste, er som bransje å være tydelige på hvorfor og hvordan arkitekturen bør tillegges mer vekt og hvordan den kan spille en aktiv rolle.

– Arkitekturopprøret har vist at folk er opptatte av omgivelsene, og viser et behov for at arkitektur tas på alvor. Det er veldig bra, selv om jeg ikke er enig i at alt gammelt er fint og det meste av nytt er stygt. Det blir altfor tilbakeskuende. Det skapes i dag fantastisk ny arkitektur som tar opp i seg tiden vi lever i, og vi har all grunn til å være stolte av det mangfold norske arkitekter daglig får til.

– I Danmark har man en egen innenriks- og boligminister. En egen boligminister har blitt foreslått av SV. Jan Carlsen ønsker en arkitektur- og byplanminister. Kunne ikke slike mellomløsninger vært mulig i Norge?

– Jo kanskje, og jeg skal ikke være brems for gode ideer, men arkitekturbegrepet rommer så mye mer enn eksempelvis bare bolig. Jeg har mer tro på å løfte frem arkitekturen i all daglig politikk. For eksempel ved å stille krav i offentlige innkjøp til at stat, fylker og kommuner benytter kvalifiserte arkitekter og planleggere.

– Men hvis Høyre vinner valget i 2025 og Erna Solberg vil ha deg som arkitekturminister, hva svarer du da?

– Da svarer jeg selvfølgelig ubetinget ja!

– Vi kan ikke gi oss!

Skavang er enig med Eskeland i at alle departementer må ha innsikt i betydningen av arkitektur som virkemiddel. Men det er likevel ikke nok for å få den tyngden bak satsingen på forsking og utvikling som trengs.

– Vi må få finansiert denne forskningen fra et departement som har eierskap til byggenæringen. Det får vi ikke til ved at alle departementer har litt innsikt om arkitektur. Det får vi bare til med en formell tilknytting til ett, eller kanskje to departementer.

– Fra sin plass på Stortinget hevder Eskeland det blir tungvint å kjempe for et eget departement og at alle bransjer drømmer om det samme, noe som ville gitt en veldig oppsplittet struktur. Er ikke det et poeng?

– Hun har rett i at det er en tung jobb, men i Danmark og Sverige har de klart dette. En samlet byggenæring med arkitektene i spissen bør kunne mobilisere tilstrekkelig til at regjeringen ser den kraften som ligge i vår kompetanse og det vi leverer. Vi kan ikke gi oss på dette!

ARKITEKTER PÅ TINGET

Liv Kari Eskeland (H) er i dag alene som arkitekt på Stortinget. Også historisk er hun relativt ensom, men én annen arkitekt og høyrekvinne stikker seg ut.

Det er langt mellom arkitektene i stortingets historiske arkiv. Men noen titter frem mellom de gulnede sidene, i dag digitalisert av Nasjonalbiblioteket. Venstre-mannen Torolf Prytz (1858–1938) var arkitektutdannet i Hannover og varamann på stortinget de første tre årene på 1900-tallet. Prytz var også industriminister i Gunnar Knudsens andre regjering under første verdenskrig.

Ellers finnes stortingsmenn som Gjert Edvard Bonde (1885–1966), varamann fra Samfundspartiet (1934–36) og utdannet ingeniør i Zürich, men ansatt ved et arkitektkontor, og Arthur Nordlie (1883–1965), representant for Høyre fra 1927 til 1945 og en kort tid også partiformann. Nordlie hadde tittelen arkitekt, i tillegg til murer og entreprenør, og var ellers byggeleder for NRKs hovedkvarter på Marienlyst.

Arkitekt i Hamburg

Likevel er det en kvinne som stikker seg aller mest ut i kildene: Karen Platou var én av kun åtte norske kvinnelige arkitekter utdannet på 1800-tallet. Da hun tok sete på Stortinget den 11. januar 1922, var hun den første kvinne med fast plass. Hun var, ifølge stortinget.no, valgt inn som femte representant fra Kristiania ved valget i 1921, på en fellesliste mellom Høyre og Frisinnede Venstre.

Det historiske valget av Platou har derfor 100 års-jubileum, som markeres den 11. januar, med avduking av et nytt maleri av henne.

Platou gikk i arkitektklassen ved Den kgl. Tegneskole i Kristiania og studerte ved den tekniske høyskolen i Hannover. Hun var ansatt i 11 år som arkitekt hos arkitekt- og ingeniørkontoret Gustav Schrader i Hamburg og var arkitektassistent hos stadsarkitekten i Kristiania.

Frøken Platou

Dagens arkitekt på tinget, Liv Kari Eskeland (H), blir ærbødig når hun får høre om Platous arkitektbakgrunn.

– Dette visste jeg ikke. Jeg kjenner stolthet i å følge i hennes fotspor og vil sette meg godt inn i hennes virke både i og utenfor Stortinget.

Platous arkitektfaglige bakgrunn ble for øvrig veldig tydelig i stortingsgjerningen. Hun holder blant annet innlegg om «statens bygningsinspektorat» og behovet for at boliginspektører har relevant kunnskap og utdannelse. Hun er opptatt av overskridelser på offentlige nybygg og stiller spørsmål ved at det ikke er et ufravikelig krav om kompetanse blant inspektørene

Fra stortingets talerstol i 1925 pekte hun blant annet på konsekvensen av manglende krav: «Dermed er det jo sagt, at all sakkyndighet på et område som dette er fastslått å være unødvendig; jeg kan ikke komme bort fra det. Inspektørene skal bistå ved valg av byggegrunn, ved anskaffelse av materiell, ved bygningens opførelse og innredning, og dertil behøves altså ikke nogen sakkunnskap!»

– Dette var en modig og fremtidsrettet tale sett i relasjon til at landet først i 1965 fikk sin første landsomfattende plan og bygningslov, sier Eskeland.

– Skulle du gjerne sett flere arkitekter i politikken?

– Ja, det er ingen grunn til at arkitekter ikke skal engasjere seg politisk. En viktig parallell er evnen til å sette seg inn i andre menneskers liv og tankesett. Det er viktig i arkitekturen, og like viktig i politikken. En annen kan være evnen til å tenke de litt lengre og overordnede tankene og tålmodig gi sin påvirkning gjennom lange prosesser.