En redningsbøye til arkitekter?

Matematifiserer arkitektur

Lars Eirik Ulseth, til nå daglig leder og en av grunnleggerne av Tag arkitekter, meldte nylig overgang til Parallelo, en startup med utspring i Tag. Programvaren til Parallelo hjelper arkitekter med å generere leilighetsplaner ved bruk av såkalt parametrisk design, som innebærer å bruke algoritmer for å utføre et sett av arbeidsoppgaver innen definerte premisser.

Idéen var å systematisere prosjekteringen av store boligprosjekter, som på det tidspunktet ble gjort på en tung måte.

– Ryggraden i Tag har blitt matematifisert. Parallelo gjør det mulig å systematisere, uten at arkitekten mister friheten til å jobbe som man vil, å sette ting enklere sammen og bedre på plass, det er det det handler om.

Det er altså, som Spacemaker, et verktøy for store boligprosjekter. Men der Spacemaker tar for seg plassering på tomt, volumering og ytre krav, er Parallelo konsentrert om det som skjer på innsiden av byggene. Hvordan kan man utnytte innsiden best mulig?

– Du kan putte inn i programmet hva du vil ha, hvor mange toroms-, treroms-, fireroms- leiligheter, hvor store de skal være, så får du en automatisk fordeling, med faste fasadebredder og aksebredder som man kan justere.

– Det er ingen hemmelighet at det først og fremst er utviklere som har lagt sin elsk på dette. De ser optimaliseringen som verktøyet tilrettelegger for. Foreløpig har det ikke vært lav nok brukerterskel til at nok arkitekter har fått testet det. Men nå får de første arkitektene tilgang til å bruke programmet selv.

Hele programvaren går ut på at det er arkitekter med mye erfaring som mater inn parameterne, påpeker Ulseth.

– Det bygger på Tek, parkeringsnormer, fornuft, og erfaring med hva som har funket og ikke i Tag arkitekters tiårige virke.

Spørsmål om hvor store leilighetene skal være, hvor mye salgbart areal man får i boligbygg, alt dette løser matematikken bedre enn det man klarer selv, mener Ulseth.

Bokvalitet eller spekulasjon?

For at verktøyet skal funke best mulig, er det avgjørende med gode markedsanalyser, sier Ulseth.

– Du må vite hvem som kjøper hvilke leiligheter, og hvor store de må være. Et sånt verktøy pusher frem behovsanalyser og bedre prosesser rundt bruken av innsikt. Dette gjøres det altfor lite av i dag, mange store prosjekter har altfor dårlig programmering til grunn før arkitekten begynner, og det er altfor stor tro på hva arkitekten tror. Arkitekten er ikke nødvendigvis den beste til å vite hva som trengs, hvor mye penger ulike befolkningsgrupper har og hvor mye plass man trenger.

Ulseth er ikke redd for at algoritmene skal ta fra arkitektene frihet til å utforme. Han mener tvert imot at programvaren frigjør tid til å jobbe med arkitektur i «klassisk forstand».

– Ofte er det store prosjekter hvor vi føler at vi har alt for dårlig tid til det som virkelig skaper arkitektur: materialer, dybder, form, atmosfære. I Tag har vi som mål å lage arkitektur der det skal være godt å være menneske. Men det å være arkitekt handler også om å se helheten, og å se hvem vi tegner for. Store boligprosjekter bygges gjerne for 40–50 000 per kvadratmeter. Da handler det om å finne de geniale grepene og jobbe med faget der man kan.

– Men er det en fare for at man legger til rette for utviklere som er villige til å fire på den arkitektoniske kvaliteten?

– Bokvalitet handler om så mye, og om mer enn ens egne oppfatninger av hvordan det bør være. Ta Laila-løsning, for eksempel. Den gjør det mulig å bygge en toroms på 38 kvadratmeter. Er det da god eller dårlig bokvalitet? Jeg tror det er en god løsning for et par som har spart opp og ønsker å bo sentralt i Oslo, sier Ulseth.

Samtidig er det viktig å ha lover og regler som hindrer spekulasjon, understreker han.

– Når vi snakker om bokvalitet, er det helt avgjørende at vi diskuterer boligpolitikk. Arkitekter må være med i den debatten, enten det er snakk om tredje boligsektor, fellesløsninger, nye boformer eller andre idéer som utfordrer den nåværende situasjonen.

Ikke alltid perfekte kompromisser

Vi stiller samme spørsmål til Spacemaker: Er det ikke en fare for at man i stor grad legger til rette for høy utnyttelse, som kan gå på bekostning av arkitektonisk kvalitet?

– Som arkitekt havner man jo ofte i den skvisen, utvikleren skal oppnå noen økonomiske mål. Ofte går ikke det, og så vil utvikleren klemme inn noen ekstra leiligheter for å få det til å gå opp. Men med Spacemaker ser vi den skvisen sjeldnere og sjeldnere, sier Haukeland.

Han viser til en studie som selskapet gjorde, der de intervjuet alle aktører i tre ferdigregulerte saker i Oslo. De undersøkte kommunenes, utbyggernes og arkitektenes motstridende ønsker, som tilsynelatende ikke lot seg kombinere. Men gjennom å teste en mengde løsninger med Spacemaker fant de likevel en løsning som ivaretok alle aktørenes ønsker, forteller Haukeland.

– Det betyr ikke at det i alle prosjekter finnes perfekte kompromisser, noen ganger er det umulig å ivareta alle hensyn. Men i veldig mange tilfeller finnes det løsninger man ikke har tenkt på, og ofte får man da resultater hvor tomten er utnyttet smartere. Det som ofte holder utnyttelsen igjen, er jo at leiligheter er støyutsatt, at man ikke møter dagslyskrav, eller at man får kompliserte bygningsformer som det er for dyrt å bygge. Klarer man å løse alle de forskjellige hensynene og bygge smartere, er det ofte til det beste for alle.

– Få revolusjonerende trekk

Knut Ramstad er arkitekt og teknologileder i Nordic – Office of Architecture. Han har lang erfaring med anvendelse av ny teknologi innen arkitekturfaget, og underviser også som professor II ved NTNU. Han mener det har vært få revolusjonerende utviklingstrekk med tanke på funksjonalitet, brukervennlig- het eller ytelse innen våre viktigste prosjek- teringsverktøy.

– Det slår meg ofte hvor sakte utviklingen går innen programvare for vårt fagfelt, spesielt når det gjelder interaksjon mellom bruker og teknologien. Med få unntak er det ikke mye intelligens i de løsningene vi bruker i dag. Noe skyldes vel at markedet er relativt sett lite, noe skyldes kanskje mangel på konkurranse, sier Ramstad, og fortsetter:

– Den mest spennende utviklingen skjer i de små oppstartsmiljøene, det er her man virkelig flytter grenser.

Arkitekten må være prosesspilot

Blant de viktigste nyvinningene de senere årene trekker Ramstad frem parametrisk design, skyløsningene til BIM, «software as a service», sanntidsvisualisering koblet direkte opp mot BIM-modeller, Reality Capture, og simulering og datadrevet design.

Nyutdannede ingeniører og arkitekter med programmeringskompetanse finner det ofte helt naturlig å selv scripte repetitive operasjoner for å slippe enkelte operasjoner. I disse automatiseringsløsningene er dette allerede ivaretatt, påpeker Ramstad.

– Denne typen teknologi vil sannsynligvis gi et større mangfold innen arkitektfaget med tanke på fordypning og spesialisering på arkitektkontoret. Alternativt vil andre aktører fra tilgrensende fagområder fylle dette behovet. Felles for mange av løsningene er at de sikter seg inn på tverrfaglighet, og arkitekten må derfor fremover videreutvikle og foredle sin rolle som den sentrale aktøren i prosjektet, som en selvskreven prosesspilot, mener han.

Hypen har lagt seg

– Ved introduksjonen av AI-baserte prosjekteringsverktøy ble de primært presentert som verktøy for eiendomsutviklere. Med andre ord kunne man risikere at systemene ville redusere eller eliminere behovet for arkitekten, spesielt i tidligfase-utvikling, sier Ramstad.

Nå er det en større edruelighet i forventningene til teknologien, og løsningene presenteres i større grad som verktøy for utviklere, planleggere og arkitekter, mener han.

– I innsalg heter det dessuten gjerne at nye automatiseringsløsninger skal frigjøre tid til kreativt arbeid. I praksis kan dette imidlertid gjerne bety forventninger om kortere utviklingstid og lavere honorarer. Det problematiske ved denne teknologien er at oppdragsgivere uten større innsikt i kompleksiteten i plan- og prosjekteringsarbeid vil forvente kortere prosjekteringstid. Dersom ikke arkitektkontorene synliggjør at disse verktøyene krever både kunnskap, kompetanse og erfaring for å være relevante, vil betingelsene for arkitekter og rådgivere bli vesentlig dårligere.

Teknologiutviklingen aktualiserer at vi nå må tenke nytt om honorering av våre tjenester, fra timebasert til å ta betalt for faktisk verdiskapning, mener han.

Hypen rundt automatisering og AI er i ferd med å legge seg og forventningene er mer edruelige nå, mener Ramstad, som understreker at han ikke er ekspert på feltet.

– AI vil neppe erstatte kreativt arbeid, ingeniørfagene er nok mer egnet for automatisering, spesielt med tanke på de arbeidsoperasjonene som oppleves som rutinepregede og lite attraktive.