Aktuelt / Teknologi
Av alle arkitekturens fremste kjennetegn, er kanskje sanseligheten den mest karakteristiske. Bøker leses, film sees, musikk høres, mat smakes.
Et hus må oppleves med hele deg.
De siste femti årene har i stadig økende grad denne grunnleggende menneskelige og kroppslige erfaringen blitt planlagt, organisert og orkestrert ved hjelp av datamaskiner.
Fra da første digitale hjelpemidlene tilbake på 1970-tallet, via stadig mer sofistikerte tegneprogrammer til BIM og fotorealistiske renderinger. Og til det vi kaller kunstig intelligens (KI). Som kommer til å forandre faget vårt for alltid.
Eller ikke.
Et bredt anlagt blad
Arkitektur 1 2024 handler altså om digital arkitektur. Ikke bare fjorårets KI-besettelse, men en bred forståelse av hvordan dette bare er enda en omdreining i en mangeårig utvikling.
I den forbindelse har vår journalist Torgeir Thon tatt for seg den digitale arkitekturhistorien. Fra Marius Nygaards pionerarbeid for femti år siden, frem til Spacemakers inntog i arkitektkontorene for bare få år siden.
Vi har invitert arkitekter inn for å si hva de mener om KI-genererte bilder som florerer på sosiale medier kontoer. Og vi har snakket med dem som stod bak de revolusjonerende renderingene av Barcode, Rockheim og Munchmuseet for tyve år siden.
Norges fremste spill-anmelder Rune Fjeld Olsen skriver om arkitektur i dataspill, både husene som finnes der, og hvordan de påvirker det som bygges i den virkelige verden.
Og ikke minst skriver teknolog Bjørn Stærk kritisk, inngående og svært opplysende om hvilke mekanismer som ligger bak viraken som følger digitale nyvinninger – og hvordan vi nøkternt sett kan forstå teknologien når vi trekker vekke halleluja-stemingen.
Blant annet.
To spor
Det digitale i arkitekturen kan diskuteres lang to linjer. En del er et hjelpemiddel som forenkler kontordriften. Som gjør at man ikke trenger å tegne et og et vindusskjema eller at du kan sende tegninger på epost i stedet for med sykkelbud.
Den andre linjen handler om hva dette gjør med husene vi bygger. Og min mistanke etter å ha arbeidet meg gjennom dette bladet, er at det digitale har bidratt til å gjøre arkitekturen til en mer estetisk disiplin. Det handler om renderingenes visuelle kraft kombinert med sosiale mediers ekstreme kapasitet til å dele dette materialet. Der de mest slående bildene er de som får oppmerksomhet.
Og det er på dette grunnleggende nivået vi må diskutere det digitale i arkitekturen. Datamaskinene har åpenbart effektivisert det å være arkitekt: Men kan de også være et hinder for et fag der kvaliteten først og fremst måles i vår fysiske opplevelse av rommene?
