Materialisten: Den myke steinen

Kleberstein er en såkalt metamorf bergart – dannet av en sammensmelting av bergarter under trykk. Det er mineralet talk i steinen, som gjør den lett å skjære i. Den er også varmebestandig og i dag mest kjent i moderne peisovner.

I Europa er det mest kleberstein i nettopp Skandinavia og på Shetland. I Norge finnes det mange historiske klebersteinsbrudd over hele landet.

– Bare i Nidarosdomen er det kleberstein fra flere titalls ulike brudd – fra Kvikne på Vestlandet til Trøndelag og Nord-Norge. Det eneste kommersielle uttaket av kleberstein i dag er i Otta. 

Fra eldre tider ble steinen brukt til bruksgjenstander som kokekar, mortere, spinnehjul og fiskesøkker. Eldre navn på steinen er fettstein, grytestein, grøtstein og blautegrjot. 

– I jernalder og vikingtid var den veldig mye brukt. De brukte kniv og kanskje en hard stein til å forme den. Fra 1600-tallet begynner vi å se peiser med vakre utskjæringer i kleberstein. Besøker du kirkegården i Lom, finner du flotte gravstøtter med kleber-utskjæringer i akantusmønster.

Akkurat nå jobber Klem med gavlsiden av søndre tverrskip på Nidarosdomen. Den ble restaurert sist rundt 1900 med kleberstein fra Mosjøen. Den står seg ikke fordi den er lagdelt og åpner seg. Da blir det mye nedfall og forvitring.

– Her er det horisontale gesimsbånd med dryppneser, som skal lede vannet vekk fra fasaden. Disse nesene er mer utsatt enn de slette veggene, og små sår fra hugging sprekker opp ved plutselige temperaturforandringer.

– Er det mer forvitring nå enn før?

– Middelaldersteinen er solid og har lite endring, men kleberstein fra rehabiliteringen rundt 1900 er veldig sårbar. Visse steintyper, fra visse brudd, viser seg også å være veldig dårlige i møte med et nytt klima med flere vekslinger mellom minus og plussgrader.

Om dette viser at de hadde mer kunnskap om ulike kvaliteter på kleberstein i middelalderen, er usikkert, mener steinhuggeren. Kanskje de bare var heldige med at bruddene nærmest Trondheim hadde kleberstein i god kvalitet?

– Den gangen var steinen kortreist og ble hentet fra Bakkaunet her i Trondheim og Melhus. Dagens restaurering skjer med stein fra Målselv, mens bruddet i Trondheim er fredet.

– Det finnes altså god og dårlig kleberstein?

– Graden av talk bestemmer mykhetsgrad. Den beste steinen er homogen i strukturen – slik vi finner i Bakkaunet-steinen. Dette gir færre muligheter for sprekkdannelser. I noen brudd er det også ulik kvalitet på ulike steder i bruddet. Kvaliteten kan også komme av at man i middelalderen tok steinen ut sakte, hvor spenningen i berget avtok saktere, mens man i mer moderne tid har brukt mer avanserte redskaper, dynamitt og kortere tid.

– Hvordan er klebersteinen å jobbe med?

– Da jeg først kom fra Tyskland hadde jeg en klubbe med gummihode, som jeg brukte mye til grove arbeider med en såkalt «tannmeisel». Men i Trondheim hadde ingen slike klubber. Der var alle hammere i stål – det er fordi steinen er seig, som de sier. Jeg bruker fremdeles min gummiklubbe, men ser at stålhammere kan være bedre til visse oppgaver.

– Er klebersteinen gøy å jobbe med?

– Det kommer an på hvilket sted steinen kommer fra. Målselvsteinen vi bruker i dag har et litt dårlig rykte blant oss steinhuggere fordi den ofte ikke er så homogen. Nylig brukte jeg et halvt år på en byste av Magnus Lagabøte til Nasjonalbiblioteket. Fordi den skal stå inne, kunne jeg benytte en eldre stein fra Kvikne. Det er mye mer behagelig og gir en helt annen framgang med meiselen. Det var en bra opplevelse for meg!