Materialisten: Soppmycel, naturens 3D-printer

Soppmycel kan bli fremtidens byggemateriale. Men veien dit er brolagt med langsom forskning og soppkulturer som må holdes under kontroll.

Noen synes sopp er vakkert, andre skummelt eller berusende. Mens andre igjen tenker: La oss bygge med den!

Foto: Bento

Ifølge den amerikanske etno-mykologen Robert Gordon Wasson kan verden deles inn i mykofile og mykofobe samfunn. Altså samfunn som tradisjonelt elsker (Russland, Baltikum og Katalonia) eller frykter (Skandinavia, Storbritannia og Irland) soppens verden.

Til tross for at det Brussel-baserte kontoret Bento bedyrer at de ikke er «fullstendig besatt av sopp», tilhører Bento-arkitektene definitivt den mykofile verden.

Bento sto i fjor bak utstillingen «In Vivo» under arkitekturbiennalen i Venezia, hvor de utforsket alternativ materialbruk med mycel i en hovedrolle. I et mørkt rom lyste de opp hvitbrune soppmaterialer og skapte en nærmest meditativ atmosfære. Besøkende meldte om en «forbløffende opplevelse».

Under bakken

Mycel er den såkalte «vegetative» delen av soppverden, voksende i rike trådnettverk under bakken. Altså ikke det hattete fruktlegemet på skogbunnen vi vanligvis gjenkjenner som sopp, men hva dette fruktlegemet vokser ut fra.

Men hvordan kryper så disse myceltrådene inn i byggebransjen? Jo, først og fremst fordi dagens byggematerialer ofte krever store naturinngrep, lange reiseveier og/eller høye klimagassutslipp. I møte med alt dette er iveren stor etter å finne bedre materialer.

– Det første møte med mycelets logikk er for mange oppsiktsvekkende og imponerende, forklarer Corentin Dalon, arkitekt i Bento Architecture, på telefon fra Brussel.

Denne logikken handler først og fremst om avkarbonisering for den mer pragmatiske Dalon. Dette fordi du kan erstatte tradisjonelle materialer og binde opp karbon fra andre naturmaterialer, som tre og hamp.

Ideen om å bygge med mycel kommer fra realfagene fra 1980-tallet. Mycel kan bli et bindemiddel i konstruksjon på samme måte som leire eller sement. Soppkreftene virker imidlertid ikke mekanisk som leire, eller kjemisk som sement, men vokser organisk.

– Du starter med å ta mycel fra skogjorden og mater det med ulike former for organisk materiale. Da kan en liten del sopp lage i prinsippet uendelig med bygningsmaterialer. Samtidig kan materialet være restmateriale og vi får da en perfekt sirkulær prosess.

Ulike typer

Det finnes også mange ulike typer mycel. Noen er sterke eller fortvoksende – andre ikke. Til de ulike typene kan du tilsette ulike materialer og få forskjellige kvaliteter.

At bygningsmaterialet samtidig vokser av seg selv gjør at du får en omvendt logikk av dagens materialproduksjon. I stedet for å skape kapp og avfall, vokser soppen seg større enn den var i utgangspunktet.

– Mycel er levende, og eksempelvis «murstein» av mycel kan i prinsippet lege seg selv ved skade, feste seg til hverandre uten mørtel eller vokse organisk inn i andre materialer som treverk. I tillegg er det komposterbar arkitektur, som kan tas ned og bli jord igjen.

Mycelmaterialer kan i dag bare bli interiør og isolasjon. I Venezia lagde Bento interiørpaneler på 50x50 cm, mens de til en utstilling i Paris lagde mycelfliser. Her er imidlertid Bento-kollegaene litt uenige om veien videre.

– Jeg mener den beskyttende huden som skapes i produksjonen i prinsippet er vannavstøtende, mens mine kollegaer påpeker at i møte med sol, vind og vann mister vi litt kontroll. I dag er det riktig, men vi vet ikke hvor vi er i utviklingen om noen år.

Stikkord: Kontroll

Kontroll er også stikkord for den videre bruken av mycelmaterialet. Uten å bli helt mykofob er mycel nemlig også et litt skummelt materiale – først og fremst fordi det er levende.

– Jeg kan ikke understreke nok at mycel krever mer forskning og standardisering før vi bruker det. Vi hadde et uhell med en soppkultur under et residensopphold i Belgia. Så mister du kontrollen, er du fucked!

Den belgiske arkitekten mener derfor mange av fremtidsfortellingene om mycel er for optimistiske. Til tross for fordelene er det ikke et enkelt materiale, men noe som gjennom forskning og utprøving må finne sitt riktige sted og riktige bruk i arkitekturen.

– Mycel er et veldig avansert og skjørt materiale. Vi må derfor være veldig ydmyke – også når vi snakker om alle mulighetene som finnes.

Selvvoksende hus

Men midt i denne forsiktigheten må det selvsagt også være lov å drømme. Ikke om hus som popper opp som paddehatter, men å drømme drømmer om fremtidshus som vokser av seg selv i et bærekraftig fremtidssamfunn.

Dalon mener også at det vi i dag tenker om temaet, om kort tid vil være utdatert. Men som «en 2024-mann» mener han vi kjapt vil se forskning på ulike sammensetninger og produksjonsløp av mycelmaterialer. Deretter kan man kanskje begynne å produsere prefabrikkerte produkter i kontrollerte omgivelser før vi en gang i fremtiden vil se husbygging hvor integrerte materialer vokser frem av seg selv på byggeplass.

Og det siste er kanskje det mest spennende og magiske scenarioet – enten man er mykofil eller ikke.