Problemer i byggegropen

Gravemaskingrabb på gravemaskingrabb. Lastebillass på lastebillass. Det graves dypt på norske byggeplasser – samtidig kjøres jord, grus og stein vekk og dumpes.

Nå kan imidlertid praksisen havne på historiens skraphaug. I klima- og miljøkrisens lys blir det stadig tydeligere at bortkjøring av masse er et bærekraftsproblem.

– Bare ved å grave i jomfruelig jordsmonn frigjør du CO2. Er det skogsjord eller myrjord, blir utslippet enda høyere. Karbonlagrene under jorden, er større per kubikk enn over jorden, forklarer Eirik Wærner, miljørådgiver i Multiconsult.

I tillegg er det konkrete utslipp fra maskinene som graver, sprenger og kjører vekk massene. Til slutt blir massene et betydelig naturinngrep der de dumpes.

– Dumpes de på land, ødelegger de naturlige landskap, mens dumpes de i fjorden, risikerer vi at de er med på å ødelegge de viktige ålegress-engene, som er gyteområde for torsk.

Selv om store aktører nå snakker om å løse problemet, er regelen fremdeles at jord og stein fra byggeplass er en «pest og en plage», mener miljørådgiveren. Det letes fremdeles etter billigste måten å bli kvitt massene, og avgjørelsene om hvor de blir fraktet, og hva de brukes til, blir i stor grad tatt «på sparket».

Wærner, som har jobbet med miljø og bygg- og anleggsbransjen i over førti år, gjorde i fjor et overslag på hvor mye som fjernes av slik masse hvert år i Norge. Han kom da frem til at det produseres 25 millioner tonn avfall på denne måten. Avfallsmengden fra resten av byggebransjen, som det snakkes mye om, er til sammenligning «bare» på mellom to og tre millioner tonn. Mesteparten er riktignok fra større samferdselsprosjekter, men det er likevel en betydelig del som også stammer fra bygg.

– Det er klart at når «alle» nybygg skal grave seg tre etasjer ned i grunnen, blir det mye bortkjøring av masse. Jeg har snakket i årevis om dette problemet, men talt for døve ører. Nå når flere snakker om det, kommer det likevel litt som julekvelden på kjerringa for bransjen, sier Wærner.

Han mener målet bør være at ethvert byggeprosjekt skal ha såkalt «massebalanse». Det betyr at man innad i byggeprosjektet finner egnet bruk for massene man fjerner.

– Dette er i mange tilfeller vanskelig, men vi ser eksempler hvor landskapsarkitekter og andre tenker utradisjonelt og finner ny bruk av massene på tomten eller i nabolaget.

Små prosjekter som bedriften Osloleire og Made, som blant annet har utviklet kaffekopper i keramikk av blåleire fra byggeplasser i Oslo og omegn, er i dag med på å sette søkelyset på problemet. I Bærum kommune jobber de med å utvikle en egen ressursdatabase for løsmassene i forbindelse med de store vei- og jernbaneutbyggingene mot Sundvollen. Også et selskap som NCC har prøvd å stable en lignende bank på beina, uten å lykkes.

Wærner er sikker på at det kommer strengere regelverk, men at det også må til en mentalitetsendring i hvordan vi planlegger bygg. Kanskje er det ikke nødvendig med tre etasjer under bakken?

Nøkkelen er likevel å se på massen som en ressurs. For hvis du først skal grave dypt, så er det mange ting du kan gjøre for å øke bruken: Er det øverste laget matjord, kan det graves varsomt av og brukes direkte. Det neste laget kan komposteres og også bli til god matjord. Da er du nede på blåleire og tørrskorpeleire, som ikke bare kan bli til design-kaffekopper.

– Det finnes mange muligheter. Man kan for eksempel bruke leiren til deponier og bunnfyllinger. Leiren kan da brukes som en sarkofag rundt forurenset masse.

Og mens lastebillassene fremdeles kjører vekk løsmassene på sine lasteplan, kan vi kanskje også skimte en løsning med blikk mot historien?Teglen som finnes i mange av landets historiske bygninger, ble ofte produsert nærmest på selve byggeplassen.

– Nå er det vel flere år siden landets siste teglverk ble lagt ned, men vi kunne absolutt brukt leire til å produsere tegl lokalt. Det var jo det vi gjorde før i tiden.