Aktuelt / Teknologi
Teglens enkle mystikk
De eldgamle byggesteinene går aldri av moten. Teglen har vært her så lenge at den nesten er blitt usynlig. Aina Dahle forteller om teglsteinens fortreffelighet, i en krypt under Uranienborg kirke.
De eldgamle byggesteinene går aldri av moten. Teglen har vært her så lenge at den nesten er blitt usynlig. Aina Dahle forteller om teglsteinens fortreffelighet, i en krypt under Uranienborg kirke.
Denne gamle veggen i det gamle traforommet, tidligere fyrrommet, liker Aina Dahle godt. – Nesten en Antoni Tàpies (katalansk impresjonistisk maler
journ. anm.). Ikke mange hadde laget et bedre bilde!, sier hun.
De har på en måte alltid vært der, mursteinene. Vi finner dem i neolittisk tidsalder, i dagens Pakistan og Irak, 7000 år før vår tidsregning. I over 3000 år soltørket man dem, men det var da man begynte å brenne leiren, man fikk et anvendelig og nesten evigvarende produkt. Det er restene av denne teknologien vi fornøyd skraper frem i teglveggene i en nyoppusset leilighet, eller premierer Mad arkitekters Nygaardsplassen i Fredrikstad eller Gartnerfuglens Ungen for.
Men hva er det med teglen som gjør den så evig berømmet? Vi er på Frogner i Oslo, for å møte Aina Dahle, arkitekt og professor emerita ved AHO. I krypten under Uranienborg kirke, tidligere fyrrom og kullkjeller, har hun tegnet konfirmant- og forsamlingsrom. Samtidig har kirkens fundament blitt synlig, det samme er teglsteinene. Kirken fra 1886 er i nygotisk tegl og var tegnet av Balthazar Lange (1854–1937). Nede i krypten finner vi ifølge teglentusiast Dahle, svaret på teglens enkle mystikk.
– Her viser teglen seg for det den er: Tjeneren – den som holder ting sammen, og som er underlag for det som kommer utenpå. Her er den naken i sin egen stofflighet og farge. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn det den er, forklarer Dahle.
Til Norden kom tegl med klosterbyggere fra Lombardia for omtrent 850 år siden. Før dette ble kirker bygget i gråstein. Selve ordet kommer av norrønt tigl, fra latin tegula, takstein, som igjen er avledet av tegere, «å dekke». For en murer er teglen uovertruffen, forklarer Dahle. I motsetning til Leca, som må løftes med to hender, eller betongen som krever maskinkraft, er hver stein så lett at den holdes i hånden. Å mure med tegl er dermed en mer organisk prosess.
Tradisjonelt har teglen hatt noe ekstremt kortreist over seg. Fantes det leire, og en bekk i en by, ble det ofte bygget teglverk. Man hentet ut tegl nærmest der hus skulle oppføres. Tildekking av tegl har historisk skjedd på ulikt vis. Det vanligste er å dekke med puss, mens romerne lot dyrebar marmor skinne utenpå teglsteinen. Teglen ble arbeideren, mens fintfolket la seg utenpå.
– Mange er uenig med meg, men det direkte murverket er det reneste og det peneste, sier Aina Dahle.
Foto: Simon SkreddernesDet interessante er, spolt frem til nåtid, at betongen blir arbeideren, mens teglen er forflyttet til utsiden. Dette er ikke fordi teglen selv er blitt forfinet, men handler mer om et ønske om å hylle den eldgamle teglen. Dette ser man på kirken Dahle har tegnet i Spikkestad med Hille Melbye. Likevel tror Dahle det er det grunnleggende røffe med teglen dagens arkitekter setter pris på i sin teglsteins-arkitektur. Tegl er med andre ord ikke bare tegl. Mange tror at kampen om et nybygg står mellom tegl eller ikke-tegl. Men det er når byggherren har bestemt seg for tegl, og alle jubler, at kampen begynner, forklarer Dahle.
Kampen står blant annet om å bruke teglen på teglens premisser. For teglstein har sitt eget mål, som byggets størrelse styres av. Standard for norsk teglstein har siden omkring 1840 vært 108 mm x 228 mm x 62 mm. Til tross for at murere tradisjonelt kan sine triks, er dermed husenes størrelse prisgitt teglens størrelse. I tillegg står kampen om teglens kvalitet, farge og tekstur i en byggeprosess. Det er altfor mange variabler å velge mellom, mener Dahle.
– Jeg skulle nesten ønske vi kunne gått tilbake og redusert teglen til å være gul, rød, grå og sort, men nå finnes den i alle tenkelige sjatteringer. Mange er uenig med meg, men det direkte murverket er det reneste og det peneste.
Vi nærmer oss en forklaring på kjærligheten til teglen. For Dahle handler det om at selve materialet peker så langt tilbake i tid – og at det antagelig vil overleve så lenge vi trenger bygg å bo i.
– Teglen er på et vis selve symbolet på det industrielle, men den er ikke industriell. Den har vært så nært mennesket, over så mange tusen år, at vi nesten har glemt hvor fantastisk den er. Men for å sitere Mies van der Rohe: «Architecture starts when you carefully put two bricks together.»
