Tunelleire til fremtidens arkitektur

Blir kvitt et avfallsproblem 

Arkitektur møter Seilskjær, Lavatelli og Gunnarson i Asplan Viaks lokaler i Oslo sentrum. Kort fortalt handler prosjektet om å bruke de fineste overskuddsmassene som bores ut fra bane- og veituneller, eller byggegroper, i nye bygningsmaterialer i stampet leire eller leirestein.

I dag blir disse fineste leiremassene, silt og leire, betraktet som avfall, og havner stort sett på deponi. Norge er i dag Europas største produsent av denne type masser – fordi landet fra naturens side har mye finsiktete masser etter siste istid, men også fordi geografien krever mye graving. 

I materialhaugene som hoper seg opp fra byggeprosjekter, ser imidlertid Lavatelli og Gunnarson et stort potensiale. Forskningsprosjektet deres har pågått i nærmere to år og har først og fremst handlet om hente inn kunnskap på et teoretisk plan. I det siste har dette endret seg til en mer praktisk tilnærming med uttesting av ulike stampeteknikker og leireprodukter. Prosjektet har også et samarbeid med Franzefoss og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

– Det aller meste av byggeaktivitet i Norge, enten det er bygninger eller infrastruktur, skaper overskuddsmasser som i dag kun blir deponert. Her mener vi det må tenkes nytt om massene folk ikke vil ha. Norge har også veldig mange pukkverk, som er gode på sortering av sand og stein, så her ligger egentlig infrastrukturen klar til å bare sette i gang, sier Gunnarson.

Dobbel sirkularitet

Det fine med disse leireproduktene er at de både er laget av avfall og er evig gjenvinnbare. Mens sement er et hydraulisk bundet materiale, hvor produksjonen krever en kjemisk reaksjon, er disse produktene mekanisk forbundet, og dermed ikke avhengig av samme avanserte produksjonsprosesser.

Det betyr også at mens sement og betong kun kan bli sement én gang, i en ikke reverserbar prosess, kan leireprodukter knuses og brukes om igjen i det uendelige. 

– Dette handler både om å «bruke hele dyret» når vi først må fjerne massene, men også at vi kan bruke de samme massene to ganger eller 2000 ganger om vi vil, forklarer Gunnarson. 

For Futurebuilt handler deres optimisme om at man her snur på logikken bak ny produktutvikling. 

– Veldig ofte ser vi at noen, i idealistisk øyemed, har lyst til å bygge i leire og begynner den veien. Her begynner vi heller med avfallsproduktet og tenker: «Hva kan vi gjøre med denne leiren?», sier Seilskjær, som også legger til at det i Futurebuilt-kriteriene ligger inne krav til ombruk, som gjør at et slikt produkt kan bli viktig frem mot et planlagt nullutslippssamfunn i 2050.

360 grader bærekraft

Lavatelli, som selv er italiensk, forklarer at de er inspirert av materialutvikling som skjer lenger sør i Europa – deriblant Sveits, Frankrike, Tyskland og Italia.

– Her ser man også på hvordan bruken av slike masser også kutter transportavstander – både fra uttak til deponi, men også mindre import av nye materialer fra steder langt unna. Vi kaller dette produktet derfor for 360 grader-bærekraftig, som leverer både sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft, sier Lavatelli. 

I konkret bruk ser de for seg at denne type leireprodukter først og fremst kan brukes innendørs. Det finnes eksempler fra fjellene i Østerrike hvor det brukes i yttervegg i et ganske hardt klima, men foreløpig ser de for seg et materiale til interiør og innvendige skillevegger med gode brann- og lydegenskaper. 

Enda en egenskap er nemlig at det kan skape et sunnere innemiljø – såkalte «biobaserte materialer» skal også ha en veldig god effekt på folks helse. 

– Hadde du lagt deg på en sandstrand av ikke-herdet sement ville du fått helseplager, men hadde du lagt deg i finsiktet leire ville det vært bra for huden din. Dette er den samme type leire som folk betaler penger for å massere inn i huden i den islandske blå lagune, sier Gunnarson, som selv er fra Island.

Ny norsk materialportfolio 

Lytter man til oppramsingen av gode argumenter, kan det høres ut som det ikke finnes motargumenter for disse materialene. Heller ikke når vi utfordrer trioen på hva baksiden av dette prosjektet er, dukker det opp motforestillinger. Hovedproblemet er at verdikjedene ikke finnes, forklarer Seilskjær. 

– Utfordringen er at vi ikke har utviklet produksjonslinjer for dette produktet.  Vi har etterhvert mye kunnskap i ulike fagmiljøer, men litt av prosjektet nå er å få alle disse fagmiljøene til å snakke mer sammen for å videreutvikle det som må bli en industri for å lykkes, sier Seilskjær, som nå vil teste det i sine piloter. 

– Hva skal til for at dere lykkes med det? 

– Da må også entreprenørdelen av bransjen investere i dette produktet – ikke bare penger, men også ha troen på det og faktisk begynne å bygge med det, sier Lavatelli. 

– Hvordan vil arkitekturutrykket påvirkes av dette produktet? 

– Som arkitekt ble jeg lokket inn i prosjektet først og fremst fordi det er et fantastisk vakkert materiale. Både egenskapene vi har listet opp, men også de uendelige muligheter for å styre en visuell variasjon – også bundet i hvor materialet kommer fra. Dette vil gi noe nytt og vakkert til materialportfolioen i norsk arkitektur, avslutter Lavatelli.