Aktuelt / Tema
10 under 35: Med råskapen som våpen
– Jeg er en interiørarkitekt som jobber i praksis med alle sider av arkitekturen. Men hjertet mitt er i interiørfaget, sier Elisabeth Våpenstad-Rånes.
Foto: Torgeir Holljen ThonUNGE ARKITEKTER: Elisabeth Våpenstad-Rånes jobber heller med reguleringsplan enn puter og gardiner – og er den eneste interiørarkitekten født etter 1990 som har startet for seg selv.
Av Gaute Brochmann
– Det er tilbake til den gamle diskusjonen om en felles fagorganisasjon og et felles studiested for alle arkitektfagene med ARK, LARK og IARK. En arkitektutdanning med flere spesialiseringer. Jeg har i tidligere debatter argumentert for at det kunne styrket faget. Interiør, landskap og arkitektur er ulike sider av samme sak og det burde være mer av en crossover mellom de ulike fagene.
Slik forklarer Elisabeth Våpenstad-Rånes sin holdning til faget. Hun er partner og daglig leder i YME arkitekter, og etter å ha lett oss gjennom nyetableringer signert NIL-medlemmer født i 1990 eller senere, viste det seg at hun var den eneste(!) innenfor denne aldersgruppen som har vært med å starte eget kontor.
– De garvede interiørarkitektene mener at det vasker ut faget – men jeg er utvasket. Jeg er en interiørarkitekt som jobber i praksis med alle sider av arkitekturen. Men hjertet mitt er i interiørfaget, fortsetter hun.
Ingen pynt
Påfallende nok ikke som rent interiørkontor, men i partnerskap med folk fra flere disipliner som alle sprang ut fra TAG arkitekters Trondheimsavdeling. YME ble etablert i 2021, og siden har Elisabeth arbeidet med alt fra rene interiøroppdrag til regulering og uterom.
Og når jeg spør om en filosofi eller ideologi bak oppstarten av eget kontor, er det altså denne tverrfaglige tilnærmingen Våpenstad-Rånes trekker fram:
– Interiør og romdesign er jo drevet av de samme prinsippene om man er inne eller ute. Psykologien er lik. Og for å skape den vakre helheten i prosjekter, er det slik man må forholde seg til faget. Tanken bak YME er at alle arkitektfagene er med fra regulering til detaljprosjekt. Interiør og landskap kommer ikke inn til slutt for å pynte på prosjektet med fine farger og litt grønt. Vi former prosjektene sammen fra A til Å.
Signaturhagen er et sosialt boligprosjekt for eldre med masse fellesareal. YME arbeidet med alt fra planløsning til møblering av fellesareal inne og ute, samt interiørkonsept både i fellesareal og leiligheter.
Foto: Sofie BrovoldFokus på mennesker
Denne grunnholdningen kan spores tilbake til Våpenstad-Rånes’ studietid ved KMD i Bergen.
– Jeg begynte på interiør-utdanningen i Bergen fordi jeg opplevde at den hadde et fokus på mennesker. Jeg har alltid tenkt på arkitektur som ett fag – et humanistisk fag. Mye av det jeg ønsket av interiørarkitektstudiet kunne jeg nok ha lært like godt på AHO eller NTNU, og jeg vurderte lenge å bli arkitekt. Men så var det dette med menneskeligheten. Som jo er selve grunnen til at jeg valgte å bli interiørarkitekt.
Våpenstad-Rånes forteller at hun var det man gjerne kaller en flink pike med store ambisjoner og gode nok karakterer til å velge den utdannelsen hun ville.
– Men fra jeg var 11 år gammel hadde jeg egentlig bestemt meg for å bli interiørarkitekt! For meg var alltid det å bygge og innrede selve leken, jeg har tegnet planløsninger og oppriss så lenge jeg kan huske.
– Lærerne mine oppfordret meg derfor til å bli arkitekt – uten noe interiør foran. Og pappa er ingeniør fra NTNU, og syntes det var veldig gjevt om jeg gikk der …
- Men …?
– Men selv om jeg helt tidlig skjønte at jeg ikke ville jobbe med interiør som et påklistret dekorfag, visste jeg allikevel at det var her jeg ville være. Det gøyeste jeg vet er en god planløsning. Det gjør meg kjempeglad, det å få til flyt med riktige rom og riktig bruk. Det er fortsatt det som gir meg aller størst glede på jobb.
– Så kan du spørre om ikke det er en arkitektoppgave? Ja, det kan det jo også være. Men for meg begynner det alltid innenfra! Menneskets behov former rommet, sekvensen av rom gir planløsningen og derav dannes fasaden.
Regulering av boligfelt i svært bratt terreng i prosjekt på Dyrborg.
Illustrasjon: YME arkitekterHvorfor så få?
– Som sagt er du den eneste interiørarkitekten i Norge født etter 1990 med egen praksis. Hvorfor så veldig få, tror du?
– Jeg hadde ikke egentlig en drøm om å starte for meg selv jeg heller. Det handler nok om å treffe de rette folkene til rett tid. Med covid og nedgangstider har det kanskje ikke vært den beste tiden for å starte opp i et klima der de små kontorene som allerede finnes også blir kjøpt opp av større aktører.
– Så hvordan lykkes dere tross alt dette her?
– Vi takker nei til noen ting!
– Det er en viktig ting å si med en gang. Det handler om å prioritere. Akkurat som vi vet at det er store offentlige anskaffelser vi ikke har mulighet til å være med på, så da bruker vi null energi på det. For det er et tøft marked, nesten uten åpne konkurranser, i en relativt liten by som Trondheim er. Og da kommer vi tilbake til styrken til YME og grunnen til at vi har klart oss greit, nemlig at vi har alle fire disipliner og bred kompetanse til tross for at vi bare er fem stykker.
Villa Langnesset er et gjennomarbeidet eneboligprosjekt med sømløst samarbeid mellom IARK, LARK og ARK. Mye av interiøret er plassbygd.
Foto: Sofie BrovoldVakkert og varig
– Og til tross for at du ennå er ung hadde du jo litt fartstid før du startet for deg selv?
– Ja, jeg er vel kanskje den eneste som har fullført masterutdanning som interiørarkitekt som 24-åring, og hadde derfor syv års erfaring med prosjektering av alt fra store næringsbygg, offentlige prosjekter som skole og sykehjem i tillegg til bolig før vi startet YME. Hvis du kommer ut av studiet et stykke ut i 30-årene er det kanskje ikke så lett å etablere eget kontor med én gang.
– Men det handler også om at det aldri er perfekt å gjøre et slikt sprang. Da vi startet YME hadde jeg et barn på seks måneder. Dessuten er det viktig å si at jeg kan finne like mye glede i å tegne et lagerbygg som en katedral, bare det blir vakkert og varig!
