Arkitekt vs. maskin: 50 år med revolusjon og hype

Hyper

Har man levd og vært i bransjen en stund, er det lett å se at det rundt enorme hyper ofte skapes forventninger som er umulig å innfri, forteller Ramstad.

– Hvis du ser tilbake de siste 20 årene, så har det vært spådd at teknologi som krypto, VR, metaverse, selvkjørende biler og robotikk har skullet totalt transformere verden som vi kjenner den.

Det følger gjerne en forutsigbar kurve, en hype-syklus. Akkurat nå er kunstig intelligens på toppen av inflated expectations, påpeker han.

– Vi vet at det vil komme en fase med desillusjon, før man når et nytt nivå, et platå av produktivitet, og det er da teknologien begynner å bli brukbar.

Det man ser med kunstig intelligens, er imidlertid at denne teknologien går fortere gjennom stadiene enn mye annen teknologi.

– Det er ting som tyder på at KI vil være såpass transformativ at de fleste næringer blir påvirket. Denne utsikten preges på den ene siden av en voldsom optimisme rundt alt teknologien kan være med og løse, og på den andre siden det dystopiske bildet, der man tenker at dette potensielt kan være slutten på menneskeheten.

Slutten på menneskeheten! Bevares. Og vi som bare skal ta for oss arkitekturen og arkitektbransjen. Vi får ta et skritt tilbake.

Stablede sukkerbiter

Vi skal til 1975. Marius Nygaard har sammen med medstudent Reidar Halvorsen søkt ett års permisjon fra studiene på AHO etter å ha fått midler til å gjennomføre en utredning om «EDB-assistert planlegging for arkitekter». De har allerede gjennomført særkurs der de skrev et 1500 linjers program i programmeringsspråket Simula. Marius Nygaard har dataiteressen med seg hjemmefra. Han er sønn av Kristen Nygaard, professor i informatikk, og medutvikler av Simula.

Under arbeidet med utredningen kommer de over mye av det som skjer innen EDB og arkitektur i verden. Det står på ingen måte stille.

– Veldig mye av den teknologien som dominerer i dag så man tidlige eksempler på allerede på 70-tallet. Først nå, når datamaskinene har fått tilstrekkelig kapasitet, har vi nådd et utviklingsnivå som har gjort disse redskapene bredt anvendbare, forteller Nygaard.

Kunstig intelligens og maskinlæring, for eksempel. Nygaard og Halvorsen kom over et studentprosjekt på MIT der en enkel modell med flere hundre «sukkerbiter» ble stablet i 10 ulike konfigurasjoner. De ble ble matet inn i maskinen, som grunnlag for å generere en ellevte løsning. En interaksjon med maskinen, akkurat som man snakker om i dag.

De fremhevet også et program som het «The Frank Lloyd Wrighter», utviklet av arkitekten Huck Rorick. Han ekstraherte noen typiske trekk i planorganisering, volumoppbygging og takutstikk i Frank Lloyd Wrights boligprosjekter, som utgangspunkt for generering av nye løsninger.

– Dette var tidlig eksempel, rundt 1970, på teknologi hvor man utvikler et sett av formgivende prinsipper og lar maskinen bygge videre på dem. I dag har man selvfølgelig et helt annet nivå av både grunnlagsmateriale og regnekraft. Men det er interessant at det er de samme idéene.

Under besøk på Arkitektavdelingen på NTNU møtte Nygaard og Halvorsen Bjørn Hegli, en tidlig pioner på feltet. De hadde med seg inngangsdata til en liten spindeltrapp som skulle tegnes i PEPS - et program for perspektivtegning med skjulte linjer. Det var utviklet av Georg Pillippot på NTNU. I dag kan hvem som helst vri og vrenge en slik bitteliten, tredimensjonal figur på på telefonen sin

– Fra kontoret til Hegli sendte vi programmet ned for utførelse på universitetets regnesenter, og gikk til lunsj. Da vi kom tilbake lå det en rasende beskjed fra senteret: Var det vi som blokkerte hele kapasiteten på sentralmaskinen?, ler Nygaard.

Å tegne på en skjerm

Hva var det egentlig som skjedde da arkitektene begynte å tegne på skjerm, i stedet for papir?

Overgangen fra håndtegning til å tegne på en skjerm, er den største teknologiske endringen som har skjedd for arkitekter, mener Phil Bernstein, professor i arkitektur på Yale, og tidligere visepresident i Autodesk. I 2022 ga han ut boka Machine Learning: Architecture in the age of Artificial Intelligence.

– Arkitektur er fortsatt, uavhengig av all den nye teknologien som nå finnes, et tegnet fenomen. Vi tegner ting. Det spiller ingen rolle om det er CAD, Rhino, Autocad, Revit, Microstation, det er fortsatt tegning, sier Bernstein.

I 1982 kom Autocad, det første kommersielt tilgjengelige tegneprogrammet tilpasset personlige datamaskiner. Nå kunne et arkitekturprosjekt, i teorien, tegnes på data i stedet for papir. Det tok imidlertid litt tid før det ble allemannseie.

Da bankkrisen kom i 1988, var det mange kontorer i Norge som måtte nedbemanne. I denne perioden var det mange arbeidsledige arkitekter som, med offentlig støtte, benyttet anledningen til å gå over til digitale tegneverktøy. Da kontorene begynte å bemanne opp igjen utover på 1990-tallet, var man veldig bevisst på ikke å vokse for raskt, og i stedet utnytte teknologien for å finne ut hvordan den skulle fungere, og hvilke konsekvenser den hadde for arbeidsmønstre og behov for arbeidskraft, forteller Nygaard.

VR i grotta

En av de som gikk ut av universitetet under bankkrisen, var nevnte Knut Ramstad. Med egne ord tilhører han den siste generasjonen arkitekter som kan tegne et hus hvis strømmen går. Som ferdigutdannet arkitekt jobbet han delvis på arkitektkontor og delvis på NTH i Trondheim, og det var gjennom et samarbeid med Sintef at det dukket opp en forespørsel om noen hadde lyst til å dra til Frankrike og få et innblikk i en helt ny og superavansert 3D-visualiseringsteknologi. Ramstad rakk opp hånda umiddelbart.

– Hos en av pionerene innen datagrafikk, TDI i Paris, ble jeg en del av et lite og eksklusivt europeisk fellesskap hvor vi jobbet med en teknologi som på den tiden, på begynnelsen av 1990-tallet, var utrolig lovende og fascinerende, forteller Ramstad.

Da han kom hjem fikk han jobb hos Niels Torp, og hadde ansvar for 3D-visualisering av anleggene som ble bygget til Lillehammer-OL. Her ble det investert tungt i dyre Unix-maskiner og programvare fra nevnte TDI. Siden har han jobbet både i IBM, Telenor og med utviklingen av Tjuvholmen, før han begynte å jobbe i Nordic.

Utover 1990-tallet ble prisene på personlige datamaskiner såpass lave at kontorer kunne ta seg råd til å ha en maskin til hver arkitekt. Dette ble et gjennombrudd: Nå var teknologien tilgjengelig for alle.

Plutselig kunne én person håndtere store dokumentmengder, og små kontorer fikk kapasitet til å gjøre hoveddelen av alle tegninger på større prosjekter. 1990-tallets store offentlige prosjekter, som Gardermoen og OLanleggene på Lillehammer, var blant de første til å bli tegnet i DAK.

DAK var på ett vis revolusjonerende, men samtidig innebar denne digitaliseringen lite annet enn å sette strøm på papir, mener Ramstad.

– I prinsippet jobbet man på samme måte som før, bare med et annet verktøy, altså en digital tegnemaskin.

For visualiseringseksperten Ramstad har VR – virtual reality – vært revolusjonerende for måten man formgir. Første gang han virkelig anvendte teknologien var da han i 1997 ble med i prosjektledelsen for Telenors nye hovedkvarter på Fornebu.

– Alle styremøter foregikk i en digital cave. Da ser alle på det samme, og får den samme forståelsen av hva som er på tegnebordet, enten man er økonom, ingeniør eller jurist. Det gir en veldig mye bedre beslutningsprosess. 

SimsalaBIM?

Det neste skrittet, den neste store visjonen, dreide seg om én ting: Den tredimensjonale modellen. Å få samlet all informasjon om prosjektet, alle bygningselementer, i én modell, som man så kunne høste alle tegninger og beskrivelser fra, og som kunne være tilgjengelig for videre utvikling for alle medarbeidere på kontoret og alle samarbeidspartnere – dette var fremtiden.

Som visepresident i Autodesk var Phil Bernstein på begynnelsen av 2000-tallet med på å formulere selskapets strategi for BIM-teknologi, som de den gang hadde stor tro på.

– Den opprinnelige ambisjonen med BIM, slik vi formulerte den i Autodesk, var en bevegelse vekk fra å bruke datamaskiner til å tegne bygninger, til å bruke datamaskiner til å lage modeller av bygninger. Vi så det som en enorm mulighet til å forbedre og modernisere prosessen, og få den til å dreie seg mer om data og mindre om grafikk. Men det skjedde ikke. Folk fortsatte å bruke verktøyene til å tegne.

Innovasjon skjer veldig sakte i byggeindustrien, påpeker Bernstein. Med de forretningsmodellene og leveransestrategiene som finnes i dag er det ikke mulig å realisere potensialet i teknologien, mener han.

Et annet problem er at de store selskapenes vilje til å utvikle produktene forsvinner når et produkt lykkes og selger godt. I 2020 sendte en rekke internasjonale arkitektkontorer et åpent brev til Autodesk der de kritiserte selskapet for manglende utvikling av produktene sine.

– De siste 8–10 årene har programvareselskapene underinvestert i verktøyene. Autodesk er mer opptatt av andre ting, og Spacemaker-oppkjøpet var et signal om at det er på tide å bevege seg videre til det neste store, sier Bernstein.

Informasjonsoverflod

Den nye teknologien har vært frigjørende for arkitekter, som har fått bedre muligheter til å utvikle nye former og konstruksjoner, og mer tid til å utfolde seg kreativt. Likevel, hvis man ser tilbake, er det også mange eksempler på at ny teknologi har skapt nye problemer, mer informasjon som også har gitt mer papirarbeid og rutinepregede oppgaver. Er den nye teknologien egentlig alltid så frigjørende?

– Kunstig intelligens er et problematisk begrep, fordi det er så ladet og diffust. Hva er det egentlig disse redskapene gjør? De gjør veldig mange forskjellige ting, og så kaller man det intelligens for å gi dem en aura av avansert nyskaping, sier Nygaard.

– Jeg tror man må være bevisst hvilken informasjon som trengs for å ta viktige avgjørelser. Hva er viktig i dag? Å vite hvilke konsekvenser bygningene får, for utslipp, energibehov, materialkretsløp, naturmangfold og kvalitet på uteområder. Samtidig å forstå samspillet mellom konstruksjoner, romforløp, lysforhold, flater og innredning. Alt dette kan man nå, ved hjelp av nye redskaper, få en bedre forståelse av på et tidlig stadium.

Det er ikke alltid presisjonen trenger å være like høy, mener Nygaard. Dybden og nøyaktigheten i studiene av akustikk og dagslys vil være forskjellig i et operahus og et stort boligprosjekt.

– Jeg tror at ny teknologi kan friste oss til å maksimere informasjonen, i stedet for å optimalisere den. Det kan bli et problem, også fordi ressursbehovet, særlig energibruken, i datasystemene har hatt en enorm vekst.

– Der KI-redskapene blomstrer er i den raske, umiddelbare visuelle kommunikasjonen rundt utformingen av bygninger. Men de kan ikke erstatte den konkrete og langvarige opplevelsen av og kontakten med konstruksjoner og materialer. Den har en sanset side, men også en historisk og kulturell forankring. I stedet for intelligens kan vi snakke om arkitektoniske forståelsesformer, sier Nygaard.

Han mener redskaper som Autodesk Forma og Parallelo kan bli nyttige verktøy for dagens arkitekter, men de må stille krav til utviklerne om enkle og samkjørte bruksmåter og standardisert utveksling av informasjon. Det kan bidra til reell konkurranse og kontinuerlig fornyelse.

– Arkitektene må bruke nye IT-redskaper kritisk, og i prosesser som sikrer bredde i faglige perspektiver og deltakelse fra de som skal bruke bygningene og som berøres av planene. Uavhengig av hvor tyngdepunktet i den digitale dokumentasjonen ligger, må vi ta ansvar for å opprettholde et helhetssyn på hva som er viktige arkitektoniske kvaliteter, avslutter Nygaard.

Skalaforståelse

Å få en bedre forståelse av skala, er ny teknologi helt ypperlig til, påpeker Ramstad. Han forteller om da han tidlig i karrieren jobbet en kort periode for Sverre Fehn i forbindelse med hans Teaterfuglen-prosjekt i København, hvor Ramstad fikk jobben med å lage en nøyaktig digital mockup av konkurranseforslaget til Fehn.

– Fehn fortalte at han alltid hadde problem med å forestille seg prosjektets skala før byggingen ble igangsatt. Dette illustrerer at selv svært erfarne og meritterte arkitekter kan ha problemer med å se for seg alle aspektene ved et prosjekt i dets kontekst. Det er dette som er 3D-teknologiens store fordel. Med VR eller AR blir du immersed på en måte som gjør at du har helt kontroll over skalaer og sammenhenger. For en arkitekt er det et helt utrolig verktøy.

Ok, så skalaforståelsen og romfølelsen blir bedre, men hva med materialiteten? Jo, moderne VR kan være helt fotorealistisk, påpeker Ramstad. Men hva med tekstur? Taktilitet?

– På 1990-tallet jobbet man mye med taktilitet. Det ble utviklet teknologi hvor man brukte hansker, for eksempel, for å simulere berøring av overflater. Men etter at dotcomboblen sprakk, ble mye værende på laboratoriestadiet.

Helt siden datateknologien kom inn i arkitekturfaget, har den lovet å gjøre hverdagen enklere og mulighetene større. Likevel flyttes dette målet hele tiden. Hvorfor er det alltid så viktig med den nye teknologien? Og hvorfor er det viktig akkurat nå?

Først og fremst på grunn av de enorme utfordringene vi står overfor i samfunnet, mener Ramstad.

– Hvor lenge kan vi leve med at byggebransjen har så store klimaavtrykk, og har en ressurssløsing som savner sidestykke? Jeg mener at teknologien her har et enormt potensial for effektivisering av ressursutnyttelse, av areal, materialer, energi, kort sagt å skape mer optimale løsninger.

Her må journalisten skyte inn en idé han fikk i forbifarten: Hva om man kunne bruke kunstig intelligens til å få hjelp til å tegne nybygg bestående utelukkende av tilgjengelige og kartlagte gjenbruksmaterialer?

– Jo, det er flere startups som jobber i det landskapet der, forsikrer Ramstad.

Idé: Prosjektere feilfrie bygg

Da Carl Christensen og Håvard Haukeland var i ferd med å starte Spacemaker i 2015, var det en Statsbygg-ansatt som fortalte dem at det de forsøkte å få til, hadde Selvaag prøvd på ti år før. Gründerne ble nysgjerrige, og klarte å grave fram noe som het Selvaag Bluethink, en programvare eiendomsselskapet investerte 500 millioner kroner i, som automatisk skulle kunne prosjektere feilfrie bygg.

– Vi prøvde å forstå hvorfor de ikke fikk det til, og konkluderte vel med at de var for tidlig ute. De prøvde på mange av de samme tingene man prøver på i dag, å øke produktiviteten, ta ned feilene. Det gikk ikke med den teknologien man hadde da, sier Haukeland, som nylig sluttet i Forma, som Spacemaker ble omdøpt til etter å ha blitt kjøpt av Autodesk.

Spacemaker startet med et ønske om at man skulle kunne beskrive hva man ønsket, og så kunne datamaskinen generere det. At det føltes som om datamaskinen tryllet var egentlig ikke noe nytt, påpeker Haukeland, men at det skjedde innenfor arkitektur var likevel spesielt, fordi det i et byggeprosjekt er så mange hensyn som skal tas. Man skal faktisk endre den fysiske virkeligheten, til syvende og sist ned på atomnivå.

– Gjennombruddet var jo da vi skjønte hvordan man kunne gå fra at noe måtte regnes på, som bruker masse tid og skykraft, til at maskinen rett og slett kunne gjette, fordi den var trent på så mange løsninger. Da gikk det på et blunk.

– Det intuitive er vel egentlig det motsatte, å tenke at det vanskelige er å komme opp med formen, og at det er det man trenger KI til. Men det er alle konsekvensene av formen som er vanskelig, og når de blir løst, kan du frigjøre pennen og være kreativ. Vi har fortsatt en veldig sterk overbevisning om at det er en veldig viktig del av det vi driver med, sier Carl Christensen.

Ikke kull på skjorta

Arkitektens rolle har blitt mer og mer spesialisert fordi det å bygge blir mer komplekst, og man har fått flere verktøy, mener Haukeland.

– I dag kan man prosjektere mer avansert, og da vokser også kompleksiteten av prosjekteringen. Da blir det også sånn at veldig mange av tingene man gjør som arkitekt er unødvendig bruk av tid.

Til alle tider har vi gjort ting vi syns er unødvendig, mener han.

– Jeg er sikker på at det føltes helt fantastisk da CADtegningen kom på 1980-tallet. Tenk deg å slippe å ha kull på skjorta, og du slipper å viske ut, du kan enkelt endre tegningen, og det blir presist ned på millimeteren. Det er jo spektakulært, sier Haukeland.

Sånn kan man fortsette, og peke på de ulike gjennombruddene: 3D-modulering, skyløsninger, og så videre.

– Det som har skjedd de siste årene syns jo vi er spektakulært, men kanskje syns vi ikke det lenger om 5–10 år. Det er det viktig å huske på.

– Vi mennesker er veldig flinke til å flytte målestokken for hva vi forventer og hva som er mulig. Da vi startet Spacemaker i 2015–16, var det jo ganske nytt å tenke på bærekraft. Der ligger det en enorm kompleksitet. Man skal bry seg om vind og vær, karbon, materialer, ombruk, sirkulærøkonomi, og så videre, sier Christensen, den eneste av Spacemakergründerne som fortsatt er med og driver Forma videre. 

Notre Dame i Autocad

Når man bekymrer seg for KI, handler det om frykt for å bli erstattet. Men den frykten er basert på dagens forventninger, og det er viktig å huske på at vi ikke klarer å tenke oss hva som er mulig når de verktøyene vi nå frykter faktisk foreligger, mener Christensen.

– Vi vil oppdage at vi kan gjøre mer med de evnene vi har som kreative mennesker. Det er jo en symbiose, man identifiserer kompleksitet, så prøver man å forenkle det, før det dukker opp ny kompleksitet i de nye mulighetene.

– Jeg tror ikke det er mange år før man slutter å snakke om hva som er KI og ikke, det bare er der, sier Haukeland.

Forventningene til hva man skal ta høyde for blir stadig større, påpeker Christensen. Nøyaktig hvor mye gips trengs, og hvor kommer den fra, er det Asker eller Sandvika, og hva er forskjell i karbonavtrykket?

–Mulighetsrommet for hvor presis man kan være er nærmest uendelig. Du kan plotte inn detaljer som er spesifikke for ditt prosjekt i all evighet. Vår tilnærming har vært at man må gjøre det enkelt, og erkjenne at man ikke trenger all informasjon i tidlig fase. Hvis du for eksempel vurderer om du skal bruke stål eller tre, så holder det å vite at det ene er 70–80 prosent riktig.

Da Revit kom spådde man Autocads død, påpeker Haukeland.

– Det er ikke sånn at man nappet ut Autocad av hendene til noen for 20 år siden bare fordi BIM og Revit kom. Autocad er fortsatt det mest brukte produktet i verden, og det gjøres helt utrolige ting med det fortsatt. Gjenoppbyggingen av Notre Dame gjøres primært i Autocad, sier Christensen.

– Ny teknologi kommer og finner sin plass, og mye av det man har brukt før gir fortsatt mening. Det er lett å bli så entusiastisk på vegne av ny teknologi at man begynner å tenke at alt annet er utdatert. Nå er det dette som gjelder, tenker man, fra nå av kommer verden til å se helt annerledes ut. Og det gjør den sikkert, men kanskje ikke så annerledes som man tror, sier Haukeland.

Hva med estetikken?

Men hvordan har visualiseringsteknologien påvirket hvordan byggene utformes, ja hvordan arkitekturen ender opp?

Det er helt klart at det vi tegner er påvirket av verktøyene vi har tilgjengelig, sier Ramstad.

– Det Zaha Hadid tegner hadde ikke vært mulig uten moderne parametriske verktøy og avansert visualiseringsteknologi. Flere faller for fristelsen til å jobbe med en enorm kompleksitet fordi det er mulig. I vår tid er spørsmålet, er dette riktig ressursbruk? En del av disse elementene handler jo om ekstreme konstruksjoner, store utkragninger, veldig lite rasjonell arkitektur. Mye tyder vel på at vi nå endelig er inne i en helt annen nøkternhet.

Vi prøver Spacemaker-Haukeland også.

– Jeg har alltid skygget unna estetikkdiskusjoner. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om det, det er interessant å diskutere både Arkitekturopprøret og bevegelsen bort fra Zaha Hadid- og Grasshopper-stilen, men jeg syns det er mye viktigere å snakke om hvordan byggene fungerer i dagens verden. Tenk deg hvis vi kan gå fra dagens energisløsende byggebransje, til å få energipositive bygg, med solceller i glass, for eksempel. Jeg tror det kan få mye større konsekvenser for hvordan byggene ser ut og oppleves, enn det estetiske.

Skal vi finne en arkitekt som omfavner KI-estetikk, må vi tydeligvis til den yngre garde. Peter Gustafson er en dansk arkitekt basert i Norge, som driver praksisen TAAOD, som står for «Towards an Architecture of Degrowth». Han både tegner arkitektur, med implementering av KI, og hjelper andre aktører i bransjen med å implementere KI i deres arbeid.

– Folk har en tendens til både å over- og undervurdere KI på samme tid. Det er en tendens til å tenke at KI kommer til å erstatte arkitekten, i stedet for å se det som et verktøy på lik linje med penn, papir og andre dataprogrammer. Jeg tror vi kan bruke KI til å utvide våre kreative evner, sier Gustafson.

Samtidig undervurderer også mange KI, mener han.

– Det er mange som har begynt å bruke KI til å lage illustrasjoner, hvor man ved hjelp av skriftlige prompts innleder en dialog, en samtale, med generative verktøy. Her er det et stort potensial, men jeg syns ofte bruken er uoppfinnsom og uambisiøs. Det å bli god til å gi sånne kommandoer er en teknisk erfaring man må bygge opp, men det interessante her er at en diskurs, med andre ord en samtale, åpner opp for et terminologisk landskap bestående av ord som kan fungere som utløsere i en modell. Da er spørsmålet hvilken dialog ønsker du å ha?

Særegent digitalt uttrykk

Ofte er man vant til å tenke visualisering som et slags sluttpunkt i designprosessen. Ved hjelp av KI kan man derimot implementere det tidligere. Adoptering av ny teknologi i arkitektur er ikke et resultat av et enkeltstående valg, men en iterativ prosess som involverer kontinuerlig testing, læring og tilpasning, sier Gustafson.

– Man får flere muligheter tidlig, og så må man som arkitekt være den som vurderer, legger noe til side, blander sammen, går tilbake og kombinerer på nytt.

– Hvis man mater en generativ språkmodell med ord som på ulike måter representerer bærekraft, hva slags bilder får man, og hva slags arkitektur? Det oppstår gjerne noen uventede resultater, blanding av materialer og typologier som jeg kanskje ikke selv ville kommet på, men som jeg kan ta med meg og jobbe videre med.

Gustafson produserer mange illustrasjoner som er utviklet med basis i KI, og videreutviklet som collager.

Der man kanskje kan anklage mye KI-generert arkitektur for å ha et veldig særegent og digitalt uttrykk, kommer Gustafsons KI-baserte illustrasjoner åpenbart fra en arkitekt som også er estetisk bevisst.

– Når jeg ser ting som er laget med KI anerkjenner jeg kritikken mot kunstig intelligens, som bringer med seg en særegen estetikk og kan oppfattes som en oppfordring til å gi slipp på kontroll og faglighet, men disse distinkte uttrykkene reflekterer arkitektens bruk av verktøyet mer enn selve verktøyet, sier Gustafson, og fortsetter:

– Det er man selv som gjør verdivurderinger, ikke KIen. I prinsippet er KI-en helt likegyldig til det estetiske. I siste instans er resultatet en refl eksjon av den som har brukt verktøyet. Og i sånne tilfeller som vi snakker om, tror jeg det handler om erfaring og hvilken terminologi man implementerer. Ved å anerkjenne bekymringene rundt KI, fi nner vi at dypere forståelse og beherskelse gjennom iterativ praksis faktisk øker vår kontroll, balanserende mellom kritikk, teknologi og arkitektonisk faglighet.

«Det vi gjør er ikke algoritmisk»

Det finnes altså KI-optimisme, også blant unge arkitekter. Tilbake på Yale har Phil Bernstein imidlertid begrenset tro på at KI skal bli et nytt paradigmatisk skifte for arkitekturen.

– Kanskje er det fordi jeg er litt oppi årene og har vært gjennom noen KI-vintre før, men jeg syns diskusjonen nå er litt for overdrevet. Det trengs mer skepsis.

Allerede som student for 40 år siden, støtte Bernstein på folk som mente de hadde funnet svaret på KI. Det var bare et spørsmål om koding, og raske nok datamaskiner. Men vi venter altså fortsatt.

– Jeg kjøper det ikke. Jeg er teknologioptimist, men jeg er ikke irrasjonell, sånn som mange andre er om dagen.

Det er to år siden Bernstein skrev boken sin om KI, men han mener fortsatt at påstanden hans står seg: Det å formgi og bygge bygninger er en ekstremt kompleks semantisk oppgave, som foregår i en bransje som ikke har den tilstrekkelig sofistikerte infrastrukturen.

Det KI-redskapene foreløpig er veldig gode på, er ord og bilder, påpeker Bernstein. Også video og lyd blir de bedre på. Men disse tingene er ikke bygninger, minner han om.

– Bygninger er ekstremt komplekse romlige fenomener, med kompliserte systemer for interaksjon, ytelse, konstruksjon, leveranse, risiko, penger.

Å slippe å plassere en branndør

Bernstein er medlem av Yales arbeidsgruppe for KI, og fikk nylig høre om hvordan KI implementeres i den medisinske forskningen ved universitetet.

– Den medisinske verden er stikk motsatt av byggebransjen. De har enorme mengder velorganisert data, og masse informasjon om celleproteiner, hvordan legemidler interagerer, journaler og behandlingsmetoder. Alt er veldig oversiktlig, og perfekt for å bli trent i KI-grunnmodeller, som man kan bruke til å diagnostisere kreft, blant annet. Slike datasett finnes ikke i byggeindustrien. KI-en kan lage fine bilder av bygninger, men er ikke i nærheten av å lage noe som på noen som helst måte ligner på en sammenhengende plantegning. Det er et enormt gap.

Alle tidligere forsøk på å få datamaskiner til å etterligne menneskelig intelligens har stoppet opp, påpeker han.

– Misforstå meg rett, jeg tror disse redskapene kan være ekstremt nyttige. Men vi trenger litt intellektuell skepsis. At en KI kan hjelpe meg å forstå reguleringer og gjøre analyser, gjør det den til en arkitekt? Nei. Jeg tror ikke det er nok informasjon i verden til å trene en KI til å gjøre det en arkitekt gjør. Det vi gjør er ikke algoritmisk.

Det er flott om KI kan gjøre en verdikjedeanalyse for å forsikre om at sinken man vil bruke ikke kommer fra barneslaveri i Peru, eller sammenligne karbonutslipp fra to alternative betongtyper, eller sørge for at man aldri igjen trenger å plassere en branndør, mener Bernstein.

– Men å løse problemene, gjøre avveininger, jobbe med kunder og forstå hvordan problemene deres kan løses romlig, og forstå forholdet mellom en bygning og tomten, nabolaget, miljøet, byen og verden? Det klarer ikke maskinen.