Byens nye grunnfjell

En ny forbindelse

Selv nå, med et gapende krater ned til den senkede ringveien, kan vi ane hvilke kvaliteter vi får uten Y-blokken. Akersryggen som landskapsform fra nord i byen og helt ned til Akershus festning, gir et sammenhengende høydedrag gjennom sentrum som deler det mellom et østvendt og et vestvendt landskapsrom. Sammen med Y-blokken, Ringveistunnelen og bebyggelsen mellom Møllergata og Grubbegata stengte dette for bevegelse mellom Akersgata og Youngstorget. Regjeringskvartalet var dermed et sentralt sted i Oslo man måtte gå lange omveier rundt, med mindre man kom spesielt for disse byggene i seg selv.

Nå åpnes knutene. Trefoldighetskirken og Deichman står på Akersryggen, på kanten av byggegropen, og bare venter på at Regjeringsparken mellom dem og de nye regjeringsbyggene skal bygge en grønn bro med fri flyt av folk, og nye tverrgater mellom Møllergata og Grubbegata er også under arbeid.

Denne posisjonen i byen er utgangspunktet for å forstå byrommene i det nye Regjeringskvartalet.

Storstua og steinteppet

Johan Nygaardsvolds plass på forsiden av Høyblokken, er fortsatt kvartalets største plass, slik det har vært så lenge regjeringen har holdt til her, og faktisk også før det. Rundt 1830 ble det bygget et militærhospital her, og de plantet en lindeallé. Da hospitalet ble revet etter at Høyblokken stod ferdig, beholdt man alléen som en akse og promenade over plassen fra Akersgata og inn mot hovedinngangen. Lindetrærne har tålt tidens tann tålig og har overlevd flere ombygginger av bygulvet rundt.

Landskapsarkitektene i Bjørbekk & Lindheim og SLA har igjen gitt trærne en viktig rolle i 2026-versjonen av regjeringskvartalet, nesten 200 år etter de ble plantet. De utgjør hovedmotivet i det grønne temaet i kvartalet og er like definerende i det å forme plassens identitet som de høyreiste byggene. Den nye planen har også tilført alléen en ekstra dimensjon som del av en gateakse som strekker seg helt fra Youngstorget, under Høyblokken og gjennom alléen til Akersgata. Landskapsarkitektene har også gitt oss muligheten til å sitte under lindetrærne, ved å løfte innrammingene rundt bedene for å få inn rader med benker. Sittekantene har samtidig økt jordvolumet og dermed bedret trærnes livsvilkår

Einar Gerhardsens plass ligger fortsatt bak Høyblokken, men har ikke lenger noe preg av å være en bakside. Ulikt tidligere har den fått en prioritert funksjon med gode proporsjoner som et intimt byrom. Det er herfra man går inn til Statsministerens kontor, og det er herfra VIP-gjester med følge går inn i den nye A-blokken.

Plassene henger sammen ikke bare romlig, men også ved hjelp av det gjennomgående steinmønsteret i plassgulvet. Bjørbekk & Lindheim har hentet inspirasjon fra Viksjøs sandblåste mønstre i betongsøylene i Høyblokken og videreutviklet det til et «teppemønster» som dekker hele bygulvet. Dette er et elegant grep som gir et helhetlig og arytmisk bygulvsmønster som bryter ned den store skalaen på steingulvet til noe nært i menneskeskala. Det mønstrede bygulvet trekkes rundt Høyblokken og gir en illusjon av at bygningen er plassert oppå teppet.

Jeg leser også mønsteret som en abstraksjon av de små krusningene på en vannflate som oppstår ved svak vind. Små bølger som beveger seg i samme retning og i et mønster, men med utallige variasjoner. Mønsteret tilfører bevegelse og liv i det statiske. Håndverket i steinlegging er svært godt utført av anleggsgartnerne i Agaia. Gulvet er lagt løst i steinmasser for å kunne gjenbrukes i tråd med prosjektets bærekraftmål. Det forrige bestod av limte fliser på betong og alt måtte derfor kastes.

Kunsten i uterommene

Den norsk-palestinske kunstneren Jumana Manna står bak kunstverket som er integrert i steingulvet på Johan Nygaardsvolds plass, laget av én gjenbrukt stein fra flere kommuner i hele landet. Idéen om å legge kunst i bygulvet kom fra KORO, og plasseringen er nøye valgt i samråd med landskapsarkitektene. Mannas kunstverk bryter opp det lineære steinmønsteret mellom A-blokken og lindealléen, og danner et rektangulært teppe i teppet. Stein i ulike farger og formater bryter hovedmønsteret, som man ikke helt ser enden på, med et avgrenset, ekspressivt steinfelt. Jeg opplever det som et rom i rommet, der selv noe så varig som stein splittes opp i små, irregulære biter som gir liv og nærhet til en stor plass. Jeg får også assosiasjoner til hellelagte uformelle møteplasser i gamle norske klyngetun, eller rester etter de eldste gjenværende gatesnutter vi har i noen norske byer, der man la steiner man fant lokalt til en broket mosaikk av et gategulv.

Den sørkoreanske kunstneren Do Ho Suh står bak det store verket «Grass Roots Square» som tidligere sto i et lite byrom ved R6. Dette er flyttet, reorganisert og plassert midt på Einar Gerhardsens plass. Landskapsarkitektene har fått kombinere kunsten med et nytt vannspeil. Kunstverkets plassering gir et sterkt innhold til plassen og bidrar med detaljering i liten skala som demper tyngden i de enorme steinfasadene rundt. De 50 000 små menneskefigurene i verket kommer opp fra undersiden av bygulvet og trigger vår nysgjerrighet på plassen.

På fasaden til den nye A-blokken som avgrenser plassen mot nord, henger «Fiskerne» av Picasso og Viksjø, demontert fra Y-blokken. Denne plassen er jo selve åstedet for bomben den 22. juli, og preger stedet med mektig og dyster symbolikk. Dette inntrykket møtes av en sterk skaperkraft representert ved vannet, trærne, to sterke kunstverk og nye gateløp som kobler plassen på byen og gjør den åpen og tilgjengelig for alle.

Veggene påvirker gulvet

Det er også viktig å understreke at fasadenes påvirkning på uterommene er monumental. De nye blokkenes vertikale linjer i stein og betong med store felt av glass, projiserer rom for makt ut til byen. Dette grepet har fått sitt motstykke i Outi Pieskis store veggarbeid AAhkA, som er gjort i tre og er synlig fra Johan Nygaardsvolds plass gjennom en glassfasade i A-blokken. Sammen med lindealléen står verket for det organiske motstykket til fasadene på Johan Nygaardsvolds plass. Kontrasten i form og materiale er stor.

I kveldslyset trekker fasadene seg noe tilbake, og kunstverket, som går over hele A-blokkens høyde, lyser ut over plassen og preger uterommet. Der fasadene møter bygulvet er det møblering, gatetrær og åpen overvannshåndtering som myker opp gateløpene og skaper møteplasser.

De nye fasadene er ikke av typen som vekker de største følelsene, men nettopp det får Høyblokken til å skinne som byrommets primadonna. En annen effekt av den anonyme fasaden på A-blokken er at den lar Trefoldighetskirken bli et fondmotiv for plassen mot nord.

Perimetersikring, altså gjenstander langs yttergrensene av området som skal hindre uønskede kjøretøy, litt som vollgraver rundt en borg, er blitt en del av møblementet i gatebildet rundt regjeringskvartalet. I en stor omkrets er det plassert ulike former for stengsler. På plasser der folk oppholder seg har landskapsarkitektene jobbet med å forme dem som møbler du kan sitte på. De er et nødvendig onde som forringer både Youngstorget og Johan Nygaardsvolds plass, men når de først må til, setter jeg pris på at det er gjort en så grundig jobb.

Parken som kommer og veien videre

Det er ikke vanskelig å se for seg Regjeringsparken som den etterlengtede jokeren som kommer til å få hele stedet til å falle på plass i byen. Parken får en utstrekning som går fra Akersgata til Møllergata, med kvartalets eneste utadvendte tilbud: en kafé på hjørnet av A-blokken som er åpen for alle, som kan bli det visuelt myke motstykket til de mineralske gulvene og fasadene av norsk stein.

Den kan, sammen med de beplantede takene på flere av byggene, bringe med seg noen lavteknologiske naturkvaliteter som beriker stedet med insekter og fuglekvitter, og den kan hjelpe med å hindre oversvømmelser ved styrtregn i indre by. Men viktigst av alt: den kan komme til å vrimle av folk. Jeg håper jeg kan komme hit om noen år og si det samme om parken som «The Dude» i filmen «The Big Lebowski» sier om gulvteppet sitt: It really tied the room together!