Danmark er på vei inn i ukjent farvann

Virum/Furesø:

Langs en landevei mellom en åker og skogen tilhørende Fredriksdal slott, like ved innsjøen Furesø nordvest på Sjælland, ligger en stor, rød gammel låve. Fra veien ser den lukket og innadvendt ut, og det gjør den egentlig fra alle kanter, med unntak av noen små vinduer og en stor port på den vestlige gavlveggen. 

Dette er det norsk-danske arkitektkontoret Jespersen Nødtvedts nyeste transformasjonsprosjekt. De skal kanskje åpne bygget litt mer opp? spør jeg.

– Nei, den skal være så lukket. Det blir en stor port, men det er også sånn som det er nå. Og så kommer det noen små vinduer og en ny dør, men den er seg selv. Vi legger til noen nye lag inni den eksisterende strukturen, men det er en gammel låve fra 1914, og vi vil beholde dens iboende karakter. VI vil la den få være det den er, sier Marte Nødtvedt Skjæggestad.

Arkitekter i Norge jobber også med transformasjon og gjenbruk. Likevel er det noe kompromissløst over danskenes holdning som fremstår mer radikal. 

Jespersen Nødtvedt startet kontoret i 2021, etter at de to hadde jobbet hos henholdsvis Lundgaard & Tranberg og Nordic. Alle deres bygde prosjekter hittil har vært små boligprosjekter, eneboliger, sommerhus og kolonihagehus. Det første huset var et infill-prosjekt i Sydhavnen i København.

– Det er en kontinuerlig dialog i prosjektene våre. Det første huset hadde et rammeverk i tre, med en uavhengig fasade. Så var det noe i konstruksjonen der som ble tatt med videre i neste prosjekt, og sånn har vi fortsatt, at vi griper fast i og tester ut de konstruktive elementene på nye måter. 

De har tilbrakt mye tid på Statens værksteder for kunst, hvor man kan søke seg inn og få tilgang til treverkstedet der. Det siste året har de også dykket ned i solceller. 

– Vi prøver å se om det kan være noe mer enn bare noe man setter på et hus for å få energiregnskapet til å gå opp, om det også kan ha et tektonisk eller poetisk potensial, og bli en del av arkitekturen. Det er materialene og deres iboende egenskaper og begrensninger som er med på å skape rommene vi tegner, sier Skjæggestad.

Frigjørende begrensninger.

Når vi møter paret i den store låven, har de nettopp vunnet konkurransen om å tegne Roskilde-festivalens nye hovedkontor i Musicon, den gamle industridelen av Roskilde by. I en gammel betongfabrikkhall skal det bygges kontorer, eventhall og verksteder.

– Konseptet er å bevare så mye som mulig av den eksisterende hallen, og gjenbruke betongen.

I den midterste delen av bygget er planen å lage et etasjedekke som står på søyler av gjenbrukte materialer, totempeler laget av gamle betongfragmenter.

– Vi streber etter at konstruksjonen skal være selve rommet. Det er det som er spennende i ethvert prosjekt, for utgangspunktet er alltid forskjellig. Her i denne låven har man en flott gammel trekonstruksjon, så da spiller vi videre på den.

– Begrensningene som ligger i et transformasjons- og gjenbruksprosjekt er med på å skape designet.

– Må man da være mer åpen estetisk for hvordan resultatet blir?

– Målet er å systematisere og lage et stramt arkitektonisk uttrykk, selv om det er gjenbruk. For noen år siden var vi i Himalaya, langt oppi fjellene, i et goldt steinlandskap. Der hadde de bygget et palass i stein, og ved inngangen var det noen søyler i tre, men de hadde ikke store trær, så de hadde brukt mange tynne trær sammen. Det er sånne begrensninger i hva som er til rådighet som skaper særegen byggeskikk, og det er sånn vi er nødt til å tenke.

I låven ved Furesøen bygges innerveggene med ubrente leireblokker som aldri har vært bygget med før. Det hjelper at byggherren er deres faste håndverker, som skal bruke bygget som verksted og kontor, og som ikke er fremmed for å teste ut nye materialer. 

– Jeg tror mange byggherrer sier at de vil ha bærekraft, men så stopper det når det blir dyrere enn de trodde, sier Emil Jespersen. 

Han mener likevel at dansk arkitektur er på et bra sted. 

– Det skjer helt vilt mange ting. Jeg tror det skjer mye mer her enn i Norge. Men per antall bygde kvadratmeter, så er det fortsatt en nisje. Nesten alle unge tegnestuer jobber kun med transformasjon, gjenbruk og biogene materialer. Og de store tegnestuene begynner å interessere seg mer for det, men i antall kvadratmeter er det meste fortsatt som det alltid har vært, sier Jespersen, som også påpeker at den danske arkitektforeningen går foran og utlyser støttemidler som de unge vekstlagstegnestuene kan søke om.

Venezia/Nordvest, København:

Thoravej 29 er en gammel industribygning i en stille gate på Nordvest i København. Jeg kommer hit noen dager etter at den nytransformerte bygningen har åpnet, radikalt transformert, full av betong og stål, til en tidsriktig, kreativ hub – transformasjonsparadigmets mest tidsriktige program og typologi. Håndverkerne holder fortsatt på å henge opp et plastforheng ved inngangspartiet, og i kaféen er det rolig, og ikke noe problem å få seg en kopp filterkaffe og BMO (bolle med ost). 

Dette er Søren Pihlmanns verk, en slags ny dansk stjerne i en post-starchitect-verden. De siste årene har han med vind i seilene bygget opp Pihlmann architects, som teller 12 ansatte.

Pihlmann vant konkurransen om ombyggingen av Thoravej 29 i 2021. Den grunnleggende tanken har vært å eksemplifisere det kontoret har jobbet med hele veien: Å se arkitekturen baklengs. 

– Det handler om å finne verdi i alt det vi har oversett i hvordan vi har arbeidet med arkitektur i veldig, veldig lang tid. Vi har prøvd å insistere på å jobbe med det som er igjen, det som ikke passet inn, sier Pihlmann. 

I Thoravej-prosjektet ble dette til et eksperiment: De betraktet bygget som et lukket økosystem, der ingenting skulle forlate stedet, alt skulle bli der. Hovedkonseptet var klart fra starten av. De store trekkene, som å gjøre betongdekker til trapper og møbler, var en del av konkurranseforslaget, men underveis måtte de skreddersy prosjektet til det de hadde av tilgjengelige materialer, noe som har ført til løsninger som ikke kunne planlegges før arbeidet fant sted.

– Da må man være helt åpen, og se hvor prosjektet går underveis, og jobbe mye tettere med alle andre fagfelt. Det blir et langvarig eksperiment i ganske stor skala, som jeg tror er den retningen arkitekturen må gå i.

Dette har man snakket lenge om, men manglet eksempler på, mener Pihlmann.

– Man snakker om LCA-analyser og så videre, men med det har man beveget seg vekk fra det man er opplært i, nemlig arkitekturen som en kunstform. Det er mange arkitekter i dag som begynner å presentere prosjektene sine med å snakke om CO2-utslipp. C02-utslipp er utrolig viktig, men det er en enorm falitterklæring hvis vi ikke klarer å snakke om arkitektonisk kvalitet også på andre måter, sier Pihlmann.

Da mangler man tro på prosjektet sitt, mener han. 

– Når man ser arkitekturen baklengs, krever det et nytt estetisk blikk?

– Ja, det tror jeg, men jeg tror det estetiske i arkitekturen alltid er i forvandling. Ser man på historien, ser man at arkitektur alltid har vært en fysisk manifestasjon av samfunnet i sin samtid. I dag bør vi frigjøre oss fra skillet mellom nytt og gammelt, og konsentrere oss om å gjøre så lite som mulig, og få så mye som mulig ut av det. Arkitekturen skal ikke bli styggere, og vi skal ikke ta til takke med det vi allerede har, vi skal finne ny verdi i det. 

Pihlmann tror de færreste er helt klare for denne måten å arbeide på.

– Det krever at man vet hvordan man bygger, en grunnleggende forståelse for hvordan byggeprosessen fungerer, de ulike konstellasjonene, entrepriseformer, og så videre. Samtidig faller de store tegnestuene gjennom, fordi de er en inngrodd del av en bransje som bygger på usunne premisser. Derfor blir de ofte tvunget til å se på det overfladisk, og ikke som noe som fundamentalt må endre måten man tegner på. 

Spekulativ lekeplass.

Pihlmann farter i disse dager fram og tilbake til Venezia – et annet sted som trues av stigende havnivåer. Da han fikk oppdraget om å kuratere den danske paviljongen under årets biennale, tenkte han, som så mange andre de senere årene, på sløseriet i å frakte inn masse materialer for en utstilling som skal stå noen måneder, før den pakkes ned igjen. 

– Så jeg prøvde å tenke, hvordan kan vi lage en utstilling som viser hva vi som tegnestue står for, men som er en reell fysisk manifestasjon, i stedet for en representasjon? 

Han oppdaget at paviljongen lenge har trengt å renoveres, men at man ikke har fått gjort det grunnet manglende tid mellom utstillinger. Det er et godt utgangspunkt, tenkte han da.

– Jeg fikk to år på meg, og tenkte, da bruker jeg tiden på å renovere paviljongen, fikse det som skal fikses, og så bruker jeg prosessen på å se hvordan vi kan bruke restene fra andre utstillinger. 

Paviljongen renoveres permanent, og utstillingen blir å vise fram byggeplassen og en eksperimenterende tilnærming til alle de ressursene som vanligvis blir til byggeavfall i denne prosessen. 

– Akkurat nå er vi halvveis med å grave opp gulvet, forteller Pihlmann, som har trukket med seg mange eksperimenterende samarbeidspartnere: Noen driver med biobasert betong, andre med alger fra den venetianske lagunen. 

– Det er en lekeplass for spekulative undersøkelser.

Også Søren Pihlmann tror dansk arkitektur er på vei et godt sted. 

– Det er et stadig voksende nettverk av unge arkitekter som vil det på en annen måte. De spiller en liten rolle nå, men om få år kommer det til å være helt annerledes. De blir bedre til å tegne, får større oppgaver, og kan utfordre de store tegnestuene. Jeg er forhåpningsfull.

Må gå fortere.

Tilbake til Israels plads. Etter intervjuet i Byrummonitor har Nielsen fått mange negative reaksjoner. 

– Flere, blant andre rektor på arkitektskolen i København, mener vi lukker døren for hardt etter oss. Hun mener man kan endre betongindustrien innenfra. Da viser hun at hun ikke forstår hvor langsomt ting går, og hvor fastlåst strukturene er. Det er simpelthen en grense for hva du kan endre i betongindustrien. Endringene må skje på et helt annet nivå.

For 10 år siden trodde han selv at man kunne gjøre små endringer innenfra, at det ikke gjorde noe om det var små skritt, langsomme bidrag til forbedring. 

– Men det er ikke tid til det. Endringene må skje fortere. Innenfor en vekstøkonomi må vi ha en innovasjonsrate seks ganger den vi har hatt siden andre verdenskrig for å håndtere klimakrisen. Det har jeg ingen tro på. Jeg tror vi må bygge mindre, bruke mindre, stoppe veksten, finne bedre måter å fordele samfunnets velstand på. 

– Man har et system som bryr seg mer om markedsøkonomiske prinsipper enn om planeten. Det er så enkelt. Og vi ser alle hva som skjer med klimaet. På et eller annet tidspunkt blir det da et sort hull hvor man imploderer faglig under vekten av all informasjonen. Det lar seg ikke løse, det gir ikke mening lenger. Man kan ikke bruke kreftene sine på det som ikke lar seg gjøre. Det er ikke et spørsmål om radikalisering eller raseri, det handler simpelthen om informasjon, logisk tenkning og konsekvens. 

Effektivitet eller kvalitet.

På arkitektskolen i Aarhus, hvor Nielsen er professor, er det nytt pensum, med bærekraft og historiebevissthet i sentrum. Hvordan kan dette få oss til å tenke nytt? Å tenke at markedsøkonomiens grenser skal sette alle rammer, er utilstrekkelig, mener han. 

– La oss si vi snakker om å effektivisere boligarealet. Vi kunne snakket om å dele opp eneboliger, og fått masse romlige og sosiale kvaliteter ut av det. Men selvfølgelig er ikke det noe man kan gjøre innenfor rammene av den økonomien vi har nå. I stedet snakker vi kun om at vi må bygge flere boliger. Er det virkelig den eneste løsningen? Det kan ikke være riktig! 

At utdannelsen er blitt mer tverrfaglig har vært med på å gjøre den bedre, mener han. 

– Utdannelsen er blitt mye bedre enn da jeg gikk på skolen. Utdannelsen er blitt bedre, og bransjen er blitt verre, ler Nielsen. 

Det ene har også vært med på å forsterke det andre, mener han.

– Det er et paradoks, fordi det gjør at praktikanter på et arkitektkontor er i stand til å produsere verdi fra dag én. Den høyere kvaliteten på utdannelsen omsettes ikke nødvendigvis i høyere kvalitet på arkitekturen de tegner når de kommer ut i bransjen, den omsettes først og fremst til høyere effektivitet.

Underleverandører.

Skal man forstå sin egen bygningskultur må man også forstå hvordan den er blitt endret mange ganger, at den er i endring hele tiden, som følge av samfunnsforhold, eierforhold, teknologi, nye energikilder, og så videre, mener Nielsen. Det er i det komplekse feltet at arkitekturen oppstår. 

– Vi skal ikke tilbake til de gamle bondehusene, men vi skal kanskje tilbake til noen av materialene, måten man organiserte bygningsdelene på, og gjenskape noe av skjønnheten som var der, uten den dårlige komforten man hadde den gang. Vi har jo en helt annen teknologisk viten nå. 

Her er det et enormt potensial for innovasjon, mener han. Neste generasjons arkitekter må selv finne nye smutthull i systemet. Han har tro på at små kontorer kan spesialisere seg og bidra inn i større prosjekter. 

– Sønnen min er snekker og jobber med transformasjon. Han har et lite firma som gjør små, spesialiserte jobber, et gelender eller en trapp. En sånn økonomi kan man se for seg i arkitekturbransjen også, at man blir en underleverandør til en større leverandør. Én fordel med de store rådgivningskonglomeratene, er at de ikke trenger å utføre alle oppgavene selv, men være en hub for andre underleverandører. 

Nielsen har tro på de små tegnestuene. 

– Noen av dem har blikk for ikke bare byggeskikken, men også den modernistiske, skandinaviske tradisjonen, Utzon, Aalto, Fehn. Hvis du kjenner dem kan du gå inn i et transformasjonsprosjekt, og skape forbindelser, referanser, historiebevisst og innovativ, interessant arkitektur. Hvis man har den bevisstheten, så er jeg ikke nervøs for arkitekturen.