– Det er ikke sikkert at man driver arkitektkontor på samme måte om fem år

Samme stamme

Da pandemien inntraff og folks hverdag raste sammen, fikk (interiør)arkitekter verden over det travelt med å tenke nytt rundt hvordan fremtidens kontor skulle designes for å best tilpasses virkeligheten.

Fremtidens arkitektkontorer måtte også revurderes, og den langvarige diskusjonen om åpne kontorlandskap ble kjapt avløst av spørsmålet om man som arbeidstager i det hele tatt trengte å vende tilbake til overfylte rom av smittsomme kollegaer og trang luft. Kanskje var løsningen å lage om kontoret til en mer multifunksjonell arena for opplevelser, nye arbeidsformer og en mer utadrettet virksomhet?

I verven til 2020-tallet begynte overskrifter som «Nabolagsarkitekten» (om Lala Tøyen), «Utadvendte interiørarkitekter» og «Landskapsarkitekter slipper byen inn» å dukke opp i fagtidsskriftene, samtidig som faglige arenaer som Oslo arkitekturtriennale og eiendomsbransjens Oslo Urban Week, bedyret å bruke byen på en ny, mer utadrettet måte. Den danske arkitekten Jan Gehls femti år gamle tanker om «livet mellom husene» ble stadig oftere sentrale i debatter, presentasjoner og på det økende antall steder arkitektur og byutvikling ble diskutert.

Folk nærmest krevde at arkitekturen og dens skapere skulle komme nærmere, at de skulle lyttes til. Det forventes i større grad at arkitektene er ute blant menneskene de bygger og tilrettelegger for. Og kanskje ligger det også en økonomisk gulrot i vente til kontorene som skaffer seg best oversikt, best tilgang på stemmene der ute?

Nabolagskontoret

Fire t-bane-stopp vestover fra Grønland, husker prosjektdirektør Geir Rognlien Elgvin i Grape Architects godt sykkelpumpen, blomstene og utemøbelet i Urtegata.

– Vi hadde vært på en litt stiv eiendomskonferanse om utvikling av byliv nede i Bjørvika, og så inviterte vi med oss deltakerne på sjakk og kake hos Lala i Urtegata. Plutselig var folk med på å skape bylivet man hadde snakket om hele dagen, mimrer han, sittende i møterommet «Cezinando» i Grapes lokaler ved Johan Svendsens Plass, kloss inntil Oslo Konserthus.

Grapes kontorlokaler, som i mange år huset et av hovedstadens mer mondene utesteder (mon tro det var her begrepet «å vaske champagne» oppstod?), er spredt over to etasjer, der overetasjen ut mot gateplan er dedikert fellesrom, kjøkken, sofagrupper, VR- og treningsutstyr, en mobil lydrigg, en DJ-pult og et kjøleskap som, etter pålegg fra ledelsen, alltid skal være fullt av øl. Et rom alltid beredt for en sosial samling eller to.

Steinørkenen utenfor har siden åpningen av det berømte konserthuset, bokstavelig talt, vært en stein i skoen til eierne i Oslo kommune. Ifølge Elgvin har den ikke vært ordentlig fylt opp av mennesker siden Wenche Myhre klippet snoren til handlegaten Vikaterrassen i 1964. I 2016 ble den bilfri.

– Vi liker jo å kalle oss et «nabolagskontor», men det er nok mer et resultat av en vei som er blitt til underveis, enn at vi har tenkt så mye. Vi har bare gjort det. Der jeg vokste opp i Bergen ble man jo tjommi med naboen, så hvorfor ikke gjøre det som arkitektkontor også, spør Christine Grape, arkitekt og administrerende direktør.

Kontoret har lagt terskelen helt ned til bakkeplan på hva lokalene skal brukes til også, enten det gjelder sommerfester, barnebursdager, språkkurs, treningsstudio eller mer faglig relaterte arrangementer som frokostdebatter, utstillinger, utgangs- og endepunkt for byvandringer, politiske møter eller bransjefester.

– Det er viktig å kvalitetssjekke alt så vi ikke blir kjedelige, men holder oss relevante. Samtidig er det lav terskel på hva vi gjør. Det skal være tilgjengelig og hyggelig å være her. Det du trives med hjemme, skal du kunne trives med her også, sier Grape.

– Det er lov med en hjemme alene-fest, legger hun til.

Med navn som Storebrand Eiendom, kommunaleide Oslo Konserthus, Vika Kino samt advokatkontorer og meglerhus i fleng på de nærmeste dørklokkene, skulle man kanskje tro at denne delen av Vika i Oslo ikke huser de første du setter på gjestelisten for en pumpende fest, men Grape og Elgvin mener det er enklere å bli kjent med naboene enn man tror. Arkitektkontor som KIMA, Atelier Oslo og Ledsten Arkitektur i nabolaget hjelper også, nevnes det.

– Vi har veldig bra fester, altså, skyter Elgvin inn.

Han forteller om arrangementet «Juret take-over», der Grape tok over den lokale vinbaren Juret og lagde gatefest langs terrassen. Musikk, mat, drikke og sjakkturnering ledet av sjakkformidler Torstein Bae fylte gaten utenfor. Det ble satt ny omsetningsrekord på den lille vinbaren og mennesketettheten i strøket økte betraktelig jamfør bygulvsanalyseverktøyet GIS. Artister, politikere, vinelskere, eiendomsutviklere, blåskjorter og raggete hipstersveiser og fargerike joggesko ble observert i en salig mølje.

Mer enn å tegne fine bygg

Nå er gatefest-stafettpinnen sendt videre til andre foretak i nabolaget, hvor både advokater og eiendomsfolket har laget sine egne Juret-take-over. Aspelin Ramm arrangerer i disse dager en egen take-over på Vulkan.

– Alt handlet om gjenbruk, gode løsninger og om å lage en kul vibe som farger en businesspreget verden som jo Vika er, sier Grape.

– Arkitektkontorene er generelt sett flinke til å gå foran, synes jeg. Men dette handler også om å dele på kunnskapen. Som bransje er vi nok ofte litt introverte i vår kommunikasjon, påpeker Elgvin.

Grape Architects har derfor samlet all sin kunnskap, enkelt tilgjengelig på nett, i oppskriften Up:Grape. Her kan den nysgjerrige finne alt fra bildegallerier, analyser og høydepunkt, til konkrete råd, tips og triks om hvordan sette i stand et bærekraftig arrangement.

– Inntjening er ikke akkurat hovedfokuset når vi inspirerer naboene. Vi gjør det fordi vi kan, men så har det en positiv effekt uansett. Enten det gjelder å bli involvert i politikken, eller når vi kan vise kunder hvordan man skaper et levende byliv i praksis, så reflekterer det bra tilbake på oss. Dette er ikke bad for business, sier Grape, og fortsetter:

– Som kontor er vi opptatt av det som skjer mellom husene, og når man for eksempel hører sjefen i et bilfirma sitere Jan Gehl, tenker man jo at man er på riktig vei. Vi opplever stadig at flere tar etter oss, og innser at arkitektur er mer enn å tegne fine bygg. Det er ikke sikkert at man driver arkitektkontor på samme måte om fem år. Det er derfor viktig å se på mulighetene.

Kontorets slag for bylivet slutter ikke i nabolaget, men har til nå resultert i alt fra piazza-fest i Venezia og utvikling av uteservering i Søndre gate på Grünerløkka, til gatebasket-kamper og visjoner om modeller for en mer inkluderende boligutvikling.

– Det er ikke så vanskelig å påvirke så lenge man har en god idé. Ofte må den bare visualiseres, sier Christine Grape.

Inn i Ring1

Der arkitektkontorenes renderinger gjerne er fylt med gate- og byliv av den herlige sorten, er det lite som minner om postkort i det man svinger inn i delen av Pilestredet som går under navnet Ring 1. I en svært trafikkert og mye omdiskutert bit av vei, som slukes inn under det som en gang skal bli det nye Regjeringskvartalet, finner man Mad arkitekters nye kontorer.

Tullinkvartalet, som området er døpt, er likevel allerede blitt det man kan kalle en perle i Oslos byutvikling. Nytt møter gammelt, stort møter smått og det meste som er gått an å spare på og bruke om er spart på og brukt om. Gjennom trange smug, passasjer og åpninger ledes man gjennom et helt nytt byrom mellom Kristian August gate, St. Olavs gate, Pilestredet og Fredriks gate.

I byggets første etasje holder byMad hus, et flerbrukslokale som holder dørene åpne stort sett gjennom hele uken. I det man med et bryskt vindkast blåses inn gjennom den solide inngangsdøren, får man straks øye på klynger av hardtarbeidende studenter, skravlende pensjonister og ett og annet uformelt møte mellom fagfolk ansatt i en av kontorets mange underdivisjoner.

– Vi hører ofte fra turister som føler at de oppdager noe her. Du vet, som et smug eller en hemmelig bakgårdsbar. Det er jo sånt jeg selv liker når jeg er på reise, sier Ruben Normann Karlsen, daglig leder i byMad, over en egendesignet kaffekopp laget av osloleire gravd ut av Bjørvika.

Ideen til å åpne byMad kom da kontoret flyttet fra Nydalen til Oslo sentrum i 2021. Man ønsket å henvende seg mot gatene og bylivet de selv hadde vært med å utvikle gjennom Tullinkvartalet. Å være til stede på bygulvet de selv har vært med å designe.

En politisirene hviner gjennom vinduene og overdøver en Pink Floyd-låt som har forvillet seg inn på kafeens spilleliste.

– Det blir vel ikke mer urbant enn dette, smiler Normann Karlsen.

Da han begynte i byMad var selskapets interiørarkitekter, Sane, allerede i gang med å utforme lokalet. Filosofien bak har vært så mye gjenbruk som mulig, med inventar, stein og andre materialer hentet fra det prisbelønte Mad-prosjektet KA13 på andre siden av kvartalet og fra andre prosjekter kontoret har jobbet med.

Selv avholder Mad sine felles mandagsmøter i lokalene, samt markeringer, fester, kundemøter, uformelle internmøter eller «kaffe i tre-knekken», som Normann Karlsen kaller den livsnødvendige pausen litt ute på ettermiddagen.

– Det er internkulturen i Mad som er opphavet til dette, tanken om å tilgjengeliggjøre selskapet og faget for flere. Resten av bransjen må gjerne komme hit å jobbe også, sier Normann Karlsen, som peker på den gode romfølelsen, men også lokalets flerbruksfunksjonalitet og mulighet til å avgrenses i mindre soner som noe appellerende utenfor eget arkitektkontor. 1200 personer dukket opp da byMad åpnet sin egen bakgårdsbar inn mot Tullinkvartalets indre i sommer.

En sentral del i utviklingen av byMad har samtidig vært å kunne by på et faglig program. Her holdes det jevnlig fagdebatter og -seminarer, og faste gjengangere på programmet som interiørarkitekt-forumet Nr. 17, er nå inne i sitt tredje år. Det samme er Byquizen, som er blitt fast post i kalenderen for de ivrigste Oslo-entusiastene.

– I oppstarten var vi litt usikre på hvor strenge vi skulle være med arrangementsbiten når det kom til faglig innhold, men nå lever den litt fritt. Her er det fagseminar i det ene øyeblikket og teknoklubb i det neste, forteller daglig leder.

Han titter lett bekymret ut på den trafikkerte veistrekningen utenfor. I skrivende stund er Ring 1s fremtidige skjebne fremdeles oppe i luften, og byMad tar gjennom Mad del i Tullinsamarbeidet, som forsøker å få til en dialog med Statens Vegvesen om de ulne planene for området.

– Det har tatt lang tid for området å etablere seg. Og det er vrient å lage nabolagskafé i et område uten altfor mye nabolag. Når det er sagt har arkitekter og andre mye å være stolt av i området her, det er blitt slik man har tenkt. Pilene peker oppover, sier Normann Karlsen, som tror flere vil komme til å se den positive effekten ved å drive utadrettet virksomhet mot både lokalmiljø og allmennheten.

– Det er en modig satsning for et arkitektkontor. Jeg tror ikke det er noen konkurranse mellom de av oss som driver med slik virksomhet, snarere tror jeg vi utfyller hverandre.

Åpning for alle

Og stadig flere kontorer våger seg frempå og utover. I Trondheim har byens arkitektforening (TAF) stått bak den vellykkede åpningen av sitt eget Arkitektenes hus ut mot Brattørgata, der kaffebar på dagtid avløses av faglige arrangementer på kveldstid.

I Bergen forteller Fredrik Barth i Vill om en tiltakende tradisjon i byen, hvor ulike kontorer åpner opp dørene med ambulerende skjenkebevilgning. I ett års tid har det én gang i måneden vært invitert til fest hos kontorer som Vill, Mad og 3RW.

– Det handler om å bli kjent på tvers og bygge kollektivt fagmiljø. Invitasjoner blir sendt ut på lange epost-lister, og her er det også plass til familie, venner og venners venner. Det er ingen kontroll i døren. I Vill-huset her i Sandviken åpner vi også lokalene våre for lokale initiativ, som gatemarkeder og gratis kontorplasser til ideelle aktører. Dette gjør vi for å bidra til lokalmiljøet, sier Barth.

I starten av 2024 åpner dessuten PART bodega i vestlandshovedstaden. Lokalene til det nystartede arkitektkontoret skal fungere som møterom og bokbutikk på dagtid og som bar på kvelden, slik at lokalene sjelden står tomme, forteller daglig leder Morten Falbach i en epost.

På Majorstuen i Oslo har de unge landskapsarkitektene og urbanistene i Edit slått seg sammen med Sorgenfri og laget en plattform for prosjekter i skjæringspunktet mellom kunst, design, kultur og mote. Kontorlokalene i Sorgenfrigata fungerer som visningsrom for design- og arkitekturutstillinger og utsalg av møbler og designobjekter, men også som kafé.

Da landskapsarkitekt Linn Runeson ble intervjuet av Arkitektur til åpningen i mai, la hun vekt på den demokratiske viktigheten av å åpne dørene på arkitektpraksisen:

– Vi arkitekter elsker å snakke og tegne, men er ikke alltid så gode til å lytte. I prosjekter i dag må du ha medvirkning, men noen ganger er den beste måten å drive medvirkning å stille seg på avstand og observere, noe industridesignere ofte er bedre på enn arkitekter.

Det tror jeg vi kan gjøre mer av her, sa Runeson, og satte fingeren på et mye diskutert tema i byutviklingen:

Hvordan engasjere folk flest til å delta i utviklingsprosesser?

På toppen av makta

Det mangler riktignok ikke på følelsen av (sosial)demokrati idet man står på det folkelige Youngstorget, omgitt av Folkets hus i nord, det nye Regjeringskvartalet i vest, og glaner opp på Oslos første skyskraper, den fremdeles imponerende Folketeaterbygningen mot øst. Tegnet av arkitektene Christian Morgenstierne og Arne Eide og ferdigstilt i 1935, er de tre mursteinsbyggene uløselig knyttet til sin berømte og mektige beboer: Arbeiderpartiet. Du vil kjenne igjen bygningen fra den aktuelle tv-serien «Makta».

Helt siden innvielsen har toppetasjen (med noen få uår som kurslokaler), fungert som serveringssted under navnet Stratos, som i startfasen hadde «Kafeen på byens tak» som sitt innbydende slagord. Stratos ble i senere tid et yndet konsert-, klubb- og event-lokale, foreviget i Oslo-folkloren gjennom blant annet Joachim Triers filmlinse.

Etter femten år som leietager i ulike etasjer av Folketeaterbygningen, fikk Rodeo arkitekter et tilbud de ikke kunne avslå.

– Vi hadde alltid en drøm om «krona» på bygget her, og da drømmen ble en realitet fant vi fort ut at vi ikke kunne sitte og ruge på dette selv. Vi måtte åpne det opp for allmennheten, og innså at vi kunne lage en arena for arkitektur og byutvikling som mangler, sier grunnlegger og kreativ leder, Henning Sunde.

Vi sitter i en sofa i kontorets nye lokaler, som foruten det nyrenoverte flerbruksstedet Byens Tak i toppetasjen, inneholder deres egne kontorer i etasjen under. Også på dagtid summer det langs alle flater i de to etasjene.

– Utested og servering kom faktisk litt ned på listen. Byens Tak er heller ikke et rendyrket utested, det huser jo en rekke fag- og kulturarrangementer og Rodeos drift på dagtid. Nøkkelen har vært å finne ut hvordan man forener kontordrift og fag med fest og bar, forteller Sunde.

– Formidling ligger i Rodeos DNA. Dette er ikke en fiks idé, men kommer fra et dypere sted. Arkitekter kan fort oppfattes som litt introverte, og kan bli bedre på formidlingen, sier Håkon Moslet, som med den offisielle tittelen leder for innovasjon og utvikling, også fungerer som daglig leder av aksjeselskapet Byens Tak.

Moslet kommer fra lederstillinger i NRK og er godt vant med å drive utadrettet virksomhet og formidling mot et stort publikum. Å drive levende arkitektkontor i krysspunktet mellom utested og faglig arena er dog noe nytt.

– Det er mange aktører som har fagarrangementer, men vi har tenkt mye på historikken til bygget her – på det å være et folkelig sted og å kunne nå litt lenger ut enn ekkokammeret. Det har for eksempel vært viktig å få andre stemmer inn i byutviklingsdebatten. Vi liker å tenke på dette som et hybridsted, som appellerer til flere segmenter av befolkningen. På 1. mai hadde vi for eksempel heismontørene til markering her, sier Moslet.

– Selv om mange arkitekter er glade i å drikke vin, betyr ikke det at de kan drive utested, påpeker Sunde.

Etter å ha drevet utstrakt forskning på mulige samarbeidspartnere i byens uteliv, og etter sigende «kastet ut et stort garn», falt valg av samarbeidspartner på Fuglen, som foruten den smått verdensberømte kaffebaren i Pilestredet driver med kaffe, vin og cocktails andre steder, både i Oslo og i Japan, forteller arkitekt, partner og prosjektleder Anne Gjesdal Bjørndal.

Hun beretter videre om ambisjonene de har hatt med renoveringen av toppetasjene på den fredete bygningen. Begreper som bærekraft og sambruk har stått sentralt, det samme har forståelsen av tiden bygget og omgivelsene i Oslo ble til i, samt å innse at det er et bygg man må spille på lag med. En bygning som ikke lar deg bruke pre-produserte løsninger.

– Vi har hatt et godt samarbeid med byantikvaren underveis, men vi har virkelig måttet grave i detaljene for å finne frem historien som vi kan spille opp mot vår egen palett, mye på grunn av en brann i 1957 som ødela det originale interiøret, sier Gjesdal Bjørndal og peker mot det vakre terrazzogulvet.

– Norge er en oppussingsnasjon. Vi pusser opp over alt hele tiden og det er en uting. Her har vi tatt interiørvalg som står seg i femti til hundre år, legger hun til.

Tålmodighet

Nærmere 30 spesialløsninger er designet for at Byens Tak skal kunne fungere i alle sammenhenger, gjennom hele uken. Og aktiviteten i de to etasjene, kun i overkant av et halvår etter åpning, er imponerende. Tre og tjue faglige arrangementer teller Moslet opp, de aller fleste av dem med gratis inngang, er blitt til enten i regi av Rodeo eller i samarbeid med en allerede lang rekke med aktører.

Byens Tak har vært arena for debatter og faglig prat om alt fra byens vassdrag, marka, boligpolitikk og høyhus, til «Stygge Oslo» og forfatteren Dag Solstads diktning om byen. Det har vært jazzkonserter, boklanseringer og slipp av magasinet du nå holder i. I tillegg åpnes lokalene som bar og utested i helgene, når det ikke er utleie eller faglige arrangementer. Fredager er det alltid åpent fra etter-jobb-tid.

Alle de tre på sofaen er enige om at den bratte læringskurven som prosjektet har bydd på, er noe de som kontor har nytt godt av.

– Vi har en tålmodig stab i Rodeo, mener Gjesdal Bjørndal.

– Alle ansatte har måttet ta sine runder her, og har måttet bytte på å delta i programkomiteer, være konferansierer, holde planleggingsmøter og å bistå med sjauing. Det er mye man kan lære av det som arkitekt, sier Moslet.

– Det er ikke slik at alle arkitektkontorer trenger å starte utested akkurat, men at flere nå er mer synlige i bybildet er bra, sier Sunde. Nå er det mange krefter som gjør arkitektur til en snakkis over middagsbordet og den bølgen må vi som bransje surfe på, mener Sunde.

– Men det er ikke alltid like enkelt å rekke hjem til fredagsmiddagen med egen bar på jobben, sier han.

Hvor lenge varer en sykkelpumpe?

Kikker man gjennom bildehistorikken på Google Street View forsvinner sykkelpumpen i Urtegata en gang mellom 2020 og 2022. Det samme gjorde landskapsarkitektene i Lala, som er flyttet til nye lokaler i Trondheimsveien. Et filmselskap ser ut til å ha flyttet inn.

Både pumpen og mange av møblene er for lengst stjålet eller tagget ned, kan Iwan Thomson fortelle, som legger til at han håper Lala Luft lever lykkelig videre som bakgårdspumpe ett eller annet sted i byen.

Den opprinnelige benken fra Urtegata har dog fulgt med dem til Trondheimsveien, med samme utadrettete ønske om å brukes av fellesskapet.

– Kanskje aller viktigst for meg er dette med å utvikle seg personlig, gjennom nye relasjoner, sier Iwan Thomson.