Dette er feil med koreansk dodong

Kommersiell tenkning

Nyvolls arbeid er del av det tverrfaglige samarbeidsprosjektet «Nordnorsk vegetasjon i verdiskapende næringsutvikling», hvor målet er en «bærekraftig utvikling av den grønne bransjen i Troms og Finnmark». Prosjektets eier er Verte landskap-arkitektur mens fylkeskommunen finansierer. Første samling var i 2022, mens ferdigstillingsrapport skal leveres mot sutten av 2023.

Initiativtakerne er landskapsarkitekt Anita Veiseth, i Verte landskap-arkitektur i Alta sammen med Mari Bergset i Lo:Le landskap og landskapsarkitekt Else Karlstrøm.

For Veiseth er det viktig å tenke på nettopp «næringsperspektivet» knyttet til bruk av stedegne planter.

– Utfordringen er å få hele verdikjeden med på bruk av stedegne planter. Fra produksjon i planteskoler til anleggsgartnere og prosjekteiere. Man kan utvikle nye planteslag, men så lenge man ikke tenker kommersielt, har det liten relevans for den grønne bransjen. Man kan også beskrive transplantasjon av stedlige trær og vegetasjon, men så lenge anleggsgartnere ikke er trygge på gjennomføringen, så vil det ofte bli en salderingspost.

Derfor har Veiseth altså gått sammen i en gruppering av ulike fagpersoner, som ser noe av det samme behovet. De har tidligere møttes i Tromsø. Fjerde samling i prosjektgruppen hvor gartnere, forskere, arborister og landskapsarkitekter møtes, ble holdt i Alta i slutten av oktober. 

– Målet er å skape en felles plattform hvor man snakker sammen, deler kunnskap og drøfter hvordan lykkes med en økt bruk av stedegen vegetasjon. Samtidig handler det om å definere hva «stedegen» betyr i denne sammenhengen. 

– Hvorfor er det viktig å bruke stedegne planter? 

– Det handler om klimagassutslipp ved transport av planter, men også helt enkelt om å få tilgang til flere robuste planter som tåler det klimaet og den årstidsvariasjonen vi har her nord. En utfordring når vi får planter opp fra Sør-Norge er at de allerede står i blomst i mai, mens her har plantene ikke fått grønne blader ennå. Når dette er situasjonen hemmes veksten, og i verste fall må vegetasjonen erstattes etter kort tid. Dette er ikke en bærekraftig løsning og er problematisk når en vurderer livsløpskostnadene. 

Helgelending mot koreaner

Tilbake til Nyvoll fagerrognene hans på Tro: Han beskriver rødlig bark og den kuleformet krone med stor entusiasme. Trærne har det Nyvoll karakteriserer som «en god hageform». 

– Klarer vi å få bær, altså frø, fra disse trærne til å spire, vil de være aktuelle for oppformering og produksjon i planteskoler. I botanisk hage i Tromsø har vi fagerrogn fra Vestlandet som ikke har det samme fargespillet om høsten, som dem jeg fant på Helgeland. Kanskje kan fagerrogn fra Alstahaug bli en utfordrer til den meget vakre koreanske arten «dodongrogn» (Sorbus ullungensis ‘Dodong’), som har blitt populær de siste årene. 

– Hva er feil med koreanske dodong? 

– Så langt er det ikke registrert spontan etablering av dodongrogn i naturen, men bærene spises av fugler som flyr videre. Arten vokser heller ikke til et kjempestor tre med sterk konkurransekraft, men der er andre faktorer knyttet til svarteliste-problematikk som også omfatter den koreanske rognen. Derfor kan vi se fagerrognen som et godt lokalt alternativ. Det samme kan sies om vier, som alternativ til forskjellige fremmede arter av prydbusker. Her finnes det store variasjoner i både farge og vekstform som kunne vært utforsket. 

– Hvorfor er det viktig å foredle lokale arter? 

– Fordi de er tilpasset klima på Helgeland, en kortere vekstsesong og kan være robust også lengre nord. I Nord-Norge har vi i dag gode resultater med ulike trær og busker fra Canada og Alaska, men også her er problemet at bær spises av fugler og frø som tas av vinden. Resultatet er at vi får spontan etablering i skog og utmark av fremmede arter. Det blir problematisk hvis det er risiko for å fortrenge lokal flora. 

Villeple-genetikk

Nyvoll har også funnet villepletrær på Engeløya i Steigen, nord for Bodø, som han mener kan brukes som prydtrær i hageanlegg.

– I en nordnorsk sammenheng kunne man like gjerne dyrket dette villeplet fremfor andre sørlige prydeplesorter. Kanskje vil det også vise seg at en nordlig seleksjon gir Engeløya-trærne gener som gjør de mer hardføre, vokser seg større og gir rikere blomstring – i alt bedre tilpasset Nordland, Troms og Finnmark. 

Også Nyvoll er opptatt av den brede næringsutviklingen rundt dette. Han peker på at den store utfordringen nå er at det er så få planteskoler igjen, og flere av disse er for små til å levere store nok kvanta. Dette gjelder flere tresorter som bjørk og osp, eller busker som vier – men vil også gjelde nye bruksarter. Det er derfor initiativet til blant annet Anita Veiseth er så viktig, mener han.

– Både landskapsarkitekter og anleggsgartnere kjenner på fraværet av lokale plantesorter. Her må det enten inn nye etableringer eller samarbeid med planteskoler i sør, som kan klare å produsere nordnorsk materiale.

– Hva hindrer en i å hente ut små trær direkte fra lokal natur? 

– Først og fremst økonomien i det. Det er også vanskelig å få såkalt «transplantasjon» av trær til i stor skala. I tillegg er det utfordrende å sette en minimumsstandard på det en henter ut fra naturen. For å få mest mulig kvalitetssikret resultat, må man også da jobbe over flere år for å kunne få frem gode nok trær til vellykket omplanting.

Drømmen om lokale trær

Stig Vikan, anleggsgartner og arborist, bor i Lakselv, men også i Trøndelag hvor han har mest yrkesoppdrag. Han er halvt finnmarking og eier en gård i Lakselv, som han har lyst til å utvikle med ny næring. Her vurderer han produksjon av stedegen vegetasjon. Dette skal ikke være en planteskole, men et sted for utprøving og spesielt vekt på jordproduksjon. 

– Jeg vil gjerne produsere fôr og mat, men har også lyst å nerde skikkelig innen arborist-faget: observere hvordan trærne utvikler seg over tid, dyrke frem lokale arter og undersøke hvilke forhold de kan vokse best under. Det er store klimautfordringer og manglende kunnskap om hvilken vekstjord som må til for å få optimal vekst. 

I vinter skal han derfor studere jordøkologi og holder på med en agronomutdanning på siden. 

– Det jeg vil se på hvordan ulike arter i nord tar seg i forhold til forskjellige typer vekstjord, all den tid mye av det som vokser nordpå er helt på marginene av hva artene tåler.

– Hvilke arter er det da du har lyst til å dyrke? 

– Det er for tidlig å si. I dag blir bjørk og rogn ofte trukket frem og brukt, men jeg mener også andre prydtrær som hegg bør forskes på. Generelt mener jeg vi må heve standarden på trærne rundt oss – både i det fri, men også i bymiljøet. Da må vi tørre å synliggjøre dem og tørre, ta vare på dem og endre kulturen rundt hvordan vi tar vare på våre grøntarealer.

Ut i skogen etter trær

En av de tingene man da kan bli bedre på er nettopp bruk av lokale, stedegne arter. Men hva er det i dag som ikke burde vært plantet? 

– Vi importerer veldig mange arter som ser veldig flotte ut. Vi skal absolutt ha mangfold, men veldig ofte plantes det feil art med feil rotsystem på feil sted. Da må det ofte fjernes før det blir vekstmodent, eller det faller ned i uvær. Min påstand er at 70 til 80 prosent av alt som plantes i Norge i dag er bortkastet penger. 

Vikan vil også gjerne ha en debatt om hva som egentlig er «stedegen vegetasjon» i Nord-Norge. 

– Hvor går grensen for det stedegne. Norge er jo Norge. Skal vi ha en geografisk inndeling, eller skal vi se på herdigheten til hvert enkelt treslag? Her må alle som jobber med dette være med å ta diskusjonene. 

Han mener man samtidig ikke må gå for fort frem med nye arter – selv om dem er stedegne. 

– Vi må være forsiktige med å prøve ut for mange arter i store offentlige anlegg hvor det investeres mye penger – også plutselig opplever man at enkelte arter ikke fungere.

Vi spør også Vikan hvorfor dette må så vanskelig: Kunne man ikke bare gått ut i naturen og hentet trær som kunne brukes? 

– Det er en kjempegod tanke, men problemet er norsk planteskolestandard. Den sier at trærne skal ha eksakte egenskaper og definerte størrelser og utseende. Det får du ikke i vill natur. 

– Men kan ikke denne standarden utfordres? 

– Den kan absolutt utfordres, spesielt i anlegg hvor man i forkant tenker at trærne kan ha et litt mindre standardisert uttrykk og kvalitet. I et bysentrum må man kanskje ha en viss standard, men til andre anlegg kan man ha en annen standard. Det vil gi en ekstremt kortreist vegetasjon og gjør man det riktig kan det være en veldig god løsning. Trærne vil også ha bedre holdbarhet, tilpasset lokalt klima, enn trær fra en planteskole langt unna. 

Utfordrer standarden

Tilbake hos Anita Veiseth i Alta er det ennå for tidlig å si hvor prosjektet deres ender. 

– Vi er midt i utviklingsprosessen, og jobber både med arbeidsflyten og utkast til beskrivelsestekster. Det mangler egentlig ikke på kunnskap, men vi vet enda ikke om og når vi vil lykkes i å få stedegne arter i produksjon og bruk. Vi må få flere oppdragsgivere til å forstå verdien av å bruke av stedegne planter og har startet å diskutere ulike pilotprosjekter.

– Hva kan for eksempel innhentingen av rogn fra Helgeland ha å si for prosjektet? 

– Det er et veldig viktig arbeid, spesielt med tanke på at dette er en lokal art og truet på samme tid. Den har enormt gode prydeegenskaper og kan erstatte andre arter av rognetrær som ikke er stedegne. At trærne får flotte høstfarger viser at de er godt tilpasset det nordnorske klimaet. Ett av spørsmålene blir om denne arten 

også bør brukes her i Finnmark. Dette er noe av det vi kommer til å vi diskutere, og innhente faglige synspunkter på. 

– Et annet ord som dukker opp er «planteskolestandard». Et den noe som må diskuteres? 

– Det er noe av det vi diskuterer, og tenker at det bør utfordres på enkelte områder. Det som gjelder plantehelse, og at treet faktisk har mulighet til å bli et gammelt tre, vurderer vi som viktig å ivareta gjennom standarden. I tillegg handler det om vurderinger av estetikk, og hva vi til enhver tid synes er pent. Må alle trær se helt like ut? Er vi kanskje åpne for mer variasjon når vi nå skal se på mer stedegne sorter? Kan man tenke seg flerstammede trær, og trær med ulik stammehøyde? 

– Hvordan har estetikken forandret seg? 

– I dag er mange opptatt av biologisk mangfold og mer naturlig utseende. I noen sammenhenger er det et større behov for å flytte eksisterende vegetasjon, etablere varierte skogsholt, og færre parktrær på geledd. Den formalistiske tilnærmingen til parktrær, med forbilder fra barokke hageanlegg, gir ikke de svarene bransjen og publikum søker etter i dag – men dette er fortsatt utgangspunktet i planteskolestandarden. Når fokuset dreier over mot biologisk mangfold og stedegne planter, endrer det også synet på hva som er vakkert. Mer grønn variasjon i våre bygde omgivelser kan også være et gode. 

– Hva blir viktig fremover? 

– Jeg tror det viktige er at vi forsetter arbeidet; det vil ta tid å etablere en ny standard basert på prinsipper om biologisk mangfold og stedegen vegetasjon. Forrige gang vi fikk omtale for et tilsvarende prosjekt, fikk vi masse tilbakemeldinger fra folk over hele Norge som holder på med liknende tematikk. Det traff en del folk så pass sterkt at de tok kontakt. Det er ulike utfordringer alle steder, men det er utrolig viktig at vi som driver med dette finner sammen – det er jo litt nerdete.