En gæren kunstner i tweedjakke

For mye form

Som lærere på AHO som har kommet utenfra, mener de at arven etter Fehn fortsatt er tydelig på skolen i dag. Det er naturlig at denne skolens gullalder er med videre, mener Kastler.

– Men den poetiske modernistiske stemmen er veldig seriøs. Det virker ikke som Fehn var det selv, men arven etter ham er det, sier Skjeseth.

– Jeg syns prosjektene hans er minst interessante når de blir tolket fenomenologisk som noe som springer ut av det norske jordsmonnet. Det er blandingen av norsk byggeskikk og de internasjonale forbindelsene hos Fehn som er mest interessante, fortsetter han.

Dagens studenter er kanskje mindre bevisste på Fehn enn tidligere generasjoner, tror de.

– Nå for tiden er studentenes referanser på sosiale medier, hvor alt er fotografert veldig bra, og hvor man ser mer på samtidsarkitektur fra Sveits eller Irland, enn historisk norsk arkitektur.

– Det er ofte mye form hos Fehn, samme som hos Scarpa. Akkurat som at Chipperfield har inspirert mye dårlig, så tror jeg at Fehn også har gjort det i norsk arkitektur. Mye er veldig opptatt av topografisk form, og nå for tiden tenker jeg at man bør være mer opptatt av typologi, forholde seg mer til det eksisterende, og tolke det mer eksplisitt.

Etter hvert som man i Norge har måttet konsentrere seg mer om å bygge urbant og utvikle byene, er Fehns fokus på form i landskap mindre relevant, mener Skjeseth.

– Hvordan skal man bygge boliger i en by med blandet historie, demografi som endrer seg, hvordan fortette i komplekse, urbane områder? Når man jobber med dette er det ikke så mye å hente hos Fehn, bortsett fra god formgivning, som selvfølgelig er viktig, men det er også en egenskap som har blitt mindre viktig i Norge. Og det er et problem, sier Skjeseth.

– Vi snakker bare om arkitektur som et middel til å få til noe annet, ikke om arkitektur for arkitekturens egen skyld, noe Fehn var opptatt av. Han var opptatt av kvalitet, arkitekturens kvalitet, sier Kastler.

Noe av det Fehn var aller best på, var hvordan arkitekturen møter bakken, mener Skjeseth.

– Men hvordan ser et fehnsk infill-prosjekt i Gamlebyen i Oslo ut? Det er vanskelig å se for seg. Men jeg er sikker på at det ville blitt bra.

ELADIO RAMM

Sinsen, Oslo: David Eladio Hugo Cabo vokste opp i Holmsbu, og hans første møte med Sverre Fehn var Villa Holme, som ble oppført i småbyen da Cabo var 10 år gammel. 

– Helt siden da har jeg egentlig vært spørrende til hva som er så spesielt med det huset, annet enn at det så veldig annerledes ut enn de andre husene på den rekken, sier Cabo. 

Også etter at han ble arkitekt har han undret seg over hvordan huset ligger i landskapet. I stedet var det et annet arkitektureksempel fra hjemstedet som gjorde mer inntrykk. 

– Billedgalleriet til Bjart Mohr gjorde skikkelig stort inntrykk på meg allerede som barn. Der var det en opplevelse av et rom som var helt fantastisk. Det er min store arkitektoniske opplevelse fra barndommen. 

Cabo og hans partner Nicolai Ramm Østgaard i Eladio Ramm studerte begge i København. På trygg avstand fra Fehn-skolen i hjemlandet og Oslo. 

– Når man besøker prosjektene til Fehn er det med så høye forventinger, at man naturligvis blir litt kritisk. De er ferdige verk, og det er vanskelig å dikte videre på dem, sier Østgaard.

Både han og Cabo trekkes oftere til de urealiserte prosjektene, som Bergverksmuseet på Røros, Wasa-museet i Stockholm, eller den nordiske paviljongen han tegnet til verdensutstillingen i Osaka i 1970. 

De tidlige prosjektene hans fra 1960- og 70-tallet har ekstremt høy kvalitet. Mange av de sene prosjektene handler mer om konstruksjon og geometri og mindre om rom. Det romlige forsvinner litt i støyen av kompleksitet, sier Østgaard. 

– På skissene er det veldig rent, en strek og en bue og et menneske, det er rom med spenning i, men i noen av de realiserte prosjektene er det som om spenningen forsvinner litt. 

Det er kanskje et symptom på Fehn-hypen at det alltid må følge med en forklaring, sier Cabo, og trekker samtidig fram to viktige unntak. 

– Paviljongen i Venezia, den trenger ingen forklaring, den er seg selv. Storhamarlåven har også sin særegenhet som er forankret til stedet. 

– De tidlige boligene er fantastiske, men ofte veldig låst. Jeg hadde ikke kunnet bo i et Sverre Fehn-hus. Alt har sin plass, man kan ikke gjøre noen ting der. Jeg liker å kunne forandre og jobbe med det jeg bor i, sier Østgaard.

Fehn på landslaget

Cabo underviser i dag på AHO, og mener det er opplagt at skolen er veldig preget av Fehns virke og tid som lærer. Hans innflytelse på norsk arkitektur og en hel generasjon av arkitekter er ikke til å ta feil av. 

– At han inspirerte så mange som lærer, er bare positivt, men noen ganger virker det som det er vanskelig å videreføre den opplevelsen til neste generasjon.

– Det virker litt som om Fehn spøker i gangene, og lagde et vakuum etter seg, sier Østgaard.

Man har kanskje hatt behov for en helt, tror han. Men i ønsket om å få heise Fehn opp som en norsk mesterarkitekt, har andre kanskje havnet litt i skyggen. Også Eladio Ramm trekker fram Are Vesterlids Sørum gård, men også atriumshusene hans på Hamar, som de mener er minst like fine som flere Fehn-boliger. 

– Jeg har tenkt at om man skal ha forbilder kan det ikke bare være ett, man må ha et fotballag. Jeg er usikker på om Fehn ville fått plass på en internasjonal ellever, men på det norske laget ville han vært med, sier Østgaard. 

– Som høyreback? Du må ha de progressive i front i hvert fall. Korsmo er spiss, svarer Cabo. 

– Hva med Norberg-Schulz? kontrer Ødegaard. 

– Han er treneren. Hvem er i forsvar? Hvilke prosjekter egner seg som forsvarsverk? Villa Busk, kanskje? Det er jo litt som en festning.

GARTNERFUGLEN

Homansbyen, Oslo: – Vi er nok åpenbart inspirert av Fehn, men vi har aldri vært bevisst det. Da vi gikk på AHO, var masterkursene vi tok så til de grader inspirert av Fehn. Det er arkitektur som handler om stedet, opplevelsen og materialiteten, mer enn teori, sier Astrid Rohde Wang.

– Jeg har alltid tenkt at arkitektur må springe veldig ut fra stedet, det må høre hjemme der. Det kan du se i dag, med Instagram, at flere kanskje tenker mer vekk fra stedet, og mot en mer universell stil, og det er ikke så farlig om det ligger i Sogndal eller i Belgia. Mens vi er opptatt av stedet, det er sånn vi angriper arkitekturoppgaver. Det er det vi har lært på skolen. 

Denne innfallsvinkelen påvirkes ikke av at oppgavene dreier seg mer bort fra å bygge i naturen, til å jobbe med allerede eksisterende bygninger, mener hun. 

– Om tomten er et gammelt bygg eller en skog eller en øy, spiller ingen rolle. Det er en metode man implementerer uansett. Om det finnes noe der allerede, forandrer ikke det innfallsvinkelen vår.

Alt kan sees på som et landskap, enten det er en bitteliten tomt i en by eller en struktur som finnes allerede. 

– Kastler Skjeseth mener fortetting i by krever en annen tilnærming enn den fehnske, som dere jobber ut ifra? 

– De har kanskje en større teoretisk forståelse av faget. Vi ser på oss selv som håndverkere. Vi tenker ikke så mye, vi, og vi har heller ikke jobbet så mye med verneverdig bygningsmasse. Vi går inn som en glad tømrer uansett. 

Marit Bjørgen-sk tilnærming

Man ser også hos Fehn, i prosjekter som Storhamarlåven og Gyldendalhuset, der han jobbet med eksisterende bygg, at han fortsetter med sin fehnske tilnærming, selv om landskapet rundt er bygget, påpeker Olav Lunde Arneberg. 

– Vi tror at alle svarene finnes i stedet. Det er nye regler for hvert eneste prosjekt, tenker vi. 

– Noen tenker kanskje på Fehn som en virkelighetsfjern poet. Men han er i hvert fall et symbol på en arkitekt som klarte å ha fokus på arbeidsoppgavene, som Marit Bjørgen ville sagt, sier Ole Larsen.

– Fehn var en litt sånn gæren kunstner i tweedjakke, eller var han en tweedjakke med stor eventyrlyst? Han var både veldig ordentlig og samtidig dristig. Det er en merkelig kombinasjon, men det blir hel ved av det, sier Larsen. 

Er dette også kanskje et område hvor gartnerfuglene har blitt inspirert av mesteren?

– Jeg tror vi har lyst til å ha et åpent sinn. Vi har veldig lyst til å hengi oss til det at prosessen skal gi resultatet, og la tilfeldigheter få spille inn, svarer Larsen.

De er opptatt av at ting skal ha en årsak, at man skal kunne forklare hvorfor noe blir som det blir, mener Arneberg. 

– Samtidig, når det dukker opp uventete muligheter, spør vi oss selv, hvorfor ikke? 

– Vi har jo mest lyst til å feile, på en måte. Hvorfor ikke prøve på noe ingen andre har prøvd på, og ta det rare rosa som ligger der, i stedet for den vanlige rekveden, og se om det går? Jeg fant, jeg fant! sier Wang.

En sånn påfugl-strategi, hvor man spjåker seg litt, er jo også en viktig del av evolusjonen. Det kan være inspirerende, mener Larsen. 

– Det interessante med Fehns prosjekter er at de står seg så godt over tid. Jeg tror det handler om at estetikken ikke bare er noe han finner på. Når stedsånden og alt annet har gitt prosjektet en mening, får estetikken en evolusjonær begrunnelse, så kan du stille spørsmål så mye du vil, men svarene ligger der. Hvis du har nok grunner, så kan du få folk til å tro på hva som helst, sier Arneberg. 

Det er på samme måte som at en elefant aldri går av moten. Den er blitt formet av evolusjonen. 

– Du hadde aldri funnet opp en elefant, sier Arneberg.