En ukontrollert by sluppet fra stor høyde

Vanskelig å skjønne hva Tromsø vil

Men vi kan også lete etter starten på dagens Tromsø i historien. For eksempel med Blå strek, Knut Erik Dahls arkitektkontor, som på 1980- og 90-tallet trakk nyutdannede arkitekter nordover. I Grønnegata ligger Blå streks kanskje mest bejublede prosjekt, administrasjonsbygningen til Norske reindriftsamers landsforbund (NRL). Prosjektet stod ferdig i 1986 og fikk Houens fonds diplom nesten 20 år senere. Men allerede i 1985 ble det presentert i Byggekunst, der Dahl skrev at flere stilarter er representert i strøket, og at «harmonien» ligger i mangfoldet, som består av både stilkopier, tilfeldige ombygninger og sterke farger.

«Manglende forståelse av slike trekk har i Tromsø (som andre steder) ført til katastrofearkitektur der ødeleggelse av særtrekkene er blitt selve filosofien bak byfornyelsen», skrev Dahl. 

Dette var altså i 1985, før «Spillet om Tromsø», «Byutviklingens år», Moxy-hotell og turistboom tok Tromsø med storm. Vi skal komme tilbake til alt sammen. Men først dagens situasjon: 

Gjennomgående for hele sjøsiden, mener Delmar, er at det er som om man ikke har bestemt seg for hvordan man skal forholde seg til sjøen. Ute ved Telegrafbukta er det åpent og fritt for alle, med bebyggelse trukket inn fra sjøen. Innover mot byen er det gammel industri, som Mackbryggeriet, som er vedtatt revet. 

– Det er vanskelig å skjønne hva Tromsø vil, hvor vi er på vei. Jeg tror det er det folk først og fremst reagerer på. 

Vi går videre nordover langs sjøen, mens Delmar peker og forklarer alle hotellbyggene som både er kommet opp de siste årene, og de minst like mange som er under planlegging. Her skal det rives og bygges nytt. Der skal det bygges ni etasjer oppå de eksisterende fire. 

Da jeg treffer Delmar, i april, er det en pause i turistsesongen. Nordlysturismen har lagt seg for i år, og midnattssolen har ennå ikke meldt sin ankomst. Derfor er det også klar sikt ut mot sundet fra kaia, og ingen store båter som blokkerer sikten over til Tromsdalen.

– Ofte ligger det mange store båter langs kaia her. Man kan komme ut hit og møte det som er som et åtteetasjes bygg på vann. Det er jo ganske interessant med en by som Tromsø, at man har fått en hel infrastruktur som kommer og går.

Man designer gjerne byrommene for dager som denne, en solfylt og stille sjøkant, men halvparten av tiden har du et åtteetasjes bygg liggende inntil kaia.

– Hva skjer da? spør Delmar.

Petter Stordalen har i mange år villet bygge et nytt hotell på Prostneset, som forutsetter riving av det eksisterende bygget. Først ville han ha 17 etasjer, men har i dialogen med kommunen måttet trappe seg nedover. Nå ligger det an til å bli bare åtte etasjer.

Mange steder i byen er det potensial for å lage fantastiske byrom og legge til rette for flere boliger og innbyggere, men i stedet prioriteres infrastruktur for turismen, mener Delmar.

– Men turistene skal jo ta fjellheisen, de skal på Villmarksenteret og kjøre sledehund, de skal se på reinsdyr og nordlys. Mye av turismen befinner seg jo egentlig utenfor byen, men så bygger vi ned veldig mye av sentrum for den likevel. Hvem vil bruke et torg som bare er omringet av hoteller og bussgater?

– Man er fortsatt litt i den fasen at man ikke tør å si nei. Så lenge det bygges er man fornøyd. 

– Hva skal til for at man sier nei, tror du?

– Vi trenger en bedre utarbeidet sentrumsplan, der man tenker gjennom konsekvensen av hva vi bygger, og ser på det punkt for punkt. Man kan si at hvert enkelt hotell er greit løst, men hvis hele sjøkanten er fylt med hoteller, hvor har det da blitt av helheten?

En jernbinder går historisk til verks

Erling Steenstrup er pensjonert rådgiver i kulturminner og bygningsvern, seksjon for byutvikling i Tromsø kommune. Han har jobbet som både radioreporter, jernbinder og arkitekt, selv om han aldri tok diplom. Som jernbinder var han med på å bygge det moderne Tromsø på 1970- og 80-tallet.

Han forteller at det ble drevet varebytte på tvers av Nordkalotten allerede i steinalderen. Tromsøværingene bor midt i matfatet: Fiske, fangst og reindrift har det alltid vært her, og da byen ble grunnlagt på slutten av 1700-tallet, var det allerede en smeltedigel av nordmenn, samer og kvener. Så kom schleswigerne på 1800-tallet.

Tromsø var egentlig ferdig utviklet etter Amtmann Sommerfeldts skisse fra 1788 på 1830-tallet. Da hadde byen tre langgater, tre tverrgater, og en hovedgate langs sjøen. Det er en plan som har fungert i snart 230 år, forteller Steenstrup.

I 1922 ble det arrangert en byplankonkurranse, som ble vunnet av Sverre Pedersen, som senere skulle gjøre seg bemerket som leder av arbeidet med Brente steders regulering under og etter krigen. I 1922 var ønsket hans at den gamle byen burde forbli som den er. Men planene var sterkt framtidsrettet, med jernbanebru over sundet, universitet over bysentrum og mer naturlige stigningsforhold for veiene.

Den gamle havnefronten i Tromsø forsvant i større branner i 1948 og 1969. Da brant alle brygge- og pakkhusene som siden 1800-tallet hadde ligget med gavler ut mot sundet.

Et av de første byggene som kom etter at plan- og bygningsloven ble endret på 1990-tallet og opphevde det offentliges planleggingsmonopolet, var Sentrum terrasse. Høyhuset på ti etasjer, tegnet av John Kristoffersen arkitektkontor, møtte høylytte protester og skapte en massemobilisering, med tusenvis av underskrifter som sa nei til høyhus.

Da Blå strek arkitekter dukket opp på 1980-tallet, var det noe helt annet enn de tidligere arkitektkontorene i Tromsø. De tegnet først postmoderne og banebrytende eneboligarkitektur og det nevnte NRL-senteret i Grønnegata, og fikk internasjonal oppmerksomhet, før de ble bedt om å utrede utviklingen av Stakkevollvegen, veien langs kysten mellom universitetet og sentrum.

– Plutselig begynte Blå strek å kikke rundt seg og de så at her er det sluppet ned en ukontrollert by fra stor høyde, sier Steenstrup.

Entreprenører hadde fått tegne planer og bare satt i gang, langs hele fastlandssiden. Blå strek tegnet reguleringsplanen for boligfeltet «Bo i nord», som Steenstrup omtaler som «ikke en reguleringsplan etter Plan- og bygningsloven, men mer poetisk». Selv omtalte Blå strek det, i Byggekunst, som «et fragment av en større tenkt sammenheng, med stor vekt på klimavurdering, stedlige betingelser og søken etter en ny utbyggingsstruktur basert på andre prinsipper enn gate- og plassmønsteret».

Spillet om Tromsø

I 1995 lanserte Dahl «Spillet om Tromsø» og brakte moderne spillteori inn i byplantenkningen. Formålet med «Spillet» var ikke bare å tegne reguleringsplaner, men å gjøre en analyse av hva som er viktig for hvordan byen utvikler seg, forklarer Steenstrup. Byen ble inndelt i ulike «spillebrikker», og spillet gikk ut på at man undersøkte hvordan forskjellige påvirkningskrefter førte til helt ulike løsninger for den fremtidige bydannelsen.

Men der «Spillet om Tromsø» i stor grad var en teoretisk øvelse og en faglig diskusjon, var «Byutviklingens år» i 2005 en massemobilisering. Alle arkitektkontorer som hadde prosjekter på gang i Tromsø stilte ut modeller i rådhuset, slik at innbyggerne skulle kunne kikke utbyggerne og arkitektene i kortene. Hele sentrum ble analysert og man lagde en tjukk bok. Det gikk ikke an å sette seg i en drosje uten at man havnet i byplandiskusjon, forteller Steenstrup. 

Det første som ble bygget som et resultat av «Spillet om Tromsø», var Strandkanten. Her møtte skyhøye ambisjoner virkeligheten. Det var tenkt som en levende bydel med liv i førsteetasjene. Det ble det altså ikke. 

Vervet, LPOs pågående transformasjon av det gamle skipsverftet til en ny bydel med boliger, næring og – selvfølgelig – hotell, er det derimot mer begeistring rundt. Maskinverkstedhallen skulle egentlig rives, men ble i stedet rehabilitert og gjort om til restaurant, med et torg med godt gjennomarbeidet landskapsarkitektur utenfor. 

Elin Delmar er likevel skeptisk til hvordan Vervet trapper seg oppover til 12 etasjer mot den gamle trehusbebyggelsen i enden av Tromsøbrua. 

– Når man leser om Vervet, så henviser de til skipsverfthistorien, men retter seg åpenbart bare i én retning. I den andre retningen har man en eldre, lav struktur, som nå blir helt overskygget av hotellet. Det er uheldig at man bygger bort karakter på den måten. Det er ikke sånn at alt gammelt er bra og alt nytt er dårlig, men man må passe på kvalitetene og karakterene som finnes. Man skal passe seg for å argumentere for at det er sosialt bærekraftig med høyhus. Det er det ikke. Man interagerer ikke med byen når man bor i 13. etasje, mener Delmar. 

Erling Steenstrup påpeker på sin side at både størrelsen på investeringen og de arkitektoniske ambisjonene bak prosjekter som Vervet representerer noe nytt. Han sier at mange av høyhusene som har blitt bygget er resultater av et mislykket forsøk med parlamentarisme i Tromsø. Ganske enkelt ved at utbyggerne gikk rett til byrådsleder og byråd for byutvikling, og fikk planene sine gjennom. 

– Utbyggere har fått enorm makt, det er jo en internasjonal trend, det er ikke spesielt for Tromsø. 

Han synes at mange av de nye høyhusene er helt grei og god arkitektur, men at problemet er når hoteller som «The Box», plutselig sperrer en to hundre år gammel siktlinje. Han har tidligere sagt til avisa Nordlys at boligblokka Solseilet, som står som et ensomt høyhus midt mellom lave trehus, viser fingeren til byen. 

Og så har du Stein Halvorsen-tegnede Skir i Strandkanten, som Steenstrup omtaler som en «genistrek» – i anførselstegn. 

– I sin reguleringsplan for Strandkanten foreslo Blå strek et slankt tårn der Skir ligger. Så klarer utbyggerne i stedet å få politikerne med på at det er mye bedre med en tett mur mot sola. 

Et par ting er hellig i Tromsø, forklarer Steenstrup. Skaret inn mot Balsfjorden, der sola kommer tilbake etter mørketida, 20. januar, det skulle man kunne se fra trappa på den gamle telegrafen. Det har den nye havneterminalen gjort slutt på. Og Skir fjernet all utsikt sørover, og la hele Strandkanten i skyggen. 

- Da driter du tungt på byens identitet.

Hjerterom for byrom og høyhus

«Hjerterom for byrom», er visjonen til den lokale eiendomsutvikleren Pellerins, forklarer Eirik Espejord, administrerende direktør i selskapet. Han forteller om inspirasjon fra Jan Gehls blikk på «livet mellom husene».

– Vi begynner alltid med å se på bygulvet. Det er der menneskene er. I mange år har vi prøvd å forstå hva som er kriteriene for å skape gode byrom, gode opplevelser for de som bruker byen, knekke kodene for det som er viktig. Er det noe vi kan reparere? 

Hva som skjer i høyden er mindre viktig, og kommer senere. 

Vi sitter i Pellerins kontorer, et åtteetasjes bygg i Strandgata. Det stod ferdig i 2020, tegnet av Niels Torp arkitekter, som verdens nordligste BREEAM excellence-bygg. 

– Da vi utviklet dette kvartalet, hadde vi egentlig tegnet en skisse for enda mer. I neste prosjekt vil man se at vi har tenkt videre for hvordan denne delen av byen kan utvikle seg.

Neste skritt er prosjektet Bystranda, som har vært gjennom mange ulike alternativer. Nå ligger det an til å bli tre tårn, i stedet for lameller. Det er ifølge Espejord bedre både for de som skal bruke det og de som skal oppleve det fra gata eller andre bygg. Og høyden?

– Det blir sentrums høyeste bygg, med 16 etasjer. Det optimale med tanke på klima og miljø er mellom 12 og 16 etasjer. Blir det høyere enn det, er det økonomiske motiver som styrer. 

Men kommunen er fortsatt ikke fornøyd med Pellerins Bystranda-forslag. I mai skrev seksjon for byutvikling i kommunen i et brev at «de foreslåtte høydene i planinitiativet går langt utenfor angitte rammer i sentrumsplanen». 

Det er kapasitet for mange boliger i Tromsø sentrum, mener han. 

– Men vil man ikke da måtte bygge veldig høyt, og større enn omgivelsene tilsier noen steder? 

– Noen steder skal man være forsiktig og vurdere grundig. Vi mener man kan få store volumer til å passe inn, og koble sammen det lave og det høye. Men det er krevende, særlig med eldre trehusbebyggelse. Det trengs noen smarte grep som tar vare på det og samtidig får inn store volumer. 

Det enorme hotellet The Edge ligger rett ved siden av vertshuset Skarven, med tre etasjer og saltak. Denne kombinasjonen er vellykket, mener Espejord. 

– Til å være et såpass stort bygg synes jeg The Edge er blitt veldig bra. 

– Men er det ikke synd når man bygger igjen siktlinjer og utsikt til fjell og ut i fjorden?

– Du kan gjøre grep som gjør at du har siktlinjer. I Tromsø har vi helt vanvittige kvaliteter rundt byen som vi må ta vare på. Men du kan ikke ha fri horisont alle veier, det går ikke. Sånn kan vi ikke utvikle byen vår, sier Espejord.

Med Vervet har utbygger Bård Sverdrup skapt noe som er bedre enn det som var regulert, mener Espejord.

– Det er utrolig kult med en utvikler som går lenger enn det som er styrt av det offentlige, sier Espejord, og fortsetter:

– Jeg tror ikke det har vært nok hjerte for byen og bylivet. Det er mer bunnlinja som har dominert. Tromsø er en litt rotete by. Det er jo sjarmerende også, men det mangler en helhet i planleggingen.

– Burde kommunen vært flinkere? 

– Ja, men også vi i næringslivet. Det handler om samhandling. 

Han mener Tromsø burde se til Oslo. 

– I Oslo har man hatt en veldig god utvikling i mange år. Jeg mener det skyldes de mange bylivsstudiene som har vært utført, hvor man har kartlagt hvordan ting henger sammen, og hvordan byen kan være et trygt og godt sted å oppholde seg. I Tromsø har kommunen en tendens til å lage planer som er mer volumstudier. Men det er ikke volumene som definerer hvordan byen er å bruke. 

Pragmatisk arkitektur til grøss og gru?

Er det eksplosjonen i turismen som er skyld i at det er bygget så høyt og tett og fort i Tromsø de siste årene?

I mai 2023 åpnet Moxy-hotellet like ved flyplassen, og ble raskt forhatt. Den store, sorte boksen forlenger mørketiden, mente Sjervin Khorsidi, leder for Tromsø-avdelingen av Arkitekturopprøret, som kåret hotellet til fjorårets styggeste nybygg.

Det er lange tradisjoner for reisende til Tromsø. Byens DNA har på mange måter utviklet seg i møtet mellom de lokale og den reisende, påpeker Torstein Piltingsrud i AT arkitektur, som står bak det utskjelte Moxy-hotellet, og som jobber med flere hotellprosjekter i byen.

– Det er ikke noe nytt i at det kommer turister til Tromsø, men det antar nå litt andre former, og skaleres opp litt annerledes. Det er forståelig at det skaper diskusjon når ting tilsynelatende skjer fort, men realiteten er at mange av prosjektene har vært under planlegging i mange år. Det er snart 25 år siden planene om utvikling av Vervet ble påbegynt, nå bygges det.

Kontoret er nå i startgropen med et prosjekt sammen med Tromsø havn, der den sørlige delen av havna skal utvikles til et sted som er godt å være, samtidig som man avvikler mye trafikk.

– Behovet for hoteller er tilsynelatende ubegrenset. Det er ikke noen fare for at det går litt over stokk og stein? Dere har selv tegnet et hotell mange ikke liker?

– Det er sagt veldig mye om det hotellet. Det er elementer ved gjennomføringen der som vi gjerne skulle sett andre løsninger på. Men den utviklingen som ligger i prosjektet og bydelen har vi bare sett begynnelsen på. Dagens situasjon er at hotellet ligger i en trafikkmaskin, men på sikt vil det ikke stå der alene. Gjeldende planer tilsier en betydelig utvikling i bydelen i årene som kommer. 

– Vi kan nok bli bedre på å fortelle om helheten. Staten skal blant annet investere milliarder i infrastruktur, og byutviklingen vil og bør skje rundt disse investeringene. Byutvikling er en saktegående prosess som nødvendigvis skjer trinnvis, prosjekt for prosjekt. Vi må derfor hele tiden etterstrebe å skape gode sammenhenger i byutviklingen.

– Men er det en fare for at det går litt fort i svingene når behovet for hoteller er så stort?

– Reguleringsplanen for Moxy ble vedtatt i 2016, så så veldig fort går det ikke. Generelt har vi forståelse for at endringer skaper reaksjoner, men disse endringene er vårt samfunnsoppdrag – vi skal utvikle byen der folk allerede bor og der byen allerede er etablert. Tempo i byutviklingen er jo i seg selv en ressurs når man har en god plan, det betyr at man kan ferdigstille og reparere et område innen rimelig tid. Vi tror som sagt det er viktig å finne gode løsninger på bygulvet og det som binder prosjektene sammen til et godt sted og en god by.

Det er også en vanskelig diskusjon å si om det finnes en tålegrense for hvor mange hoteller man bør ha i sentrum, mener han.

– Kanskje kan man heller si at man kan stille krav til at hoteller enkelt kan endre bruk til for eksempel studentboliger og pendlerboliger. Vi har jobbet med studentbolighus som er organisert sånn at de også kan tas i bruk som hotell. Absolutt løsbart og fleksible bygningsstrukturer er noe vi satser på fremover.

– Vi søker nok å være pragmatiske på den måten at vi gjerne vil etablere innsikt og kunnskap om den konkrete  situasjonen før vi sier at det kan bygges sånn eller slik. Ikke si at nå er tålegrensen nådd før vi har gjort analyser og drøftinger. I en byformstrategi vi utarbeidet for kommunen har vi avdekket betydelig kapasitet i sentrum. Her pekte vi på at strukturelt er det viktig å satse på kontorarbeidsplasser i sentrum, og at dette også vil bidra til byliv på bygulvet. Det at store arbeidsplasser flytter ut er nok en større trussel for sentrum enn at det også bygges hoteller her. Vi bør gjøre begge deler.

"Forholdvis konstruktive" utbyggere

Når man skal få snakke med, og kanskje til og med konfrontere, kommunen med innspillene fra ulike deler av både bransjen og samfunnet, kommer man til det som kanskje er kjernen av problemet. De kommunalt ansatte arkitektene og planleggerne kan ikke si så mye, det er begrenset hva man som administrasjon kan uttale seg om, får vi høre. Det er jo de politiske vedtakene som bestemmer. Så sendes man da likevel videre til politikerne, de som styrer i fire år av gangen.

Viljar Hanssen (AP), leder for byutviklingsutvalget i Tromsø kommune, er imidlertid bevisst begrensningene man står i som byutviklingspolitiker.

– Man gjør en jobb i fire år, men resultatene kommer kanskje ikke før fire år etter man er ferdig, eller 10 år. Det er den store utfordringen i byutviklingspolitikken, sier Hanssen.

Den ekstreme turistboomen har skapt et prekært behov for regulering av hoteller, sier Hanssen.

– Tromsø har ikke reflektert over om vi skal være en sånn type turistby, og hvordan vi i så fall skal kunne bevare identiteten vår. Det er der de store utfordringene ligger.

Hanssen har tidligere tatt initiativ til å gjøre illustrasjoner i byggesaker juridisk bindende, for å unngå situasjoner der bygg endrer seg vesentlig etter at kommunen har godkjent forslaget.

– Vi politikere bør være mer på lag med arkitektene opp mot kutt i reguleringsprosesser og entreprisemodeller, som ofte er med og tar ned kvalitetene i et prosjekt for å få det gjennomført. Jeg prøver å legge opp realistiske forventninger til gjennomføring, samtidig som man er nødt til å gi noe tilbake til byen. Det er den balansegangen jeg jobber masse med hver dag, sier Hanssen.

Om kommunen bør la seg inspirere av tidligere initiativer som Byutviklingens år, og samtidig utnytte engasjementet som nå er i befolkningen, og utspiller seg i lokale medier nesten daglig, er Hanssen positiv til.

– Det jobbes godt. Sammen med Noda har vi lager konferanser og forsøkt å åpne opp rommet for medvirkning. Men det er krevende å få til en generell involvering av innbyggerne, i reguleringsprosjekter er det gjerne bare de nære naboene som blir involvert, og da kan det bli veldig høylytt. Da mister man kanskje det stille flertallet som er mer positive.

Kommunen har også etablert Forum for arktisk byutvikling, hvor målet er å bidra til en arkitekturdebatt uten for sterke motpoler. Hvis enhver debatt blir for polarisert, så mister man alle de nyansene som byutviklingen består av, mener Hanssen.

– Hva slags visjoner har du for Tromsø?

– Tromsø er en brytningens by, og har en stolt og sterk kystfunksjon i Nord-Norge. Jeg vil ikke romantisere verken de gamle rorbuene eller at vi skal se ut som Manhattan. Ingen av de er svaret for Tromsø. Vi må ha noe av alt, og må henge sammen med kysten og havet.

Når det gjelder høyhus, skal det være en overordnet plan som avgjør, mener Hanssen, og man har både sentrumsplan og områdeplaner. I tillegg har kommunen også åpnet for høyhus i klynger. Så kommer det enkeltprosjekter som ikke er i tråd med overordnet plan, og får nei av kommunen, som går til politisk behandling likevel. Da får man en konkret vurdering av det enkelte prosjektet, men det er også sånn man mister kontroll over byutviklingen, mener Hanssen. 

– Jeg er tilhenger av at man holder seg til overordnede planer.

At kommunen ikke tør å si nei, er også noe Hanssen har hørt mange ganger.

– Men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg opplever at vi sier ja til prosjekter som jeg mener kan tilføre byen noe positivt, og nei til de som ikke gjør det. Byutvikling skal ikke være partipolitikk, selv om det selvfølgelig er noen som vil gjøre det, og mener at hvis du sier nei til noe, er du næringsfiendtlig, mens hvis du sier ja er du i lomma på utbyggerne. Derfor må man som politiker fristille seg fra den politiske dimensjonen, og se mot sunn fornuft.

Det er veldig positivt for byen at man har mange lokale utbyggere, mener Hanssen, som oppfatter dem som «forholdsvis konstruktive».

– Men det er klart, de har fått det som de ville over en viss periode. Nå prøver vi å ta litt politisk styring over byutviklingen, og det er noe som jeg oppfatter at bidrar til både engasjement, diskusjon og kanskje til og med litt irritasjon.