Halve Grønlikaia skal bygges i vann

- Vi må ut i fjorden

Det er utnyttelsesgraden i områdereguleringen fra 2003 for hele Bjørvika som er forklaringen på at halvparten av Grønlikaias planområdet må legges ut i sjøen. For å få den grad av utnyttelse som Bjørvika-planen krever, er det nødvendig med utbygging i sjø, forklarer bærekraftssjef i Hav Eiendom, Marie Indrelid Winsvold.

Grønlikaiutbyggingen er på drøye 200 000 kvadratmeter, og er bundet opp av områdereguleringen for Bjørvika, som sier at det skal bygges 820 000 kvadratmeter i hele området, forklarer Halvor Weider Ellefsen. Han er førsteamanuensis ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, og har fulgt fjordbyutviklingen tett. 

– Det har vært en utfordring for Bjørvika at man bandt seg til masta arealmessig før man hadde undersøkt mulighetene gjennom form og volumstudier. Hvis de ender under 800 000 kvadratmeter, må de reforhandle hele avtalen. Nå som resten av Bjørvika er bygget ut, er det ikke tilstrekkelig land igjen å bygge på. Dermed må vi ut i fjorden. Dette lå også som en forutsetning i Bjørvikaplanen.

Planforslaget introduserer dessuten også 3 750 kvadratmeter nytt sjøareal, i forbindelse med utgraving av deler av landarealet i delområdet Buffersonen.

«Virkeliggjøring av ambisjonene for disse allment tilgjengelige arealene er svært kostbare og avhenger av realisering av verdiene i planen for øvrig», skriver Hav eiendom også i planforslaget.

Da Hav Eiendom inviterte arkitekt- og landskapsarkitekter til parallelloppdraget for Grønlikaia, var det teamet til Transborder studio som fi kk mest oppmerksomhet for hvordan de bygget i vannet. Ifølge Ellefsen var Transborder blant de som jobbet mest systematisk og innovativt med hvordan man skulle bygge for liv i vann. De ble likevel ikke engasjert videre etter parallelloppdraget.

I stedet har landskapsarkitekter fra Asplan Viak og LPO utformet «den flytende bydelsparken Dagdriverøya», havnepromenader ut i sjøen og andre byrom i delområdet Grønlikilen. De har også bidratt med «byøkologisk programmering over og under vann, naturmangfold, blågrønn faktor, lokalklima og risiko- og sårbarhetsanalyser.

Når vi tar kontakt med landskapsarkitektene blir vi imidlertid vist tilbake til bærekraftssjefen i eiendomsselskapet.

Begrenset hva man kan få til

Tilgang og tilgjengelighet til fjorden er viktig for Oslos befolkning, viser en medvirkningsprosess Hav Eiendom har gjennomført. For å få til dette har man på Grønlikaia valgt å legge havnepromenaden ytterst utenfor boligbyggene, og lage et stort basseng, en kunstig lagune, om du vil, på innsiden av utbyggingen.

Marinbiologer har sammen med studenter kjørt undervannsdroner og kartlagt livet som finnes: Grønnsekkdyr, sjønellik, trådalger, blæretang og sukkertare, blant mye annet. Her er det et stort forbedringspotensial med naturfremmende tiltak, mener Winsvold. 

– Vi har veldig tro på at det vi gjør faktisk kan fremme naturen under vann, der den allerede sliter. Det er selvfølgelig begrenset hvor mye vi kan få til, men vi tror vi kan få til noe forbedring. 

– Nærhet til naturen gjør at folk blir mer glad i naturen, og det kan øke ønsket om å ivareta den. Slik tror vi at vi ved å tilgjengeliggjøre kan bidra til at flere blir opptatt av livet i Oslofjorden, ikke bare lokalt, men nasjonalt. Oslofjorden er et nasjonalt anliggende, dette er de samme utfordringene man ser mange steder.

– Men er det ikke paradoksalt å ta av fjorden, for å gi flere tilgang til fjorden? Tenk om man brukte den argumentasjonen om å ta av marka – at man bygget ut i marka for å gi flere
tilgang til marka?

– Jeg tenker at nettopp marka er et godt eksempel på å ha bevissthet rundt tilgjengeliggjøring. Med stier, løyper og hytter har marka blitt tilgjengelig på en måte som gjør at mange med rette er opptatt av marka.

– Så du tenker løyper og DNT-hytter i Marka som en parallell til Grønlikaia?

– Ikke parallell, men noe av den samme virkningen, ved tilrettelegging for tilgjengelighet. Særlig fordi Grønlikaia ligger der den ligger, og vender seg mot nyrestaureringen av Middelalderparken, noe som gir den delen av Oslo øst en helt ny inngang til fjorden.

Men la oss dykke ned under vann igjen. Med utbyggingen Hav Eiendom – med hjelp av Rodeo arkitekter som reguleringsarkitekt og landskapsarkitekter fra Asplan Viak og LPO – har planlagt, skal man altså et godt stykke ut i vannet med bebyggelse, som dermed må fundamenteres med peler som strekker seg flere titalls meter ned til bunnen.

Eli Rinde er marinbiolog i Norsk institutt for vannforskning (Niva), og har vært med å lage både en «manual for villgjøring av urbane sjøområder» på oppdrag fra Miljødirektoratet, og en rapport der livet under vann ved Grønlikaia er undersøkt. Hun har tidligere uttalt seg kritisk til inndelingen i delområder på Grønlikaia.

 – Et av de viktigste grepene vi mente man kunne gjøre, var å se landskapet som en helhet. Da blir det rart å skulle stykke det opp, sier Rinde.

Innovativ oppsirkulering

Winsvold er også åpen om at utbyggingen i sjø har nedsider: ressursbruk, klimagassutslipp, dekker og peler ned i vannet. For å bøte på dette har Hav Eiendom begynt å ta kontakt med innovative bedrifter som jobber med oppsirkulering av konstruksjoner i sjøen.

Et viktig prinsipp har vært å ikke skulle fylle ut i fjorden, påpeker Winsvold. 

– I stedet har vi regnet mye på klimagassutslipp ved ulike former for konstruksjoner, om vi bruker peler eller om ting flyter. Peler gir mer lysinnslipp, og er dermed bedre for livet i fjorden. Det blir mange peler, og det er stort regnskap over ressursbruk og klimagassutslipp, sier bærekraftssjefen, og forteller at samarbeid med selskaper som driver med oppsirkulering av materialer fra offshoreindustrien kan komme til å spille en nøkkelrolle. 

Med gjenbruk av blant annet borrerør fra offshorebransjen til bruk som peler i en industrialisert prosess, kan dette faktisk monne, mener Winsvold. 

– Vi er avhengige av at dette lar seg gjøre i større skala hvis det skal telle. Det er vårt håp, at denne industrien har kommet langt nok til at vi kan bruke det. Og det er ikke fiktivt, dette har vært testet, blant annet i Amsterdam. Så vi vet at det går an. 

Man skal ikke fylle ut, altså. Ikke spunte ut og lage kjellere i sjøen. Det blir overhodet ingen kjellere i sjøen, forsikrer Winsvold. Mon tro om det finnes noen skrekkeksempler fra tidligere trinn av Fjordbyutviklingen, som man har innsett at man absolutt ikke skal kopiere? For eksempel det prisbelønte Vannkunsten-prosjektet innerst i Bispevika?

– Jeg ønsker ikke å peke på enkelte dårlige prosjekter, men dette med utfylling og spunting i sjø, det skal vi unngå. Vi har sagt at vi ikke bare skal regne klimagassutslipp over bakken, slik man har gjort med en del av kulturbyggene i Bjørvika. Det er under bakken de største utslippene er, med graving og fundamentering. Vi regner med alt. 

Det at man ikke fyller ut betyr imidlertid at det skapes et gap, en stor avstand, mellom land og sjø, påpeker Rinde.

– I vår villgjøringsmanual anbefaler vi at mest mulig av en ødelagt strandlinje blir formet mer naturlignende, ved å herme etter landskapsformene som en normalt finner i et område. Det skaper mer variasjon i landskapet og flere leveområder for marint liv, samtidig som mer variasjon og nærhet til sjø øker trivselen for oss mennesker.

Hun stiller spørsmålstegn ved beslutningen om å ikke tillate utfylling. 

– Utfylling i Lohavn kunne for eksempel vært gunstig med tanke på å få etablert en ålegraseng i området. For å få ålegras til å trives, ville en måtte gjøre bunnen grunnere, siden lyset svekkes fort i det grumsete vannet inne i byområdet. I Malmø etablerte ålegras seg naturlig på en kunstig etablert sjøbunn dannet av blokk, stein og sand, plassert oppå nedsenkte tunnelelementer. Mulige synergier mellom behovet for å kvitte seg med tunnelmasser og behovet for å restaurere ålegasenger i fjorden burde bli vurdert, sier Rinde. 

Det er fortsatt stor kunnskapsmangel knyttet til effektene av etablering av marine habitater i indre Oslofjord, heter det i planforslaget. Derfor bør naturfremmende tiltak gjennomføres i henhold til en plan som inkluderer utprøving, overvåkning og skjøtsel, for å sikre vellykket etablering av marint naturmangfold.

- Veldig lite liv

En del av den planlagte bebyggelsen i vannet er en flytende «øy», «Dagdriverøya», som de ser for seg bygget på en eksisterende lekter. Mye later fortsatt til å være på idéstadiet, men det er også noe av poenget, forklarer Winsvold.

– Et viktig aspekt ved Grønlikaia-prosjektet er at det skal utvikles over tid, vi skal teste ut ting og se hva som fungerer. Naturfremmende tiltak i sjøen skal vi begynne med tidlig. Undervannsdronene skal undersøke jevnlig hvordan det står til, og hvordan tiltakene fungerer. Det blir viktig.

– Blir det ikke veldig mørkt nedi vannet der, med så mye bebyggelse ut i sjøen? 

– Nå er ikke Oslofjorden så lys i utgangspunktet. Derfor har vi også sett på hvordan strukturene kan bli mest mulig åpne, og slippe lys ned i bassengene. For eksempel i Munkehagen, hvor det blir mer lysinnslipp i midten av bassenget. Vi tror løsningen med mye peler kan bidra til å slippe inn mer lys. Målet er at det om 20 år er mer liv i sjøen ved Grønlikaia enn det er der i dag. Det er noe liv der i dag, men det er veldig lite liv.

PBE har allerede kritisert Grønlikaia-planene for høyder og tetthet. Rinde fra Niva påpeker at høye hus vil skygge for innstråling av lys til vannoverflaten, så – på tilsvarende måte som på land – bør en utføre lysanalyser og passe på at hushøydene tilpasses de ønskede lysforholdene.

– Tang, tare og ålegras trenger lys for å leve, så dersom en ønsker vekst av disse i gitte vannvolum, må det sikres at disse områdene får tilstrekkelig lysinnstråling. Og som nevnt er det mulig at en må gjøre sjøbunnen grunnere enkelte steder, for å skape leveområder for havets blå skoger.

Må motbevise grønnvaskingsanklager

Ellefsen er forsiktig optimist. – Klarer du å bygge på påler, få ned tilstrekkelig lys og ha det grunt nok til å sikre vanngjennomstrømning så er du i gang med noe. Klarer du unngå glatte og vertikale vegger til fordel for skrå flater med tekstur, så kan du kanskje klare å formgi et bedre utgangspunkt for den marine økologien enn det man har i dag. Såvidt jeg forstår er tilstanden i dag såpass dårlig at å gjøre det bedre ikke er så innmari vanskelig, sier Ellefsen.

Det er i kantsonene, som i fjæra og på grunna, at artsmangfoldet ofte er størst, påpeker han.

– Og hvis man tar Hav eiendom på alvor når de sier at det restaureres grøntarealer som skal være utilgjengelige for folk, så kan det jo være man evner å tilføre og øke artsmangfold i området, sier Ellefsen, til dels optimistisk.

Erfaringene fra Bispevika viser imidlertid at bassenger som er rammet inn av ny bebyggelse risikerer å få begrenset vannutskiftning, og ender opp med stillestående og forsøplet vann.

– Du ser det eksempelvis i Vannkunsten-prosjektet, der fine vannrom lider av lav vanngjennomstrømning og opphopning av avfall.

Den store bærekraftsstrategien til Hav Eiendom har fått navnet DEiG: Doughnut economics in Grønlikaia. Smultringøkonomien bygger på sirkulære prinsipper, der menneskers behov og planetens tålegrenser danner rammene for utbyggingen. Utfordringen med en slik tilnærming er at den er vanskelig å konkretisere på bydelsnivå, mener Ellefsen.

– Hav Eiendom har opparbeidet seg en viss fallhøyde her, og har noe å bevise for at dette ikke kan beskyldes for grønnvasking. 

Og det kommer til å koste penger, påpeker Ellefsen. 

– Det er mye som er tenkt fint, ikke minst de mange forslagene fra teamene som var med i oppdraget, men det gjenstår å se om de putter pengene der kjeften er, sier Ellefsen, og avslutter: 

– Man er stolte av å gjøre fjorden tilgjengelig for Oslos befolkning igjen – men det skulle da bare mangle!