Her barker verneverdig natur og dyreliv, urfolk og industriutvikling og tre lands ulike politiske drakamper sammen

Pasvikdalen i fugleperspektiv

Som en langstrakt fot strekker den seg 150 kilometer sørover fra Norgeskartets (nesten) østligste punkt: Pasvikdalen i Sør-Varanger rommer en helt særegen biotop der det nordvestlige hjørnet av den sibirske taigaen møter urgammel furuskog, innsjøer og våtmark.

Kikkertutstyrte ornitologer trekkes gjerne til området som er tilholdssted for både mange og sjeldne fugler – mer enn 260 registrerte arter, i tillegg til en særegen fauna og rikholdig dyreliv. «Kjendisen» blant dem, brunbjørnen, er den sjeldneste å se.

En mer synlig karakter preger imidlertid grenseområdet. De framstår livlige i sine farger og framtoning, de nær tre meter høye grensestolpene: den russiske i rød-grønne striper, den finske i hvitt og blått, og de norske er solgule med svart «hatt», der de markerer sine respektive landegrenser som standhaftige figurer i landskapet. Mens bjørnen og fuglene visumfritt vandrer på tvers av grensene i nord, er den menneskelige aktiviteten på tvers av grensene i dag sterkt bevoktet. De tilsynelatende harmløse stolpene ledsages av bemannede vakttårn, bevæpnede grensesoldater og overvåkningskameraer som vokter de snart 200 år gamle grenselinjene.

I tillegg til den unike naturen, representerer nemlig Pasvik noe helt spesielt i politisk og historisk sammenheng. Etter ulike forflytninger, er det i dag grenseoppgangen fra 1826 som ligger fast: midt i Pasvikelva strekker den norsk-russiske grensen seg, mens finskegrensa følger motsatt side i vest. Med den spesielle beliggenheten, har det også fulgt en helt spesiell, norsk politikk:

«Med Pasvikdalens beliggenhet nær tsar-Russland og storhertugdømmet Finland, med skiftende og usikre grenseforhold og en befolkning som ikke var norsktalende, følte staten et spesielt ansvar for dalen. Man fryktet at området skulle glippe ut av norsk herredømme.» Slik beskriver Steinar Wikan det i boka «Kolonisering og bureisning i Pasvikdalen» (1980), og forteller videre hvordan en statlig politikk for å manifestere det norske territoriet pågikk i flere omganger fra slutten av 1800-tallet, gjennom veibyggeprosjekter og jordbruk. Med Sør-Varangers nærhet til naboene i øst, fikk området også strategisk betydning under 2. verdenskrig og under den påfølgende kalde krigen.

Da jernteppet lettet etter Sovjetunionens oppløsning, startet imidlertid en normalisering mellom nabolandene ganske umiddelbart: ferdsel og samarbeid på tvers av den norsk-russiske grensa utviklet seg innenfor både politikk, kultur, næringsliv – og naturvern. I skotuppen av kartet finner vi et eksempel på nettopp det. Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970 som en av landets første nasjonalparker. Siden 1990-tallet har parken vært et utgangspunkt for naturvernsamarbeid mellom Norge, Finland og Russland. Russlands fullskala krig mot Ukraina har nå rykket kraftig i bremsen på det grenseoverskridende vernearbeidet. Vi skal komme til hvordan Ukrainakrigens tentakler strekker seg helt inn i nordnorske urskoger. Men først litt arkitekturvern og naturforvaltningshistorie.

Restaurering av en museumsvisjon

Takketaler, korpsmusikk, lapskaus og bløtkake – en folkelig og samtidig smått seremoniell stemning preget åpningen av den nye innfallsporten til Øvre Pasvik nasjonalpark 17.juni i år, foran nærmere 200 friluftskledde oppmøtte. Lederen av nasjonalparkstyret kunne opprømt klippe snora og erklære Infopunkt Gjøken for åpen.

De historiske lagene er mange og naturen den omgis av, enorm. Det fysiske rommet som utgjør Infopunkt Gjøken, er derimot oversiktlig: Ved innkjørselen til det flate og lett grusede tunet, passerer du først et lite nybygg i tre: en solid trerampe leder elegant opp til en dør med en trelås av høy håndverksmessig kvalitet – er det Nord-Norges flotteste universelt utformet utedo? Forbi den, plasser til parkering og en samling enkle, men solid utformede informasjonstavler av stående trevirke innimellom furutrærne. En godt merket kloppesti leder en liten kilometer rundt et tjern til et arkeologisk funn av en skoltesamisk boplass fra middelalderen. Tunet som utgjør den nye innfallsporten til nasjonalparken, består ellers av en liten samling historiske bygninger, en nyoppusset hytte med et åpent tilbygg, bålplasser, benker og nyanlagte stier.

Det er det lille, utstikkende tilbygget som står oppført i en vinkel skrått på det tilstøtende tømmerhuset, som er blikkfanget når du ankommer tunet. Med en fasade av skråstilt, barket furu og en åpen skyvedør i front, gir den en inviterende velkomst. På innsiden huser tilbygget ytterligere informasjon, fotografier og kunst: et trerelieff med motiv fra parken av kunstneren Arild Wara. Relieffet står som et minnesmerke for Carl Schøyen, forfatteren som foreslo en nasjonalpark i Øvre Pasvik allerede i 1936 og arbeidet for dette til sin død i 1951.

– Inspirasjonen til tilbyggets fasade kommer fra skigarder – og fra konttori, gjerder hvor man samlet reinen, forteller arkitekt Mia De Coninck.

Som ansatt i det Kirkenesbaserte firma Fiskebeck Prosjekt as, var De Coninck ansvarlig arkitekt i arbeidet med både planen for området og bygningene. Tømmerhytta fra 1950-tallet (satt opp like etter 2. verdenskrig) som ble brukt i skogdrift i området har de flyttet hit og pusset opp med rom for kurs og møter, mens det ubetjente inforommet i tilbygget er ulåst og tilgjengelig for besøkende døgnet rundt.

På motsatt side av tunet, står det oppført tre bygninger på rekke: en reisekoie, et stabbur og en stall. Disse har blitt flyttet hit på tidligere tidspunkt som en del av arbeidet til den gamle skogforvalteren Egil Skoglund. I forbindelse med utbyggingen av Skogfoss kraftverk i Pasvikelva på tidlig 1960-tall, hvor mange gårdsbruk, hus og hytter ville bli berørt, satte skogforvalteren i gang flytting av bygninger i skogforvalterens eie til tunet. Visjonen var å lage det til et museum for skogbruket. Som en bevisst videreføring av dette arbeidet, ble Mia De Coninck sin første oppgave å finne tilbake til den opprinnelige konstruksjonen og restaurere de tre bygningene.

Skogfosskoia er den eldste av dem, datert tilbake til 1882, og ble brukt som reisekoie, noe en masse håndskrevne blyantinnskripsjoner med navn og hilsener på veggene vitner om. Blant annet av den i dag kjente fotografen og pioneren i arbeiderbevegelsen i Sør-Varanger, Ellisif Wessel.

– Det har vært gjort mange endringer gjennom historien, og det fantes få lignende eksisterende bygninger, så det har vært en prosess for å finne ut hvordan det var bygd, forteller De Coninck, som til slutt ved studering av gamle bilder og funn av en lignende konstruksjon på et museum i Sverige, restaurerte det spesielle taket. Med blant annet liggende og stående tro av halvkløyvinger og never, rekonstruerte de det de mente var den opprinnelige konstruksjonen. Slik bidrar den til å videreføre museumsvisjonen fra 1960-tallet ved å avdekke lokal byggeskikk og historie.

- Kontakt Sovjetunionen!

Etableringen av informasjonspunktet for Øvre Pasvik er en del av EU-programmet Kolarctic med fire finske, to russiske og de tre norske partnerne Øvre Pasvik nasjonalparkstyre, forskningsstasjonen NIBIO på Svanhovd i Pasvik og arkitektfirmaet Biotope AS.

Nasjonalparkforvalteren Rolf E. Schaanning Kollstrøm, ansatt hos statsforvalteren i Troms og Finnmark, er en av dem som har vært sterkt involvert i prosjektet fra start i 2019. På åpningsdagen holdt han oversikt over den lange takkelista, med en rekke norske og finske bidragsytere til stede. De russiske aktørene glimret imidlertid med sitt fravær. Etter Russland gikk til fullskala krig i Ukraina, har sanksjonene fra vesten vært omfattende – og rammet også naturvernsamarbeidet. Det er et bekymringsfullt brudd i et arbeid som har pågått over mange år, påpeker Kollstrøm.

– I korte trekk startet dette samarbeidet over landegrensene først med Sovjetunionen og i forbindelse med perestrojka og glasnost på slutten av 1980-tallet, forteller Kollstrøm.

Som ansatt hos fylkesmannen hadde han i oppgave å etablere Pasvik naturreservat da seksjonslederen hans kom med sitt visjonære og kontroversielle forslag for å styrke naturvernet: «vi må kontakte Sovjetunionen». Som sagt, så gjort.

– Vi fikk helt uventa kjempegod respons. Vi hadde vår første felles befaring i 1990, vi kunne krysse grensa til nabolandet og opplevde for første gang at de stengte grensene åpnet seg.

Det vokste fram et sterkt samarbeid som etter hvert også involverte Finland, med felles prosjekter for å registrere dyre- og planteliv, de skrev felles bøker og etablerte forskningssamarbeid, forteller Kollstrøm videre. Både Øvre Pasvik nasjonalpark, og det tilstøtende naturreservatet og landskapsvernområde i Pasvik, er en del Pasvik-Enare trilaterale park, som sertifiseres hvert 5. år gjennom det såkalte Europarc-systemet og som skal fremme og forvalte bærekraftig, naturbasert turisme mellom de tre nabolandene.

– Europarc er ei verktøykasse for grenseoverskridende naturvernsamarbeid som er veldig nyttig. Det har vært et levende samarbeid, og vi trodde lenge dette var den nye virkeligheten: åpne grenser.

Det trodde mange – inntil februar i fjor. Kollstrøm påpeker at de har observert at de også på russisk side – heldigvis – har fortsatt å gjennomføre telling og ringmerking av fugl. Det er likevel uheldig for naturen at ikke de finske, norske og russiske aktørene lengre kan samle sine registrerte tall.

– Naturen kjenner ingen grenser. Det er jo et åpenbart poeng dette, og det er en stor ulempe at vi ikke kan forvalte den samme naturen i lag. 

Fra osteklokkevern til frivillig vern

Mens det russiske samarbeidet er vanskelig å gjøre noe med, er Kollstrøm i dag opptatt av arbeidet for et sterkere og utvidet vern av skogen i Øvre Pasvik. I 2016 satte regjeringen et mål om å verne ti prosent av Norges skogareal, som en oppfølging av Norges forpliktelser til den globale Biomangfoldskonvensjonen. I januar 2023 lå vernet på 5,3 prosent.

Øvre Pasvik Nasjonalpark bidrar i dag til det med sine totalt 159 kvadratkilometer. Store deler av den samme urskogen ligger imidlertid under en svakere vernestatus som landskapsvernområde og nord for nasjonalparken, hvor det eksempelvis er lovlig å hogge skog. En innlemmelse av denne delen av skogen vil nær fordoble nasjonalparkens utstrekning – betydelig for å øke skogvernet nasjonalt.

En endring i forvaltningsmodellen i 2011, der nasjonalparkene gikk fra et statlig forvaltningsnivå til å forvaltes av et lokalt politisk sammensatt styre, sammensatt av kommunen, fylkeskommunen og Sametinget, mener Kollstrøm har bidratt til å styrke skogforvaltningen. Det tidligere statlige naturvernet omtaler han som «osteklokkevern».

– Man la osten under, glass over – området ble vernet, men ikke forvaltet.

I etableringen av Øvre Pasvik nasjonalpark på 1970-tallet var det skarpe fronter, med konflikt mellom naturvern og skogdrift. Med den nye og mer lokalt forankrede forvaltningsmodellen, var mange redd det skulle føre til omkamper og utfordring av verneforskriftene. Det skjedde ikke. Det lokale politiske styre har vært lojal ovenfor vernet, mener Kollstrøm, og opplever samtidig at den lokale forvaltningen har en større forståelse og stolthet over egne naturverdier. Det er i stor grad dette nasjonalparkstyret som har jobbet lokalt i Øvre Pasvik for å etablere Infopunkt Gjøken som et sted for å ivareta og formidle naturverdiene og historien og samtidig tilrettelegge varsom ferdsel og bruk for besøkende.

Når det gjelder utvidelse av nasjonalparken, er det imidlertid grunneieren Finnmarkseiendommen (FeFo) som kan avgjøre om og i hvor stort omfang det skal skje. Frivillig vern, ordningen der skogeier selv tilbyr skogareal til vern, har siden den ble tatt i bruk for rundt tjue år siden, ført til vesentlig raskere verneprosesser. Allerede i 2017 ga FeFo tilbud til staten om frivillig skogvern i Pasvik – per i dag er det ingen tegn på at dette blir realisert.

I dag er det ingen skogdrift eller annen industri på lignende skala som truer urskogsområdene – heller ikke utenfor nasjonalparkens verneområde. Hvorfor er det da så viktig å styrke den formelle vernestatusen?

– Et skogvern handler ikke bare om vern mot skogdrift, men vern mot en rekke andre tiltak. Det er vanskelig å se hvordan natur skal utnyttes i framtida. Tenk på debatten om vindturbinene – hvem skulle ant det for 50 år siden? Gruvedrift, hytte- og veibygging er også trusler mot uberørt natur. I tidligere skisser for Arctic Railway, (plan for jernbane mellom Rovaniemi og Kirkenes, journ.amn.) går den som en tykk strek gjennom nasjonalparken. Den planen ble heldigvis forlatt, men det var skremmende og viser hvordan sterke vernebestemmelser kan være avgjørende, også i møte med ressurssterke aktører, bemerker nasjonalparkforvalteren.

Norges første dark sky-park?

Selv om fanfaren fra den storslåtte åpningsseremonien av Infopunkt Gjøken har lagt seg, fortsetter like fullt utviklingen av tunet og forvaltningen av nasjonalparken. Nye verneverdige bygninger og publikumsstier kan komme til – i tillegg er nasjonalparken i sluttfasen med bli sertifisert som «Dark Sky Park».

The International Dark Sky Places (IDSP) er et program som sertifiserer tettsteder, parker og områder i hele verden for å beskytte «mørke steder» gjennom ansvarlig belysning og offentlig informasjon. Den første, i Arizona i USA, ble sertifisert i 2001. Nå kan Øvre Pasvik bli Norges første og verdens nordligste lokalitet med denne sertifiseringen.

– Målet er å «konservere» nattemørket og nattemiljøet, både for å gi mennesker tilgang til stjernehimmelen, og for å bevare dyre- og planteliv som i økende grad blir utsatt for kunstig belysning, forklarer Kollstrøm.

Samtidig fortsetter nasjonalparkstyre et tett samarbeid med arkeologer fra UiT - Norges Arktiske Universitet for å fortsette utgravinger og formidle blant annet den skoltesamiske kulturen. Den ble nær utradert blant annet som følge grensetrekkingen i 1826, da samene ikke lenger kunne fortsette sin nomadiske livsform. Kollstrøm trekker fram kulturen som en viktig brikke for å formidle hele historien til Pasvikskogen.

– Det er et gigantisk kulturlandskap vi forvalter egentlig. Det har vært brukt av mennesker i all tid. Levende tidsvitner er borte, nå er det landskapet som i stor grad forteller historien.