Hva vi snakker om, når vi snakker om trearkitektur

- Et dumt system

Vi er altså midt i skoglandet Sveits og «Küng office» er et av fem prosjekter som presenteres i denne utgaven av Arkitektur. For Søren Linhart er det tydelig at den moderne byggebransjen har gått for langt i en komplisert retning. I Sveits er det bare mellom 15 og 20 prosent av bygninger som bygges i tre – resten i glass, stål eller betong, forklarer Linhart. Samtidig er det kanskje bare 0,02 prosent av de 20 prosentene som er av den samme type massivtre som Küng Office.

– Det unike med «Holzpur» er at det også hugges og produseres lokalt ved Alpnach. Dermed får du nærmest ingen behov for transport og ingen såkalt «grå energi»-forbruk. Det er små produksjonssirkler, hvor både tømmer og kapital forblir i regionen.

Dette står i motsetning til en mer vanlig praksis innenfor prefabrikkerte trekonstruksjoner, forklarer Linhart, hvor sveitsiske myndigheter sponser eksporten av annen klasse tømmer, vanligvis ikke brukt til å bygge med, til Kina.

– De laminerte platene kjøper vi dyrt tilbake igjen og monterer dem i husene våre. Da er de ofte mer lim enn tre og klimautslippene for hver plate er skyhøye. Dette er et helt utrolig dumt system, som Stephan Küng gjør et oppgjør med. Han bruker det samme trevirke, av andre klasse, til lokalt produserte treelementer. Dette liker vi i Seiler Linhart fordi det gir mening. Noen mener man sløser med tre, men da tar de ikke med i beregningen at dette trevirke frem til nå bare har blitt brukt til brensel eller sendt til Kina.

– Hvordan fungerer disse treelementene som bygningsmateriale?

– De er gode, massive og tette og ikke lette. De skaper en temperatur om sommeren som er behagelig om dagen og bevarer varmen til natten – akkurat som maurtuen. 

Klimanøytral med tre

På Whites kontorer i Stockholm sitter partner Robert Schmitz. Han jobbet første gang med trearkitektur i 2006 da han oppførte en provisorisk gjenvinningsstasjon og posthus i tre ved Stockholm slott.

Han har siden jobbet i White i 17 år, med stadig mer komplekse treprosjekter. I White er nå 30 prosent av prosjektene i tre, men dette skal øke frem mot 2030. Innen den tid har kontoret som mål å være klimanøytralt.

– I tillegg til å være klimavennlig er tre et lokalt materiale, som er bra per se. Det er også det eneste materialet som kontinuerlig vokser biologisk og kan gjenbrukes i stort omfang. Samtidig må vi selvsagt forsikre oss om at skogbruket er bærekraftig og at det hele tiden plantes ny skog.

Schmitz forteller at mens kun tre prosent av europeisk byggeri er av tre, er nitti prosent av svenske eneboliger i tre. I boliger med flere boenheter er rundt 20 prosent bygget i tre.

Sett fra Sverige er det først og fremst kunnskap som er viktig for å øke trebruken i byggebransjen, mener Schmitz.

– Det handler om regelverk, men mest av alt må vi snu normene i bransjen. Byggebransjen er en veldig konservativ bransje hvor det er vanskelig å finne kunder som er med på å prøve nye ting. Utprøving av nye materialer er dyrere og har høyere risiko. Da er det samtidig vanskelig å få ny kunnskap om materialene. 

Kulturhuset i Skelleftå

White prøver imidlertid likevel. Sara kulturhus sto ferdig i 2021. Bygget som er oppkalt etter forfatter Sara Lidman ligger i Skellefteå kommune, nordøst i Sverige. Norske HENT var entreprenør på prosjektet og kom rett fra byggingen av Mjøstårnet i Brumunddal (Voll arkitekter).

– Siden Skellefteå er en trerik kommune, med sin egen trestrategi, mente vi i White at dette var et bra sted å prøve ny treteknologi.

– Hva lærte dere av Sara kulturhus?

– Vi lærte at det er fullt mulig å bygge med denne teknologien og at denne er anvendbart i andre prosjekter. Kulturhuset fungerte som et pilotprosjekt og har gjort at andre kunder også vil satse og forstå prosessen fra idé til ferdigbygg i tre.

– Hvilke nye arkitektoniske løsninger åpner bruken av tre for?

– I Sara kulturhus er for eksempel alt trevirke bygget i elementer på fabrikk og satt sammen på byggeplass. For oss var det også viktig å eksponere alt tre – slik at det blir lesbart og man kan forstå hvordan huset er oppbygd. Det er dermed en ærlig arkitektur.

Allerede i dag ser Schmitz at teknologien har utviklet seg og White jobber nå med større spennvidder enn de gjorde i Sara kulturhus. Det er også spennende arkitektur som oppstår ved å kombinere tre med andre materialer, forklarer han.

– Det morsomme med prefabrikkert trearkitektur er det egentlig er uendelig med måter å forme, skape ny estetikk og ornamentikk. Du kan få hvilken former som helst.

– Hva er nøkkelen som arkitekt for å lykkes med trearkitektur?

– Man må selvsagt svare ut oppgaven. Men man må også overtale kunden til at dette kan fungere. Man må ha gjort hjemmeleksen og utvikle konsept som holder hele veien. Det gjør man i tett dialog med leverandører og man må vite treets egenskaper. Samtidig er det viktig at hele prosjektgruppen har en felles visjon om hva man jobber mot. 

Trebygg på kunstig øy

Nederland er ikke landet du først og fremst tenker på når det gjelder skog, men tre har alltid vært viktig i nederlandsk husbygging. I Amsterdam står også de fleste eldre bygg på påler fra norsk skog eksportert på 1600- og 1700-tallet.

På den kunstige øyen Centrumeiland i Øst-Amsterdam, står nå bygget som omtales som «Nederlands mest bærekraftige». Juf Nienke er et leilighetsbygg i prefabrikkerte tremoduler med solceller på taket. Det bygges som øyens første ved «inngangen» til øyen. Deler av leilighetene er ikke priset etter det frie markedet og laget for å gi sykepleiere, lærere og politifolk tilgang til boligmarkedet i denne delen av Amsterdam.

Harry Kurzhals, er arkitekt og kontorsjef ved det nederlandske arkitektkontoret SeARCH, som vant konkurransen om bygget sammen med arkitektkontoret RAU og landskapsarkitektene DS.

– Bygget skulle i konkurransen ikke bare være et eksempel i bærekraft for resten av øyen, men også være landets mest bærekraftige. For å løse dette hadde vi ikke noe annet valg enn å bygge med tre.

SeARCH har over 20 års erfaring med å bygge i tre og er kjent for blant annet Hotel Jakarta i Amsterdam hvor de lærte å bygge modulbasert med krysslaminert tre (CLT). For dem handler bruken av tremoduler om karbonavtrykk, men også mye mer. Prefabrikkering letter blant annet arbeidet med kvalitetskontroll, fordi det produseres i kontrollerte omgivelser med mer oversiktlig antall fagfolk.

– I tillegg brukes det mindre energi og tid på transport til og fra tomten. Dette gir mindre utslipp, men også mindre støy og belastning for naboer i byen, sier Kurzhals. 

Betong mot tømmer

Utviklingen av trearkitektur skjer raskt i Nederland og Kurzhals beskriver en fase hvor «alle aktører lærer fort». Dette skjer spesielt gjennom press fra politisk hold, hvor både byene og regjeringen ønsker effektive klimatiltak. Da er det naturlig å se til byggenæringen.

– Derfor lager bykommunene konkurranser hvor bærekraft er det viktigste. Sakte får dette også kunder, utbyggere og banker til å snu og forstå at tre er en av fremtidens løsninger for denne bransjen. Det går selvsagt ikke fort nok, men flere forstår i dag at tre er både konkurransedyktig og mer bærekraftig i et langt tidsperspektiv.

– Så det er nederlandske myndigheter som her presser på for endring og ikke bransjen selv?

– Ja, det kan du si. Den tradisjonelle delen av byggebransjen er ofte store utbyggere med eierandeler i betongfabrikker. De er selvfølgelig ikke interesserte i å tape investeringene de har gjort de siste 30-40 årene i disse fabrikkene. Så det er fremdeles en kamp i markedet – dersom man tenker kortsiktig profitt.

– En annen kilde fortalte oss at det i Frankrike foregår lobbyvirksomhet fra betongbransjen mot tre som byggemateriale. Skjer det samme i Nederland?

– Det vi hører er i alle fall at betongnæringen prøver å manipulere utregningene som beregner utslipp på betong sammenlignet med tre.

– Diskuteres dette opp mot lovgivningen?

– Ja, i Nederland er dette ganske kraftig diskutert for tiden. Vi har store debatter om utslipp av nitrogen fra landbruket, men dette påvirker også byggenæringen hvor flere store utbyggingsprosjekter har blitt stoppet på grunn av utslipp fra betong. Dette gjelder veier, men også husbygging. Man blir ikke enige om utregningene for betong, men det vi vet er at tre uansett har mye bedre utslippsregnskap.

– Nederland er ikke et skogland i mitt hode. Hvor får dere tømmeret fra til et hus som Juf Nienke?

– Det er helt riktig. Vi får mest tømmer fra Skandinavia, men også fra Øst-Europa. Samtidig ser vi til Tyskland hvor bevisstheten rundt skogbruket har økt de siste årene, og vi har begynt å tenke skogproduksjon også i Nederland.

– Hvordan kan tre brukes best mulig i fremtidens byggebransje?

– Det er en del høye trebygninger allerede i Nederland. Dette er spennende for oss, men myndighetene og kunder er fremdeles skeptisk blant annet på grunn av brannforskrifter og -sikkerhet. Jeg tror kunnskap blir det viktigste. Vi må lære og gjenlære håndverket trebyggeri, samtidig som vi videreutvikler helt nye og moderne teknikker.

En realitetsorientering

Much Untertrifaller er partner i kontoret Dietrich Untertrifaller Architekten, som har kontorer både i Bregenz i Vorarlberg, Wien, München, St. Gallen og Paris. Han er inspirert av og jobbet tett med sin far med samme navn og medgrunnlegger Helmut Dietrich, som regnes som sentrale arkitekter i den såkalte Vorarlbergskolen innen østerriksk arkitektur. En moderne retning som vokste frem på slutten av 1900-tallet, men som henter stil og verdisyn fra det klassiske fjelltilpassete trearkitekturen i delstaten Vorarlberg på grensen mot Sveits, Tyskland og Liechtenstein.

Untertrifaller er i Wien når Arkitektur får tak i han. Han viser til at han siden 1980-tallet har jobbet tett med trearkitektur etter inspirasjon fra sin oppvekst i Vorarlberg.

– Trearkitektur fremstilles andre steder som noe nytt, men vi har holdt på med dette i over 35 år. Den erfaringen gir oss en viss tyngde, men også et ansvar.

– Hvordan da?

– Siden vi vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Vi opplever ofte nå for tiden at andre arkitekter lover ting som vi vet ikke er gjennomførbart. Det skaper visse utfordringer for bruken av tre i arkitektur.

– Hvordan er situasjonen for trearkitektur i Østerrike?

– Det er store regionale forskjeller. I Vorarlberg er du fri til å gjøre hva du vil, moderne trearkitektur er regnet som sunn fornuft, og man må verken diskutere med kunder eller politikere i forkant. Ingen der må overbevises. Andre steder er det mer vanskelig.

Untertrifaller beskriver at det også i noen østerrikske regioner mangler kunnskap om hvordan man faktisk planlegger, tegner og bygger fornuftig med tre. Mange utviklere har lyst å bygge med tre, men skjønner ikke hva det betyr for prosjektet.

– Flere begynner å planlegge et prosjekt med tre, men ender til slutt opp med helt andre materialer. De blir overrasket over økonomien eller får andre problemer underveis. Det samme skjer i Tyskland og Frankrike, men vi ser der at de glemmer, eller ikke vet om den faktiske kostnaden.

For prisforskjellen er mye større i et land som Frankrike, forklarer Untertrifaller, fordi utgangspunktet sammenligner med, er så forskjellig.

– I Østerrike bygges nye hus ofte i så god kvalitet at kostnaden tre/ikke-tre blir ikke så stor. I Frankrike bygges det normalt så billig og med så dårlige materialer, at utgiftene noen ganger kan øke med nærmere femti prosent om man skal bygge i tre.

Barn bryr seg om bygget

TUM Campus-prosjektet, som omtales i dette bladet, er det største noen gang for Dietrich Untertrifaller Architekten. Det var kontorets idé og gjøre München-prosjektet i tre.

– Det var lett å overtale Technische Universität München, eller mer spesifikt Fristaten Bayern, om å velge hovedsakelig tre. Det ga mening fra det øyeblikk de forsto at pre-fabrikkering ga betydelig mindre arbeidstid på selve tomten, samt at det økonomisk sett også var klokt.

– Hva er de beste argumentene for tre?

– Tid, vekt, nøyaktighet er noen gode grunner, samt selvsagt bærekraft og innendørsklima. I bruk gir tre bygget bedre inneluft og generelt trives folk bedre i en bygning av tre. Spesielt ser vi at barn og unge respekterer bygninger av tre på en annen måte. De behandler også hverandre annerledes i en trebygning, enn dersom bygningen er av andre materialer.

– Baserer du dette på forskning?

– Jeg har ikke forskning, men baserer det på erfaringer med skoler vi har bygget for 20 år siden. Det er ikke en enste skade eller tegning på veggen. Andre skolebygg jeg kjenner må males annethvert år fordi de er malt og skrevet på. Jeg tror rett og slett kvaliteten på byggene gjør at folk ikke vil ødelegge dem.

Den viktige transporten

Hva så med skogene der trærne og tømmeret vokser. Mens Søren Linhart snakker om viktigheten av lokal produksjon, er Untertrifaller mer nyansert og kanskje mer edruelig.

– Alle snakker om lokal produksjon av tømmer og trevirke, men det er fremdeles vanskelig å kontrollere. Spesielt hvis man trenger så mye trevirke som vi trengte til TUM Campus. Jeg ville løyet om jeg sa at jeg visste hvilket europeisk land alt tømmeret kommer fra. I offentligheten snakker man om transport, sporing og lokalt tømmer, men ofte er det en eventyrfortelling. Til og med i et skogland som Østerrike finnes ikke så store mengder med tømmer som trengs.

Untertrifaller mener man derfor i diskusjonen om naturmaterialer må begynne å ta utgangspunkt i hvert enkelt prosjekt og regne inn reelle transportkostnader.

Han viser til at de for tjue år siden tegnet en ferielandsby i Østerrike med kun tømmer fra den landsbyen. Men til og med da måtte de kjøre tømmeret 20 km til nærmeste sagbruk og tilbake igjen. På den Frankrike-styrte øyen Mayotte, mellom Madagaskar og Mosambik, tegner de en skole i et område helt uten høstbar skog. Der vil ikke tømmer spille en viktig rolle – på grunn av transportkostnader og utslipp. Der vil heller bambus og stampet jord benyttes.

– Jeg tror dette er en diskusjon vi må ta rundt alle såkalt miljøvennlige materialer. Man må regne inn reelle utslipp knyttet til all transport. Da kan man også ende opp med at tre noen steder, ikke nødvendigvis, er det mest bærekraftige materialet.