Jernet og vannet

Hvor er de offentlige grepene?

Oslofjorden friluftsråd, et samarbeidsorgan for kommuner og fylkeskommuner rundt Oslofjorden, lanserte tidligere i år et kart som viste hvordan nitrogen fra gjødsel i landbruket øst for vannskillet havner i Oslofjorden og rammer det maritime livet her. Kartet minner oss om at store problemer forutsetter strukturelle løsninger. Det er et regionalt problem som gir et lokalt utslag. Utslippene bør ifølge denne analysen filtreres på mange utvalgte geografiske punkter på Østlandet, så de ikke skal ende opp her som enda et hovedstadsproblem.

Men det skjer visst ikke. Hvor ble det av regionreformens ambisjoner om å heve gjennomføringskraften i det fylkeskommunale nivået? Har ikke det offentlige noen makt i regionale miljøspørsmål? Er det interkommunale samarbeidet ute av stand til å regulere landbruksutslipp fra nabokommunen lenger opp i elvefaret?

Hvor blir det av de store grepene?

Totalforbud mot fritidsfiske diskuteres nå som en løsning her i Bunnefjorden, hvor folk for to generasjoner siden fisket torsk så det var nok til alle, og hvor vi på den tiden jeg selv lærte å svømme hentet vår makrell, stekte den i panna, og serverte den med potet og agurk.

Nå er det ganske dødt. Det er færre polakker og vietnamesere å se på de faste plassene, for ingen får napp.

For å bøte på disse problemene, kommer en rekke forslag til tiltak. Mange av dem blir lagt fram i forbindelse med eiendomsutviklingsprosjekter i attraktive strandområder, og de kommer fra privat sektor. Men disse er naturlig nok lokale og i liten skala.

Alle monner drar, det er sant. Det er bedre å gjøre noe enn å gjøre ingenting. Kanskje det krabbehotellet som planlegges utenfor kaikanten sentralt i Oslo kommer til å hjelpe, kanskje ikke. Vil ålegresset slå rot?

Vann er ikke bare vann

For oss som bor i Norge er det flere ting som binder oss sammen enn som skiller oss fra hverandre. Vi ligner mer enn vi er forskjellige. Men det er forskjeller.

Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet ble det lagt vekt på innlandskultur. Det som skjedde i de trange dalførene ble sett på som særnorsk, og dermed verdig å bli opphøyet til nasjonale symboler, i større grad enn kystkulturen, som i sin natur er utavendt, og for internasjonal. Dette ser vi etterdønninger av i dag. Det er lite kystkultur å spore i Asbjørnsen og Moes samling av folkeeventyr. På folkemuseet i Oslo er det først og fremst dølakulturen, det bondske, som er representert.

I innlandet har vi troll. Men det største trollet av dem alle kommer jo fra den andre siden av vannskillet, fra Vestlandet.

En venn av meg, en ekte bærumsgutt, foreslo en gang ideen om å plassere oljeplattformen Troll-A i full størrelse, med beina også, opp på Ekebergsletta i Oslo, à la kristusstatuen i Rio de Janeiro. Et 472 meter høyt monument over norsk ingeniørkunst og økonomisk framgang, men også en evig påminner om at vår rikdom er knyttet til olje og gass, som jo forårsaker klimaendringer. For stolthet og vår skam.

Denne ideen vil for de fleste østlendinger fortone seg som fjollete, megalomanisk og nærmest pervers. Planer om høye bygg møtes gjerne med en viss skepsis, slik vi nå ser i den pågående diskusjonen om høyden på husene på Grønlikaia, rett nedenfor Ekebergparken. Men hva med det egentlige Kyst-Norge? Er dette en like fjern tanke for en vestlending?

– For rogalendinger som meg selv, er den type anlegg nærmest hverdagslige, sier Even Smith Wergeland. – Spesielt for oss som er gamle nok til å huske at oljeinstallasjoner ble bygget i steder som Gandsfjorden. Der sto disse tingene midt i synet på folk. Landskapet er ganske flatt, så de kunne sees på kjempestor avstand, Det er en region der alle har et forhold til plattformer og industri. For ikke mange år siden hadde 60 prosent av rogalendinger jobb i oljen eller i bransjer som er indirekte knyttet til oljen. Det er et stykke unna å ville dra anleggene opp på land. Men man har jo hatt denne diskusjonen i Stavanger. I stedet for å ha et oljemuseum som ligner på en plattform, slik vi har i dag, kunne vi bare hatt en plattform på land. 

Wergeland forklarer at for folk som er ti–femten år eldre enn ham, de som er født på midten av 1960-tallet og var unge da oljeveentyret begynte, var det vanlig å ha som sommerjobb å være med på å støpe oljeplattformer i glidebetongtanker, disse enorme støttebeina man lagde til Troll før den ble tauet ut. Det er et prosjekt mange rogalendinger bokstavelig talt har tatt del i.

– Så diskusjonen hadde vært en helt annen i Rogaland enn i Oslo. Oslofolk har sugd opp mye av pengene fra oljen, men har ikke gjort jobben på samme måte. I hvert fall ikke fysisk.

Wergeland sier at man møter på mange steder langs kysten som har vært preget av ganske tunge anlegg, enten det har vært skipsverft eller store ilandstakingshavner for industri. Oppover kysten er det mye sånt. 

– Jeg studerte i Bergen og har tatt kystbussen mye opp og ned, da har jeg sett hvordan anleggene bokstavelig talt har spist seg inn i landskapet. Både maskinopplevelsen og naturopplevelsen er til sammenligning ganske tam når man kommer til Oslo. På Vestlandet er man vant til å se svære maskiner og vill natur. AHO-studenter som kommer på studietur og ikke har vært der før, blir ofte forbløff et over begge deler. Vi hadde med studenter på et masterkurs der olje var tema for turen. Vi besøkte dette eksperimenttårnet på Hinner, det såkalte Skjeve tårnet i Jåttåvågen. Mange av studentene hadde aldri sett noe så drøyt før. De ble fascinert av at det var lokale entreprenører som hadde fått til dette. Det ser ut som noe som er laget av de ti mest effektive amerikanerne i verden, men det er faktisk noen lokale dudes som fant opp den glidebetongteknikken. På grunn av at veldig mange av entreprenørene i oljeindustrien var lokale og regionale, lever den oljeidentiteten veldig tett på. Det er jo fremdeles en kjempestor næring, og vi snakker ikke like stolt om den i dag, på grunn av klimautslippene. Men like fullt. 

– Det er jo åpenbart estetisering, ikke sant? Det ser fantastisk ut. 

Det er jeg enig i. Opprinnelig ble det oppført i det området der man bygde plattformer, det var et rent industriområde. Tidlig på 2000-tallet var dette var det første stedet i Stavanger kommune som ble definert som transformasjonsprosjekt. Og det det betød den gangen, i motsetning til i dag, var at man så det som et tomt sted man kunne bygge by oppå fra bånn av. Så lagde de den nye Viking Stadion der ute, massevis av boliger og en videregående skole. Tårnet er det eneste som står igjen og vitner om hvor alle disse ressursene en gang i tiden kom fra, hvor utrolig tungindustrielt det pleide å være. Den gangen var det bare ett av veldig mange store bygg, men nå står det igjen som en enslig svale som aldri har blitt skikkelig integrert i den nye bydelen. 

Wergeland sier at flere har prøvd å drive restaurant og lignende, men at det ikke har lyktes med å inkorporere det, til tross for den tilknytningen mange føler. Han mener det til dels skyldes at den type byutvikling man hadde fra 2004 og framover, kun handlet om å tenke nytt. 

– Jeg tipper at hvis planprosessen hadde startet i dag, hadde de villet gjenbruke mer av det som var der. 

– Som man ville gjort med en kornsilo, for eksempel? 

– Ja. Men tårnet står nå der. Det er synlig. Det som er spesielt med den glidebetong-teknikken som de fant opp, er at de må støpe hele betongkonstruksjonen i ett stykke. Det er ikke som i andre betongbyggverk, der man støper moduler som settes sammen etterpå. Her er det ett stykke betong. Det betyr at fra du begynner og til byggverket er ferdig, må du støpe kontinuerlig. Den øverste delen av betongen størkner aldri. Det er derfor det er så mange som jobber med dette i Rogaland, for man måtte ha svære teams som jobbet på skift hele tiden. Det er armering som må legges underveis, du må ha god bemanning, og du må ha sinnssykt peiling på bygging. For du får ikke noen sjanse nummer to om du bommer. 

Wergeland forklarer at det som er spesielt med akkurat dette tårnet er at fordi det er et eksperimentprosjekt, er diameteren forskjellig langs hele tårnkroppen. Det er aldri den samme tykkelsen noe sted. Også vinkelen det står i er bevisst veldig skjev, 16o. Hensikten med å gjøre det så vanskelig var ifølge Wergeland rett og slett å briefe, å vise at det lot seg gjøre å bygge noe som var veldig sært og ulogisk. Det fortonet seg nærmest som umulig at et slikt tårn ville stå. Det er bevisst «feil» bygget, for å vise hvor solid den type betongkonstruksjon kunne være.

– Det har også en variabel diameter, variabel tykkelse på veggen, og den står på skeive. Veldig avansert betongbyggeri som er gjort nesten på dugnadsbasis. Det er eksperter som har bygget det, men det er folk som har bygget det, kan man si. 

– Det er beundringsverdig? 

– Ingeniørmessig er nok Troll A det gjeveste som har blitt laget i Norge noen gang. Disse lokale, Norwegian Contractors. Det er et formidabelt topp tier ingeniørlandemerke i Norge, kanskje sammen med de store kraftverkene og demningene. 

– Vi østlendinger har ikke dette særlig langt framme i bevisstheten. Vår kystkultur utspiller seg innaskjærs. Den er mykere, mer knyttet til containertransport, fiske, eiendomsutvikling og fritidsbåtliv og bading. Hvem er vår største sjøhelt? Thor Heyerdahl? En seksti år gammel kvinne som har startet en helårsbadeklubb? HAV Eiendom? En vietnameser på Ulvøybroa? Eller kanskje årets norgesmester i dødsing? 

– Det som er litt snålt med det er at … Stavangerregionen er ganske glad i å skryte av seg selv og sine økonomiske framganger. Men de har ikke klart å selge inn disse tingene som turistattraksjoner. De gangene jeg har vært der med studenter, har vi alltid vært de eneste som har giddet å gå ut dit. For når du er ute ved det tårnet, er du ute på en forblåst tupp. Man kunne ha gjort noe ut av det, bygget en park rundt eller utnyttet det litt mer. Rogaland er jo litt sånn at når noe er tomt for penger, er det ikke interessant lenger. Det er en pragmatisk kultur, ferdig med det, da går vi videre. 

– Når man søker på Troll A og tårnet i Jåttåvågen, er det beste treffet en sak fra ukebladet Vi Menn. Er det en kjønnsdimensjon å spore her? Er det først og fremst vi menn som lar oss henføre av ingeniørkunst og enorme konstruksjoner? 

– Det tror jeg gjerne. Oljeindustrien har tradisjonelt vært ekstremt maskulin og mannsdominert. Som en parallell: Da jeg i en periode jobbet med motorveier som tema, var jeg ofte på konferanser der 80–90 % var menn. Menn som liker store ting i betong. Det er nok en dimensjon ved det. 

– Oljeindustrien er både maskulin, beundringsverdig, farefylt og tøff, men har fått et skudd for baugen omdømmemessig pga. klimautslippene. Er ikke dette ganske likt hvalfangstindustrien? Er det en lignende kanossagang for oljeindustrien? Og er dette noe av grunnen til at det vanskelig å nyttiggjøre seg av oljehistorie i byutvikling i f.eks. Stavanger? Kan man se vår tids prosessorienterte byutvikling som feministisk/humanistisk, og at det ikke lenger er plass til for mye machoopplegg? Er det ikke litt sånn at man reduserer verdien av tradisjonelle mannsyrker i mange postindustrielle fornyelsesprosjekter? 

– Det har jo vært en del aktivisme mot «oljå» de siste årene, men mitt inntrykk er at slik aksjonisme blir sett på som alt for ekstremt av mange rogalendingar. Vi er en bunch med streitinger. Det er kanskje ikke så mye uhemmet skryt av bransjen lenger – og derfor mindre aktuelt å eksponere den historien i byen – men det har jo aldri blitt pumpa opp mer olje og gass enn i dag. Alle vet hvor avhengige vi er av oljen, hele landet, mens hvalfangst i større grad er en nisjeindustri. Og manuell likvidering av svære dyr er tydeligvis mindre akseptabelt enn sakte utarming av planeten. 

Kompetanse

Man kan vinne lotteriet. Men blir ting egentlig bedre, eller blir det bare rot? Alle de nye vennene man får, vil de deg egentlig vel? Begrepet ressursforbannelse innebærer at et land kommer til salgbare naturressurser, men mangler 1) politisk og institusjonell stabilitet, 2) en nasjonal økonomi som er solid nok til å forvalte ressursene og 3) regional og lokal kompetanse til å nyttiggjøre seg av dem. Flere steder i verden har funn av naturressurser vist seg å bidra til korrupsjon, konflikt og sårbarhet for grådig utenlandsk påvirkning. Dette gjelder ikke minst i de tidligere koloniene. I Norge var derimot disse tre på plass da vi fant oljen på 1960-tallet, heldigvis for oss.

Wergeland kommer selv fra Jæren i Rogaland. Og var det ikke nettopp nettopp på Jæren det fantes en plogindustri som bar på en kompetanse og et kunnskapsgrunnlag som viste seg nyttig da man skulle bygge boreplattformer?

– Det var to ting. Det var den maritime kulturen i Stavanger, med rederier og hermetikk som gikk over fra å bygge båter til oljerlaterte rigger. Jordbruksindustrien sluttet å lage ploger og begynte heller å produsere komponenter for oljebransjen. At du har hatt mekanisk industri med en viss omstillingsevne har nok vært kjempeviktig, både for den lokale industrien, som lyktes i å bli en del av denne suksesshistorien, og for oljebransjens framgang. Dette reddet mange fabrikker på Sør-Jæren. Da jeg vokste opp på åttitallet, hadde vi vært igjennom en periode på 1970-tallet der ting som ble levert til landbruket begynte å komme fra andre land. Fabrikkene på Jæren begynte å slite. Men så kom oljen, og så begynte de å lage ting på et helt annet nivå. Mange av de mest velstående folkene på Sør-Jæren, folk jeg vokste opp med fra rike familier, der var det en som hadde eid en av disse fabrikkene som hadde produsert ploger og lastebiler og sånt, som nå heller begynte å levere utstyr til oljen. Dette er en kjempeviktig forutsetning. Jeg tror ikke dette er så kjent for folk utenfor Rogaland. Folk forbinder kanskje Rogaland med litt sånn små kår og forsiktige folk. Men det har også vært en ambisiøs region, med folk som har tatt store sjanser og satset tungt. 

Kompetanse er geografisk forankret. La oss si at det ligger et industribelte som lager møbler, og et annet som lager elektronikk. Når disse områdene vokser i hverandre oppstår gjerne et tredje, en region midt imellom som lagde hvitevarer. 

– Et interessant selskap på Jæren heter Aarbakke. De begynte med å lage hestesko, som jo er verdens mest analoge ting. 70 år senere leverer de superteknologi til oljeindustrien. Bryne hadde også veldig tidlig robotindustri. Disse driverne her, de lokale kreftene som var oppfinnsomme og villig til å ta litt risiko, har nok vært vel så viktige som den store fortellingen om de langsiktige næringspolitiske avgjørelsene for oljeindustrien. 

– Dette lokale kunnskapsgrunnlaget er kanskje noe underkommunisert? Lokale bedrifter som tar seg fram på denne måten, det er ting som skjer, men det skjer ikke for en villet grunn, det bare oppstår. 

– Ja. For rogalendinger er nok dette så normalisert at man ikke tenker på det som en del av en stor historie, det har bare blitt sånn. Veldig mange folk har helt vanlige jobber i disse bedriftene, de sitter neppe og tenker så mye over hva det egentlig betyr i et større perspektiv. 

– Aslak Sira Myhre ble jo kjent som politiker for Rød Valgallianse og senere som nasjonalbibliotekar. RV er jo et maktkritisk parti, og oljeindustrien er i høy grad er knyttet til Arbeiderpartiet. Som RV-er var han i posisjon til å kritisere oljeindustrien, men da han ikke lenger var politiker, snakket han respektfullt og til og med rosende om industrien. 

– Det interessante var at han ikke lenger framsto som en RV-er, men som en vestlending, en stolt representant for et kystfolk. Er du enig?

– Et utrolig viktig moment er at det at oljen ble en stor industri på 1970-tallet gjorde at den tradisjonelle arbeiderklassen fortsatte å eksistere. I andre deler av landet sluttet den type jobber som folk hadde jobbet med å være lønnsomme. Men på Rogaland var det motsatt. På 1980-tallet var det flere som gjorde manuelle og tekniske jobber enn det var på 60-tallet. Den sosiologiske antologien Hva har oljen gjort med oss (2015) peker på at Rogaland på et tidspunkt var den delen av landet med lavest utdanningsnivå og samtidig høyest inntektsnivå. Det var utrolig mange som gikk rett fra ungdomsskolen og inn i fett betalte jobber i industrien. Bransjen trengte mange hender til å gjøre relativt enkle manuelle jobber. Aslak Sira Myhre er nok opptatt av den der arbeiderklassestoltheten. Det er arbeidere som har bygget opp oljen, folk har bygget, de har opprettholdt drift, kjørt komponenter, alt sammen. Selv om det på mange måter er et økonomisk eliteprosjekt, har det også vært et bredt folkelig prosjekt på den måten at veldig mange har tatt del i det. 

Wergeland forklarer at det også har vært en industri som har satt fokus på en del etiske problemer, i tillegg til det problematiske med klimautslippene. Ting som arbeiderrettigheter og velferd tvang seg fram fordi det skjedde store katastrofer, spesielt Alexander Kielland-ulykken i 1980, da det døde 123 mennesker. Mange dykkere fikk alvorlige arbeidsskader. Grunnen til at Stavanger tidlig fikk et sikkerhets- og risikoforskningsmiljø, det som i dag heter samfunnsstyring og risiko, var hendelser som dette. Oljen bidro til en veldig at aksellerering av denne type hensynstenkning. 

– I Oslo har vi de beste mediehusene. Og vi har Tryvannstårnet. Det ligner kanskje litt på det skjeve tårnet i Jåttåvågen?

– Ting på Østlandet er ofte litt flottere, litt mer elegant, mer raffinert. Tryvannstårnet henger estetisk sammen med kult lydutstyr. Det kommer fra en tech-verden som er mye mer finmasket enn oljebransjen. Mens tårnet på Hinner har mye schwung. Det er kraftfullt og tungt, forankret i landbruk og industri og grove, svære, tunge ting.