Karasjok – mellom gjenreisning og oppreisning

Internatet

På tomta i sentrum av Karasjok, der de splitter nye bygningskompleksene skal ligge, lå det i utgangspunktet et hvitt og rødt hus som befolkningen hadde et temmelig spesielt forhold til.

–Hvor mye husker du selv av skolen du gikk på som barn?

Berit Marie Lise Eira sender spørsmålet betenksomt ut i lufta, og kanskje har hun et poeng.

Husker man egentlig hvordan knaggrekkene i gangen så ut, mønsteret gardinene hadde, materialet på dørbladet inn til gymsalen, eller hva som befant seg på den innrammede plakaten ved siden av skapet i klasserommet? Kanskje er det heller stemmen til læreren man husker mest av, eller stedet i skolegården hvor han ene i 3b brakk armen. Kanskje er det hvem som fikk gå først i Lucia-toget som har svidd seg bittert inn i hukommelsen.

Mellom skolegangen til Berit Marie Lise Eira og de fleste andre elever på nittitallet her til lands, er det likevel en vesensforskjell – for hun bodde på skolen sin.

– Det var jo på en måte familiegården, alle har jo vokst opp her – foreldrene mine, brødrene mine og jeg, forteller Eira.

Hun kommer fra en reindriftsfamilie, også kalt flyttsamer, og var blant de siste elevkullene på Karasjok internatskole. Driften ble først avviklet i 1999.

Mellom 1905 og 1940 bygget staten flere titalls skoleinternater i Finnmark for å tilby skolegang til samiske barn. Opp til 35 prosent av alle elever i fylket bodde på internat. Det var først i 1955 at skolen i sentrum av Karasjok sto ferdig, betydelig forsinket av tyskernes herjinger sent i andre verdenskrig.

Arkitekten som tegnet internatskolene i Karasjok het Wilhelm Karlsson, som fra før av sto for et knippe villaer på Oslos vestkant i tillegg til noen kirke-rehabiliteringer på Østlandet. I likhet med stort sett all gjenreisningsarkitektur i Finnmark, skjedde planleggingen raskt og kostnadseffektivt i Oslo, en spasertur unna Karasjok som det ville tatt over trettito dager å gjennomføre, gitt at man fikk til å gå tolv timer i strekk hvert av døgnene.

Sannhet og forsoning

Når Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin 700 sider tykke rapport i den ikoniske plenumssalen i Sametinget i Karasjok i fjor, ble det avdekket tilfeller av mobbing, vold og overgrep mot barna på internatskolene i Finnmark. Selv elevene med relativt gode minner fra skoletiden ble likevel rammet av fornorskingen som opplæringen innebar. Internatskolene var blant de fremste leddene i statens arbeid med å tvinge samene til å gi slipp på sin kultur og språk, slo rapporten fast.

Barna ble skilt fra foreldrene sine store deler av året, og innlosjert i bygninger der samiskspråklig undervisning ikke kom på plass før på 1970-tallet. Når rapporten anslår at fornorskingen fortsatte til langt ut på 1990-tallet, skyldes det dels også bygningene i seg selv. Utformingen av de klassiske celle/korridorkompleksene forble uendret, planlagt for norsk pensum og norsk pedagogikk. 

–Jeg opplevde ikke overgrep eller mobbing, men relasjonene våre ble fornorska. Det er det jeg skal utforske nå, forteller Eira. 

Det siste året har Eira brukt timevis på å dokumentere internatbygget innvendig til det som skal bli en film. Institusjonspregete, firkantete og hvite, beskriver hun rommene som, med en stor spisesal uten hjemlig preg og skoletoaletter i en kald, mørk kjeller. 

–Selv om man hadde det fint utenpå, rene klær, varme senger og sunn mat, var jo alle ungene overlatt til seg selv. Hva gjorde det med forholdet dem imellom og mellom foreldre og barn? Og hva viderefører man til ungene sine i ettertid, lurer filmskaperen på.

Ny start?

Nå står Eira på en parkeringsplass foran et midlertidig stålgjerde, mens en tjukk mekanisk arm plukker rundt i restene av internatskolen. Støv blander seg inn i snøføyken, og bråket fortrenger nesten lyden av snøscooter-stevnet som foregår på den andre siden av den delvis demonterte bygningen. Vedtaket om å rive bygningsmassen på 11 310 m2 ble fattet 8. desember i fjor. Den hvite og røde gjenreisningskassen fra 1955 var nesten mer asbest enn bygg. Kommunen hadde ikke funnet noen god måte å nyttiggjøre seg av lokalene på, tross atskillige forsøk.

Et steinkast unna skoletomten ligger rådhuset i Karasjok – en tre etasjers kube, med skjematisk oppdelt fasade. Altaskifer pryder toppen, limegrønn brystning kveiler seg rundt andre etasje, betong ligger i bunnen og strekker seg ut til rampe og gjerde. Inne på et kontor med utsikt mot tomten der bygningen er i ferd med å demonteres, sitter prosjektlederne i kommunen, Nils Asgeir Samuelsen og Torgrim Fredeng Kemi. Så fort de siste restene er ryddet vekk, skal de sette i gang bygging av ny skole og helsesenter på stedet.

– I 2019 startet vi med å se på mulighetene innenfor det eksisterende bygget, men man skjønte fort at bygningen var brukt opp. Den hadde ikke noe fremtid, forteller Nils Asgeir Samuelsen.

Omfanget avhenger av utfallet i den nylig annonserte anbudsrunden, men prosjektet ligger an til å bli omfattende. Utgiftene brukt på arkitekt har fått deler av kommunen til å steile, men prosjektlederne er krystallklare i talen når de kaller dette en investering i Karasjoks fremtid. Det må innebære høy kvalitet på arkitekturen og nøye overveide stedsutviklings-hensyn. Sambruk har blitt en ledestjerne for nye skoleprosjekter i mindre tettsteder, og det samme gjelder her. Etter alt å dømme skal hele bygda kunne dra nytte av nye møtesteder i skolefasilitetene, ogsåpå kveldstid: kultursal, volleyballhall, språkskole, musikkrom, og forbedret tilknytning til svømmehallen.

I tillegg håper prosjektlederne å legge til rette for kunnskapsutveksling med den samiske høgskolen i Kautokeino, og lage det de kaller et «vekstsenter for samisk språk». Det innebærer rom for ulike aspekter av den samiske hverdagen, som undervisning i de mangefasetterte håndverkstradisjonene «duodji», eller bearbeiding av fisk og dyr til matlaging.

Rive for å lege?

Blir det å rive den litt feilslåtte gjenreisningsarkitekturen, som står spredt, trekkfull og forvitrende over hele Sápmi, også måter å lege sår på? Bildet blir i alle fall ikke mer iøynefallende enn når internatskolene rives, de statlige assimileringsmaskinene som har pirket som en spiss fingernegl i bygdenes navle i flere tiår.

Diskusjonene om hva man skal gjøre med de kolonialistiske restene som stadig befinner seg i flerfoldige hjørner av verden, har fått vind i seilene de siste årene. Likevel har samtalene stort sett dreid seg om koloniale monumenter – ulike former for offentlig utsmykning som minnes personer og hendelser fra erobringsperioden med utnyttelse og undertrykkelse. Siden har statuehoder rullet og oljemalerier blitt revet ned fra vegger, som en måte for de marginaliserte perspektivene å gjenerobre rommet på.

Kritikerne av denne praksisen vil si at fjerning av fysiske gjenstander betyr at man korrigerer historien, kanskje også uten at de underliggende samfunnsmekanismene egentlig har opphørt. De tror at de problematiske monumentene kan være pedagogiske: at de kan hjelpe folk å konfrontere den grumsete fortiden. I langt mindre grad har uansett samtalene dreid seg om bygningskroppene som huset og muliggjorde de undertrykkende praksisene. Forestillingen er fortsatt rådende om hus som forgjengelige beholdere med skiftende innhold, mer enn etablerte symboler.

I kontoret i Karasjok rådhus trekker prosjektlederne lettvint på skuldrene av spørsmålet om rivning og bygging og traumers helbredelse i Karasjok. Sentrumstomta er verdifull og bygningsmassen var i dårlig forfatning. I tillegg var den også overdimensjonert for elevtallet, med "ukurante arealer", ramser de opp nøkternt, praktisk og uaffisert.

Om det er en alvorsmine å spore i pannene til kommunens ansatte, handler den om fremtiden mer enn fortiden. De forklarer at en fraflytting på 12% over noen år har tilsvart en nær halvering av elevtallet på skolen. Utgifter til helse og skoledrift er de største regnskapspostene i Karasjok, som i likhet med mange kommuner i nord, har ligget flere år på statens beryktede ROBEK-liste over økonomier i ubalanse. Ny skole og helsesenter skal både lokke til seg nye barnefamilier og få dem til å trives godt nok i bygda til å bli værende.

–Det er klart at man kjenner litt på det, man har jo gått på skolen i ni år der og det er jo spesielt. Men nå er jeg ferdig med den biten og nå er det egentlig bare å få revet det, sier Samuelsen.

– Også er det klart at bygningen har vært en stor driftsutgift. Dagen vi kobla vekk all strømforsyning var en stor dag. Det er ikke lite energi som har gått med til det, legger Kemi til.

Bevaring og transformasjon er for kommuner som har råd til det, understreker prosjektlederne, men hva med poenget filmskaperen Eira kom med ved stålgjerdet som omkranser restene av 1950-tallsbygget? Har bygda snakket ordentlig sammen om det som foregikk på innsiden av veggene før veggene ikke finnes mer? 

Oppreisningsarkitektur

– Det var jo flott å ha søsken og lekekamerater rundt seg hele tiden. Også var jo alt helt nytt da, varme rom med radiatorer. Det var muligheter for dusj, som de fleste kanskje ikke hadde hjemme på den tiden.

På et høyere elveavsatt platå bak rådhuset, og i enda et planlagt revet hus, sitter Hagbart Grønmo fra pensjonistforeningen. I biblioteket til De Samiske Samlinger mimrer han tilbake til oppveksten på internatet, som han i fjor arrangerte et seminar om for sytti karasjokinger og tilreisende fra Alta og Porsanger.

Kanskje både på tross av, og på grunn av fremmedheten, var det spennende å komme inn i bygget da han startet skolegangen rett etter krigens slutt, forteller han. Grønmo har gode minner fra tiden, i motsetning til hva han vet andre har.

At bygget skulle rives ble likevel ikke et samtaleemne på seminaret, og har heller ikke vært det ellers i bygda, er Grønmos inntrykk. Da de forsøkte å sette sammen en paneldiskusjon på seminaret, med håp om at flere perspektiver skulle sive til overflaten, var det ingen som ville stille.

– Det er kanskje noe med språket og historien med fornorskningen. Mange er forsiktige med å si noe i en forsamling. Det er ofte de som har reist mye utenfor Karasjok som tar ordet. De er litt mer dristige sånn sett, sier Grønmo. 

Berit Marie Lise Eira er likevel ikke den eneste som grep sjansen til å kikke seg om i barndommens korridorer før maskinene gikk løs på bygningene. Da vedtaket ble kjent, krevde bygda at kommunen skulle holde dørene åpne en hel helg. Så gikk hundretalls mennesker i prosesjon og tok farvel med rommene. Flertallet var nok skuelystne, mente de i kommunen, men noen av gjestene hadde hatt vansker med å gå i gangene. 

Spørsmålet melder seg videre om det er mulig å snakke om en ny oppreisningsarkitektur på de tomme tomtene – arkitektur som reparerer og forsoner. Er det likevel helt rett fram hva det innebærer å bygge samisk?

Den gang da

–Det er lettere å snakke fortrolig hvis man sitter ved siden av hverandre på Kjells kafé, det er da man får høre, sier Hagbart Grønmo og trekker på smilebåndet.

Byggeaktiviteten har stått nesten stille i Karasjok de siste tiårene, men da Grønmo vokste opp roterte sementblanderen døgnet rundt for å bøte på de tyske styrkenes ødeleggelser. Elva gjorde seg nyttig til fløting av lokalt tømmer, og hadde grus som ble sanket til tilslag av dem med hest. Lyden av hammerslag og sagbruk gjallet mellom åsene konstant. 

Grønmo beskriver det som en livlig bygd på seksti- og syttitallet, med yrende folkeliv og flere møteplasser. Nå for tiden strever privat næringsliv med å etablere seg i Karasjok. Utbredt praksis av hjemmekontor på de offentlige arbeidsplassene, som bygda en gang var så takknemlige for, truer nå livstilførselen til de offentlige bygderommene enda mer. Det lokale vannhullet Kjells Kafé er siste rest av det pulserende kafélivet som en gang fantes i bygda. 

En fredag ettermiddag er det likevel glissent i båsene på Kjells, før en sped skikkelse iført rød lue braser inn døren. Kvinnen stiller seg resolutt ved bordet og skravler i rasende fart på samisk midt i hamburgermåltidet. Karen Marie Somby viser seg også å være dreven i norsk, selv om hun nedsnakker egne evner. 

Somby ble født inn i en reindriftsfamilie i 1938 i en søskenflokk på syv. Det betyr at hun har fulgt utviklingen i Karasjok med egne øyne: fra krig til gjenreisning, etterkrigsoptimisme og velferdsutbygging, jappetid og stagnasjon, millenniets milepæl med Sametinget og planene som hører fremtiden til. 

Bodd på internatskolen har hun også, blitt passet på av voksne som ikke kunne hennes språk mens foreldrene jobbet milevis unna. Skoleoppveksten har hun ikke så mye å si om, verken fra eller til. Hun vil mye heller snakke om de 240 kilometerne på ryggen til bjelledyret forrest i flokken, mellom Karasjok og sommerbeite i Honningsvåg. Telt og tøy lå i sekker over ryggene på dyrene bakover i reisefølget, foruten en egen kiste med verdisaker. Synet av reinsdyr som svømmer pliktoppfyllende over sundet mellom Nordkapp og Magerøya har prentet seg inn i henne. 

Mye har endret seg siden den tid, forklarer Somby. Nå for tiden loser de reinen med trailer i undervannstunell, og manøvrerer seg rundt ved hjelp av snøscooter, mellom mer statiske stasjoner fordelt utover vidda. 

I et gult hus fra gjenreisningstiden, på den andre siden av elva, over tykke skiver med hjemmelaget pølse av blod, fett og mel, fortsetter praten dagen etter møtet på Kjells. Somby tegner opp Bealljegoahti-teltet hun tilbragte deler av barndommen i med kulepenn på ark: den flyttbare trekonstruksjonen, ullteppet de bredte rundt reisverket og sonene rundt det sentrale ildstedet. 

I gangen finner Karen Marie Somby en bærepose, og tømmer det grønne innholdet utover gulvet. Sennegras svir og klør mot huden når det er ferskt, men varme-isolerer og absorberer fukt når det er tørt. Isolasjonslaget i veggen puttes heller i skoene, lever man først utendørs. 

Skoene heter skaller eller “goikkehat”, og Somby syr dem på loftet i det gule huset. Vinterbukser, drakter og punger lager hun også, og miniatyrer som hun selger i suvenirbutikken i Honningsvåg om sommeren. 

Flere av husets rom minner om sonene i kulepenn-tegningen. Ting ligger finsortert, tett i tett og lett tilgjengelig på overflatene eller henger i snorer langs himlingen. Arbeidsrommene er adskilte fra representasjonsrommene, der innrammede bilder fra et langt liv på vidda pryder veggene, og reinsdyrfigurer pynter oversiden av en bokhylle. Møblementet er fargerikt og lunt, og gjennom vinduet kan hun følge med på elva. 

–Nå skal dere få se, sier Somby. 

Like etter marsjerer åttiseksåringen over tunet, spretter opp på plattformen foran uthusene og river opp dørene. I det første rommet henger reinkjøtt til tørk på kroker i taket, hvorav et av anhengene er dyrets hjerte. I rom nummer to henger skinnprodukter med intrikate broderier. 

Handler ikke om lávvu

Mye kunnskap har gått tapt mellom generasjonene av reindriftssamer, forklarer Somby oppgitt, men pytt, skynder hun seg å legge til. At ungdommen har andre ønsker og behov nå for tiden er også helt naturlig, ifølge nestoren. I den planlagte stedsutviklingen på skoletomta i sentrum av Karasjok er utvekslingen av historier og kunnskap mellom aldersgrupper likevel et helt sentralt hensyn.

– Å kunne samlokalisere skolegård og helsesenter for eldre på den måten vi får gjort her, tror jeg er helt unikt i norsk sammenheng, forteller arkitekten bak planene.

Prosjektene som skal oppføres på grunnen der internatskolen en gang sto, var begge bakt inn i en lukrativ rammeavtale som kommunen utlyste for 2020-2024. Vinneren het Stein Halvorsen Arkitekter – ikke et ukjent navn i kontekst av ny, samisk byggeskikk. Karrieren til den prisvinnende arkitekten skjøt fart på slutten av nittitallet. Da vant han konkurransen om Sametinget, med en halvsirkelformet plan som kranser rundt en vandrehall, og knytter til seg en ikonisk, kjegleformet plenumssal. Siden har kontoret hans tegnet flere prosjekter i samisk kontekst.

– De kalte deg «samenes arkitekt» i Karasjok kommune.

–Gjorde de det? Det er veldig hyggelig å høre – veldig ærefullt, svarer en kry Halvorsen, som ikke har samisk bakgrunn selv.

– Hva tenker du om ansvaret det innebærer? Diskusjonen om hvordan man uttrykker identitet gjennom mer universelle, moderne arkitekturprinsipper er jo pågående, men det som bygges blir jo gjerne stående som statiske svar på veien.

– Men jeg tenker at noen må jo begynne, den støyten tar vi jo gjerne, sier arkitekten og legger til:

– Det er fort gjort å bli banal, både for arkitekter og andre, når man skal prøve å gjenfortelle eller gjengi hva det er som er samisk. Så tyr man gjerne til den lávvuformen for eksempel, medgir Halvorsen.

Flere akademiske bidrag har nyansert diskusjonen om samisk arkitektur de siste årene, og spissest i kantene er kanskje arbeidene til kunstner og arkitekt Joar Nango. I forbindelse med diplomoppgaven han avla på NTNU samlet han bygde eksempler på fenomenet han kalte «Giant Lávvu Syndrome» (gigantisk lávvu-syndrom): samiske institusjonsbygninger tegnet av arkitekter uten urfolksbakgrunn, som tyr til rene symbolske lávvu-lignende kjegler i formspråket.

Nangos innvending går ut på at en definisjon av samisk arkitektur, uansett formspråk, bør utgå fra måter å praktisere et samisk levesett på. I tråd med resonnementet vil for eksempel en betong-lávvu gi lite mening som uttrykk for det samiske, ettersom det fremste lávvu-prinsippet er mobiliteten – en arkitektur som lett kan monteres, demonteres og fraktes rundt.

I Karasjok finner man kjeglen i tilknytning til et motell på en av elveavsetningene i øst, på taket i Scandic-hotellets nærliggende kulturpark, over inngangspartiet av Rema 1000 og i et glassmonument i forhagen til NRK Sápmi. Ryktene forteller om flere finurlige eksempler på lávvu-syndrom i Kautokeino og Tana. Mest iøynefallende i Karasjok er muligens en rød samelue som omslutter hoveddøra til Duodji-instituttet, en enorm, todimensjonal samekniv som pryder et skilt langs veien inn til bygda, eller etterligninger av tradisjonelle broderier malt rundt betongsylindere i kulturparken.

Stein Halvorsen gjentar ettertrykkelig hvor viktig det er for ham at prosjektene på skoletomta ikke blir banale.

– Det som er viktig for å føre den samiske kulturarven videre, er ikke bare bygningsformene i seg selv. Det er å ivareta historiene og fortellingene som gamle bringer over til unge. De betydningsfulle mytene og det åndelige, kan ikke formidles med bygninger alene, svarer han.

– Derfor er det viktigste med dette prosjektet at det legger til rette for interaksjon mellom generasjonene, legger Halvorsen til. 

Sola og strålene

Tilbake i Karasjok fortalte imidlertid prosjektlederne i kommunen om hvor flytende grensedragningene mellom symbolikk og funksjon kan være i samisk kultur og byggeskikk. I det første innspillet de hadde til planløsningen på helsesenteret, hadde Samuelsen skissert den samiske solen, symbolet for solguden Beaivi.

Da arkitektene returnerte til møtebordet etter å ha bearbeidet tilbakemeldingen, ble det raskt klart at det heller var et skillegjerde for rein planløsningen representerte. Og kanskje virker det som en ren retorisk omformulering i et prosjekt-innsalg, men formen angår mest av alt funksjon. Sirkelkroppen med tilhørende «stråler» adskiller bevegelsesmønstre i institusjonen, og muliggjør det å fjerne og tillegge programmer over tid – som nøkler hektet til et knippe. Samtidig danner nisjene som oppstår mellom strålene lune uterom i et tidvis bittert Karasjok-vær.

– Vi vil ikke ha flere lávvu-greier nå. Dette blir mye kulere altså, sier de smilende prosjektlederne, Kemi og Samuelsen i kor.

Filmskaper Berit Marie Lise Eira mener bygningsmiljøet burde signalisere at man befinner seg i en samisk bygd når man først gjør det. Aller mest ser hun frem til å sende minst ett av barna på den nye skolen – og få vedkommende vel hjem til middag og påfølgende leggetid. I mellomtiden fortsetter arbeidet med dokumentarfilmen om bygningen som en gang var, og alt den innebar.