Københavnleksjonene

På arkitekturens skuldre

Inne på kongressen er talelistene kuratert mellom ytterpunktene i bærekraftsamtalene. Ett av budskapene er en nærmest grenseløs oppfordring til arkitektene om å ta ansvar for klodens kriser, bli endringsagenter for FNs 17 bærekraftsmål arbeidshverdagen.

UIAs president, mexicaneren José Luis Cortes, var kanskje mest optimistisk da han hevdet at «Arkitekter bidrar til en bedre verden! Lenge leve arkitektene!»

Michael Mlynar, visedirektør i UN Habitat mente på sin side at arkitektene måtte bruke sin makt til å snakke høyt i samfunnets beslutningsprosesser, ikke minst på vegne av bærekraftsmålene – og da spesielt mål nummer 11: «Gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige». Dette gjentok også Norges næringsminister, Jan Christian Vestre (Ap), da han besøkte kongressens nordiske plattform og ga arkitekturen erkelappen «et av planetens viktigste verktøy».

Et annet budskap som klang godt i veggene på Bella Center, var løsningsoptimismen. Kanskje tydeligst var Bjarke Ingels, som slapp sin selverklærte «informasjonsbombe» om klimaendring og fremtidens energiløsninger over publikum.

Han trakk frem nettopp Vestres fabrikkprosjekt The Plus i Magnor (tegnet av Bjarke Ingels’ eget kontor BIG), som en av fremtidens løsninger for bærekraftig arkitektur. Men også BIGs kommende flyplass i Zurich, som åpner i 2032 som «jordens største trebygning». Og Google Campus i Silicon Valley, med et eget «rotsone-system» som filtrerer vannet fra bygning og tak og som med «katenære» kurver perfekt fanger sollys til integrerte solceller og reduserer stålforbruket til et minimum.

Et ektefølt unnskyld

UIA er var derfor på mange måter festtalenes kongress og en oppvisning i alt som er mulig. Men innimellom fantes noe mer interessant friksjon, litt uhygge – samt et veldig tydelig unnskyld. Unnskyldningen kom fra den tyske arkitekten Anna Heringer. Fra hovedscenen under Obel Award Talks skulle Heringer egentlig snakke om klimapositive bygninger, men benyttet i stedet anledningen foran et tusentalls arkitekter fra hele verden til å fremføre et annet budskap.

– Jeg ber om tilgivelse for å ha skapt dette idealet av en arkitektur som skulle gi oss trygge, komfortable, sunne, lette og lykkelige liv. Men som i stedet faktisk har bidratt til sosial urettferdighet, ved å først og fremst være til nytte for de rike og bidra stort til klimaendring, sa Heringer fra scenen.

Til Arkitektur utdypet Heringer hvorfor hun nå sier unnskyld. Hun mener idéen om den gode arkitekturen er skapt på falske premisser.

– Vi skaper dette imaget av hvordan et ideelt, sikkert, komfortabelt og lykkelig liv ser ut, men dette er falskt. Helbredelse skjer bare når man faktisk erkjenner at noe er galt – og si unnskyld.

– Hva er det som må erkjennes?

– At den vestlige arkitektur- og byggebransje bidrar massivt til både sosial ulikhet og klimaendring. Vi må derfor si unnskyld for at vi har satt standarden for en arkitektur som ikke er bærekraftig, og være ærlige på at vi ikke når målene vi setter for arkitekturen og livene våre.

Heringer er kjent for å jobbe med bærekraftige prosjekter, blant annet i land som Kina, Zimbabwe og Marokko.

– I Bangladesh og Ghana drømmer man om å bo i betongbygninger. De drømmene faller ikke bare plutselig fra himmelen, men kommer fra drømmer skapt i den vestlige verden – også gjennom film, foto og arkitekturmagasiner. I realiteten er en betongbygning i et slikt klima, super ubehagelig. Den vil også koste mer å bygge og pengene vil forsvinne ut av lokalmiljøet. 

Bygge for Thunberg-generasjonen

Den samme stemningen kunne ukeavisen Weekendavisen formidle under UIA-uken. De hadde snakket med Dan Stubbergaard, grunnlegger av danske Cobe som er nyansatt professor ved amerikanske Harvard (etter omstridte Rem Koolhaas).

Stubbergaard, forøvrig en god venn av nevnte Bjarke Ingels, opptrer med overskrifter som «Selvransakelse» og «De medskyldige» og snakker om hvordan det å være arkitekt føles like feil «som å arbeide i tobakksindustrien».

Om Cobe-biblioteket i gull, bygget i 2011, nordvest i København, sier Stubbergaard at han ikke kunne stått «overfor Greta Thunberg i dag og argumentert for de enorme hengende kasser, som kostet ekstra mye stål, men [er der] utelukkende av estetiske grunner».

Inne på UIA går man enda lengre i selvpiskingen – også gjennom å angripe språket. Denne gangen med humoristisk og sarkastisk snert fra nederlenderen Reinier De Graaf, arkitekt (partner i OMA) og forfatter av «architect, verb. – The New Language of Building». Her gjør han nettopp narr av arkitektenes bruk av tomme store ord i sitt arkitekturspråk – deriblant ordet «bærekraft».

– Ordet «bærekraft» har blitt mistenkelig. Som de andre begrepene jeg bruker tid på i boken har ingen lyst til å være ikke-bærekraftig, eller ikke-levelig. Da bærekraft ble introdusert som begrep på 1980-tallet, var det med et genuint ønske om å forbedre miljøet og være innforstått med planetens begrensende ressurser. I dag har begrepet for lengst blitt et omstridt stempel brukt av storkapitalen, sier de Graaf til Arkitektur.

Han viser til et tidsskille på 1990-tallet, da fikk de store kommersielle selskapene i verden være med å definere hva bærekraft skulle bety.

– Fra å være et godt økologisk begrep, ble bærekraft en industri i seg selv. Hvis jeg ser på bygninger som i dag har fått bærekraftpriser tenker jeg: «Virkelig? Hvis verden står overfor en så stor krise, er denne samlingen av middelmådige løsninger virkelig det som skal få oss til det forjettede land?» Jeg tror ikke det. Bærekraftbegrepet har dermed gått fra å være et godt beslutningsverktøy til å bli en unnskyldning, sier de Graaf.

Nederlenderen er en populær mann, til tross for hans spark mot arkitektens språk. For Enlai Hooi, leder for innovasjon i danske Schmidt Hammer Lassen Architect, er imidlertid problemet dypere enn selve språket.

– Det er helt riktig å være kritisk til språket, men det er egentlig ikke språket i seg selv som er problemet. Det er kulturen som bruker språket som er problematisk. Hvis vi i arkitektbransjen har en kultur hvor vi klapper oss selv på ryggen over løsninger som ikke setter ting i bevegelse raskt nok, så er det kulturen vår som er problemet, sier Hooi til Arkitektur, etter å ha sett de Graaf på scenen.

- Vi er ikke ærlige

Hooi var selv med på scenesamtalen «Sustainable transformations of architecture: How do we embrace the beauty of ugly?» Her deltok også en annen travel og populær kongressdeltaker: Indy Johar fra Dark Matter Lab – som er kjent for et mer systemisk perspektiv på problemene. Johars rolle på UIA var å helle kaldt vann i årene på løsningsoptimistene. På spørsmål fra debattleder om fremtidens arkitektur vil se estetisk annerledes ut, fordi den må ta hensyn til klima og miljø, svarte den britiske arkitekten følgende:

– Ja, men jeg tror ikke vi forstår dimensjonen i svaret på det spørsmålet.

Han viste til at man i EU kun kan bygge mellom 140-176.000 nye boliger de neste årene dersom de skal følge Paris-avtalen. Det finnes ikke nok fornybar energi eller materialer til bygge det som trengs.

– Da blir plutselig ikke spørsmålet om huset har rene linjer det viktige, men om du har et hus i det hele tatt, fortsatte han med et alvor i stemmen, som nesten høres ut som kvalt gråt.

Han viste også til at gruvedrift, som arkitekturbransjen er avhengig av, står for 80 prosent av naturtap i verden.

– I en verden på vei fra karbonøkonomi til mineraløkonomi, er dét tallet noe vi må jobbe massivt med. Det som frustrerer meg her i dag, er at vi ikke er ærlig om dimensjonene av hva som kreves, og dimensjonen på det vi vil bli vitne til. Vi skal bokstavelig talt utfordre forholdet vårt til det landskapet hvor vi dyrker maten vår. Alle her snakker om biomaterialer og at ved å bruke tre, skal alt bli bra. Nei! Vi har ikke jordsmonnet til å produsere både nok tømmer og mat. Hvis vi skal få det tømmeret vi trenger, må alle bli veganere – da ville det kanskje gått.

Leksjoner for fremtiden

Utenfor Bella-senteret troner det nærmest absurde Martiot Bella Sky på det amagerske utfylte sletteland. Mellom sine tvillingtårn har dette hotellet laget en vindtunnel alle kongressens deltagere må gjennom på vei til eller fra. Tunnelen som får skjørt og hater til å blåse opp og av, blir en slags påminnelse fra arkitekturen selv om hva arkitektur ikke bør være.

Jeg opplever at UIA absolutt har vist oss mangfoldet i arkitektbransjens tanker rundt eget selvbilde, problemforståelse og løsninger på FNs bærekraftsmål. Selv gir kongressen ut en egen tipunktsliste over hva som nå må kreves av bransjen. I prinsippene kalt «København-leksjonene» slås det blant annet fast at ingen nye materialer kan brukes, dersom det finnes alternativer. Bygde omgivelser skal heller ikke skade natur, vann eller jordbruksarealer, det skal ikke produseres avfall og alle eksisterende bygg skal tas vare på før en bygger nytt.

Om prinsippene er naive ønsketenkninger eller noe bransjen og samfunnet faktisk vil og kan forholde seg til, kommer an på om du spør Indy Johar, Bjarke Ingels, Jan Christian Vestre eller UIA-president José Luis Cortes om hva vi har i vente.

Det er UIAs store avslutningskveld i København sentrum. Hundrevis av arkitekter med gratis dansk alkohol innabords, stormer til gallagulvet og danser jenka gjennom natten. Kanskje de danser vekk alvoret? Eller er det ekte gledesrus over løsningene de har oppdaget?

På en hageterrasse utenfor den norske ambassaden møtte jeg tidligere på kvelden den islandske forfatteren Andri Snær Magnasson. Han deltok på UIA fordi han er tekstforfatter for islandske arkitekter, men er mest kjent for klimaboken «Om tiden og vannet». Her skriver Magnasson om akkurat denne kampen for å berge fremtiden og spennet mellom ulike mulige utfall. Og jeg synes et sitat herfra tjener som oppsummering av hele UIA også:

«Det er ikke sikkert det går, alt tar slutt en dag, det gjelder menneskeslekten som alt annet. Men hvis vi greier det, kan resultatet bli en verden som kanskje ikke er perfekt, men likevel vakrere enn ord kan beskrive».