Kritikk langs nasjonalvegen

Arkitekten i naturen

Almaas viser til den finske biologen og miljøfilosofen Yrjö Haila, som skrev artikkelen «Vår plass ved bordet – arkitektens rolle i biosfæren» i Arkitektur N i 2010.

– Han introduserte sirkulariteten, ikke bare i form av et materialkretsløp, men som en ny tidsforståelse. Biosfæren er rammen for alle menneskets muligheter og begrensninger. Dette vet vi mer om nå, og det krever en mye mer deltagende måte å jobbe med arkitektur på.

Den rent visuelle måten å forholde seg til «den metabolismen naturen er», bør være tilbakelagt, mener hun.

– Naturen er ikke et sted vi kan velge å gå inn i, naturen er alle de biologiske prosessene vi er en del av. De fagområdene som jobber seriøst med regenerative løsninger, også for bygg, har begynt å se på dette.

– Hvor passer Nasjonale Turistveger inn i denne måten å tenke arkitektur på?

– Den diskusjonen må vi ta. Ikke bare om at turistveiene er del av et system basert på bensindrevet biltrafikk, selv om det også er relevant, men mer den grunnleggende debatten om vårt syn på kultur og natur.

Det handler ikke om kvaliteten på prosjektene, de er vanvittig vakre, mener hun.

– Estetisk besvarer arkitektene oppgavene fra Statens Vegvesen på ofte kjempespennende måter, men spørsmålet er om selve oppgaven er feil. Og det er ikke bare Vegvesenets ansvar, men som kultur må vi videreutvikle vår holdning til naturen vi er en del av. Og jeg tror ikke turistveiprosjektene bidrar så mye til det.

– Bør arkitektene diskutere dette mer enn de har gjort til nå?

– Ja, det tenker jeg. Det var ledende arkitekter som ble veldig, veldig sure på meg da jeg frontet kritikken den gangen. Norske arkitekter har gått gode for Nasjonale turistveger som prosjekt, og det var kanskje lett å misforstå kritikken. Min kritikk er rettet mot oppgaven, mot spørsmålet, ikke mot løsningene.

– Hva kunne en gjort i stedet?

– Tja. Hvordan kan vi bygge sånn at vi forstår sammenhengene på planeten vår bedre? I Sverige har de for eksempel Naturum-prosjektene, besøkssentre og turstier som gir kunnskap om og tilgang til spesielle biotoper. Her kan man drikke kaffe og lære om geologi, kultur, lokale dyr og planter. De har bygget 32 sånne steder så langt. Dette er jo en annen mer omfattende oppgave, og har derfor sine begrensninger, men det kunne kanskje vært noe Norge kunne lært av.

Jakten på det sublime

Hva kan miljøfilosofien si om turistveiprosjektene? Svein Anders Noer Lie, førsteamanuensis i filosofi ved universitet i Tromsø, foreslår å se rasteplassene opp mot Immanuel Kants begrep om det sublime.

– De stedene jeg har sett handler mest om å fremheve det Kant kalte det sublime, som overvelder oss og som kaster om på det vi ellers holder på med i hverdagen. I bilen kan man krangle om stoppested eller musikk man skal spille, men så kommer man til et sted hvor slike ting ikke betyr noe. Man overveldes av å ikke bare være overfor et annet objekt som en tilskuer, men bli en del av dette objektet. Et fnugg i en større helhet.

Han mener man også kan se prosjektene opp mot Arne Næss’ tanke om menneskets behov for identifisering med naturen.

–Når de fleste av oss idag bor i byer og ikke ser vill natur til vanlig, kan slike ekstreme steder i beste fall være med på å utvide selvet, der nye elementer blir en del av en utvidet selvrealisering.

Slike opplevelser har stor verdi, mener Lie, men stiller samtidig spørsmål ved om arkitekturen her alltid klarer å lede besøkende inn i slike erfaringer, eller om den kommer i veien for dem.

– Klarer den å fremme stedets ånd, «genus loci» som Christian Norberg-Schulz snakket om? Det kan jo ellers fort bli en erfaring av bemektigelse der man forblir i sitt indre utkikkspunkt og der man selvfornøyd henger seg opp i detaljer ved den arkitektoniske utformingen.

Filosofen er også enig i at prosjektene kan problematiseres.

– Faren er at dette kun blir steder for folks neste Instagram-post. Da er man egentlig fortapt og utbyggingen av disse prosjektene, og arkitektenes rolle i dem, blir nærmest en pervers og selvmotsigende foreteelse. Da blir naturen nettopp bare økonomi, et objekt og ikke et sted hvor naturen kan tas inn, hvor nye ting kan skje.

Fra horror til glede

Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved NMBU, er en annen kritisk stemme fra arkivet. Men for Dokk Holm har skepsis nå snudd til noe nærmere perspektivfull hyllest.

I 2012 skrev han i Arkitektur N imidlertid følgende kraftsalve:

«Det er noe som går tapt når alt blir gjennomdesignet og alvorlig. Det som virker forførende og befriende første gang blir ganske raskt noe helt annet: et ryddig horrorkabinett av perfekt form, under en glasur av brautende selvbilder signert de offisielle turistpusherne».

– Den gangen oppfattet jeg nok prosjektene som eksal- terte overdrivelser. Det var slitsomt å forholde seg til dem og hele begrepet «Nasjonale turistveger» hadde noe paradoksalt over seg. Hvorfor «nasjonale» og ikke «norske»?

Også Dokk Holm trekker frem Stegastein (Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen), som et eksempel på dette overdrevne. I tillegg sto overdrivelsen i prosjektet i grell kontrast til et annet samtidig utviklingstrekk, forklarer han.

– Den norske landsbygden gror igjen og i stedet for å hive inn én million sauer, bruker man millioner på utsiktstårn og andre nye ting i terrenget for å få tilbake utsikten. Det krevdes en diskusjon rundt dette og for meg ble det hele en form for «overdrivelsens estetikk» i kontrast til helt andre utfordringer de samme lokalsamfunnene sto overfor. Det mener jeg fortsatt er påkrevet, og Nasjonale Turistveger hadde tjent mye på å gå inn i den diskusjonen.

– Var nok overdrevet polemisk

Men tolv år senere har samfunnsforskeren med arkitektur som ett av sine fagområder, fått et annet blikk på turistveiprosjektene. Dette handler om at både han og prosjektene har endret seg, hevder han.

– Flere av mine argumenter den gangen var nok over- drevet polemiske. Nå lar jeg meg imponere over flere av prosjektene – både av arkitektonisk kvalitet og solid håndverk. Jeg mener for eksempel det Jensen & Skodvin har gjort på Sognefjellesvegen, både med rasteplasser og Sognefjellshytta, er fantastisk. Det er stor forskjell på superenkle prosjekter og det for eksempel Hølmebakk har gjort ved Vøringsfossen, hvor man kanskje ikke skulle gjort noe i det hele tatt.

Han trekker også frem Høse bru (Rintala Eggertsson Architects), Allmannajuvet i Sauda (Zumthor & Partner) og Matias Faldbakken-kunstverket «Skyldner» i Rondane, som ekstra gode.

– Det har blitt en del enklere og mer lavmælte prosjekter etter hvert, samt noen som går enda mer i en konseptuell retning. De har fått på plass sine funksjoner på gode måter, men er likevel ikke så spektakulære. Samtidig er de mer påkoblet historiene til landskapet rundt. Dette har nok gjort at jeg er mye mer positiv i dag, enn den gangen, forklarer Dokk Holm.

Han mener det grovt sett er tre måter å forstå Nasjonale turistveger på. Den ene er som arkitektur som skal få flere turister til Norge, gjennom spektakulære prosjekter. Den andre er muligheten for å skape god arkitektur som gjør det å ferdes langs veien til en kontemplativ og interessant opplevelse. Det tredje er behovet for toaletter og rasteplasser som rene funksjonelle tilbud.

– De to siste perspektivene er viktigst. Derimot er det å kuratere norsk natur og arkitektur med tanke på hva som egner seg på Instagram og i den internasjonale turistdiskursen ytterst komplisert.

Anti-turistveiprosjekt

Hvordan ser så turistveiprosjektene ut fra Distrikts-Norge? I vakre Raundalen, dalen Bergensbanen ruller gjennom mellom Voss og Hardangervidda, har Vossakontoret Bruket jobbet med et sideprosjekt. Prosjektet kan i utgangspunk- tet minne om et turistveiprosjekt, men har utviklet seg i motsatt retning, forteller daglig leder Mari Myklebust.

– Det begynte med ønsket om å koble folk og natur, pluss parkering og toalett for besøkende. Likevel utviklet det seg til en diskusjon om vi i det hele tatt skal bruke arkitektur som et middel til kontakt mellom mennesker og natur. Et sentralt spørsmål ble: «Hvorfor skape disse utsiktspunktene når vi egentlig bør ta naturen mye mer på alvor enn før?»

Dette er et dalføre med vernet vassdrag og flomvern, hvor en mulig vannkraftutbygging har skapt mye debatt. Raundalen-prosjektet er et samarbeid mellom lokale ildsjeler, Visit Voss og Doga. Det er ennå ikke gjennomført, men ble på tegnebrettet et slags motsvar til de klassiske turistveiprosjektene.

– I stedet for en supermagnet la vi inn flere steder i landskapet, som folk kan oppsøke og også få kunnskap om naturen. Vi må gå fra å være en objektiv betrakter til en som kan sette spørsmålstegn ved sin egen subjektive rolle. Å bygge ned natur for å legge til rette for folks neste Instagram-bilde blir for oss også feil bruk av arkitektur.

Domangel mellom milliondoer

Fra en turistbygd som Voss blir også en enda mer konkret kritikk synlig. For hva skjer med bygdene, som så gjerne vil ha besøk, om bilturistene bruker sine tilmålte stoppminutter på utsiktspunkt mellom bygdene?

– Turistveiprosjektene kanaliserer penger, ressurser, arkitektur og aktiviserer en rekke steder – mellom bygdene – på grunn av utsikt og natur. Samtidig har de lite med lokalsamfunnene å gjøre. På denne måten viser prosjek- tene hvor enorm avstanden er fra det nasjonale nivået og ender mange steder opp med å motarbeide Distrikts-Norge.

Hun viser til naboregionen Hardanger. Her har vegvesenet bygget turistveiprosjekter på rekke og rad, men ikke inni bygdene. Stopper du for utsikt og dopause er det på rasteplassene Steinstøberget (arkitekt Tordis Hoem) eller Tyrvefjøra (Helen & Hard).

– Da handler ikke folk på Coopen i Ålvik noen kilometer unna. Samfunnet bruker millioner på en do i vill natur, mens det ikke finnes offentlige toaletter i bygdene. Disse prosjektene kunne blitt lagt i sentrum. Da ville også innbyggerne opplevd kvalitetsarkitektur i hverdagen.

– Bruk lokal kompetanse

Myklebust savner også at prosjektene utnyttet lokale fagmiljøers kompetanse og lokalkunnskap.

– Hadde man tatt lokalsamfunnet på alvor hadde man også tatt lokal kompetanse på alvor. I disse prestisjefylte prosjektene hentes ikke bare arkitektkompetansen utenfra, men ofte også entreprenørene. Da mister man lokalkunnskapen om natur og samfunn, samtidig som lokalt næringsliv ikke tar del i den lukrative økonomien.

– Hvordan kunne det vært løst annerledes?

– Med offentlige anskaffelser blir det komplisert, men man kunne for eksempel lagt inn kriterier hvor lokal tilstedeværelse var vektet tyngre.

Myklebust synes det er litt overraskende hvor lite dis- kusjon prosjektene har skapt blant arkitekter.

– Da jeg studerte for 10-15 år siden var det tidvis en del kritiske røster. Dette henger nok sammen med at formidlingen nasjonalt har vært at turistveiene kun er vellykket. Det blir også vanskelig med diskusjon når det er knyttet så stor prestisje til prosjektene. Da blir man fort regnet som en grinebiter når man kommer med kritikk.

To skilt ut av Sauda

Som et slags ubevisst svar på kritikken mot at turistveiprosjektene plasseres mellom bygdene, finner vi diplomprosjektet «Sirens of Sauda» av Ask Olsson Aabø og Carl Daniel Romm, som i dag driver kontoret Arbeidsgruppa Ny Von. I diplomen utforsket de den gamle industribyen Sauda i Rogaland.

Prosjektet startet ikke med turistveier som tema, men Sauda ble valgt fordi det fantes karakter og bymessighet.

– Det er lite å gjøre der og mange interessante og rare bygg som står tomme. Dette har fellestrekk med mange tettsteder. Det har vært mye aktivitet, men nå skjer det tilsynelatende ingenting, sier Aabø.

Samtidig oppdaget de turistveistrekningen Ryfylke, med totalt syv prosjekter, som går gjennom Sauda.

– I prosjektet viser vi et bilde av to skilt i byen – det ene viser vei til en ski resort, mens det andre viser vei til turistveiprosjektet Allmannajuvet av Peter Zumthor. Mellom de to punktene ligger det en by som ikke får oppmerk- somheten den fortjener, da den har havnet på sidelinjen av fylkesveien, sier Romm.

Et strekk av fortellinger

De to understreker at deres prosjekt ikke egentlig er en kritikk av turistveiprosjektene, men mer en fabulering rundt hvordan disse prosjektene kan videreføres ved å heller koble seg på lokalsamfunnene og tenke på turist- veiprosjektene også som et urbant verktøy.

– Allmannajuvet er et knallfint prosjekt og har den gode turistveityngden. Samtidig er det påkoblet det lokale og Zumthor legger opp til en dialog med det som skjer i Sauda sentrum, sier Romm.

De ønsket derfor å utnytte at turistveiprosjektene kom- mer med god arkitektur, masse penger og potensielt mange turister.

– Spørsmålet ble om vi kan bruke turistveiene som noe mer enn å dreie kameralinsen mot naturen? Kan vi dreie den mot et tettsted, jobbe med menneskene som faktisk bor der og skape et sosialt turistveiprosjekt i ste- det? For det finnes steder der folk bor langs disse strekkene – med fantastiske historier og interessante ting som skjer, sier Aabø.

Hovedpoenget i «Sirens of Sauda» er at en levendegjort hovedgate i Sauda innlemmes som eget turistveiprosjekt. I tillegg aktiviseres byen med blant annet «Bar Calypso», en utvidelse av smelteverkets fjernvarmeanlegg (en attraksjon i seg selv) og et samarbeid med Sauda Sogelag om galleri og kontorfellesskap. Målet er at Sauda skal besøkes av et mangfold av mennesker – og at flere av attraksjonene er gratis, på linje med turistveiprosjektene.