Kunsten å være lagspiller

Av Gaute Brochmann

Publisert 09. oktober 2024

Interiør foto av stort åpent rom med lyst treverk som konstruksjon og spiler på vegg, tak og gelender. Trapp i forgrunnen.

Kunstverket Sáráhkká, Juoksáhkká ja Uksáhkká (2024) på vestibyleveggen er laget av Rámavuol Elle Bigge, i samarbeid med Merethe Kuhumunen.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

Det samiske er en rød tråd gjennom både bygningsarkitektur, interiør og utsmykning i flerbrukshuset Čoarvemátta.

Av Gaute Brochmann

>

Da Joar Nango, 70°N arkitektur og Snøhetta vant konkurransen om den til nå ukjente kombinasjonen av reindriftsskole og teaterscene i Kautokeino, var en del av bestillingen å inkludere et omfattende kunstprosjekt.

Totalt seks nye verk skulle lages til bygningen og kom i tillegg til to store verk fra den tidligere skolebygningen som ble flyttet til prosjektet. Kunstverkene er dypt forankret i samisk verdensforståelse og tradisjonskunnskap.

Kuratorgruppen, bestående av Monica Milch Gebhardt, Anniina Turunen og Joar Nango, arbeidet utfra representasjon fra ulike geografiske områder i Sápmi. I tillegg ble det prioritert kunstnere som jobber med ulike tilnærminger til tradisjonskunnskap og åndelighet.

Målet var at kunstutvalget, med representanter for brukere, Koro og 70°N arkitektur, skulle bidra til å styrke samisk identitet, og at den skal vise spennvidden og det grenseoverskridende i samisk kunst.

Så hvordan forholdt Snøhettas interiørarkitekter seg til disse ambisjonene?

>
Foto av treskulptur utendørs.

Flyversjamanens fugl ble i 2024 flyttet fra den gamle skolebygningen for Samisk videregående skole og reindriftsskole, og montert på nytt utenfor Čoarvemátta. Verket er signert Aage Gaup (1943–2021) .

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta
Foto av kunstverk hengende på en rød vegg.

Iver Jåks, Beaivi ja biegga / Sol og vind, 1996. Polert og lakkert messing.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

Lagarbeid

– Vi jobbet i team fra dag én.

Det sier interiørarkitekt Nina Bjerve Andresen i Snøhetta, som var ansvarlig for detaljfasen hos arkitektkontoret. Hun forteller at konseptet fra konkurransefasen inkluderte noen sentral verk, som for eksempel Iver Jåks’ formidable Beaivi ja biegga / Sol og vind, som har en helt sentral plass i foajeen allerede i tidlige renderinger. 

Dette er et av verkene som kom med på flyttelasset fra tidligere lokaler, og sikrer både identitet og kontinuitet inn i det nye huset. 

Bjerve Andresen forteller at kunsten på denne måten ble et viktig parameter i designprosessen, en premissgiver på linje med landskapet rundt og den særegne nord-norske naturen. 

– Gjennom store deler av året er det dempede farger her oppe. Vi har tegnet en massivtre-bygning som ligger godt tilpasset i terrenget. Bygget har ingen sterk egenfarge, men er gjennomgående naturlig grånet treverk og skifer. Denne naturpaletten harmonerer dermed godt med sesongenes skiftende farger. Vi har soloppganger og solnedganger, høst- og vårvegetasjon som gir fin variasjon gjennom året, sier interiørarkitekten. 

Tilsvaret ble å se til samisk kultur med fargebruk i tradisjonelle klær og drakter. I tillegg kom en inspirasjon som ble et viktig konsept i det vinnende konkurranseforslaget, der teltet med den karakteristiske røykluken i toppen. Dette ble det bærende motivet i foajeen. 

– Vi tok utgangspunkt i ideen om bålet og ilden, med røde, varme toner i midten av huset og kaldere farger lenger ut i fløyene, sier Bjerve Andersen.

Interiør foto av større rom med skyggespill fra vinduer og rom med trespiler på veggene.

Tre i lyse interiører preger innsiden av bygningen.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta
Interiør foto av dobbeltdør der en dør er åpen og man kan se blåfarger i rommet bak.

Snøhettas fargekoding med blåfarger i fløyene sees gjennom døråpningen.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

Tverrfaglig og forpliktende

Dette fargekonseptet var igjen noe de utvalgte kunstnerne måtte forholde seg til. Som én av fem nasjonale scener i Norge, er det et enormt ambisjonsnivå bak den kulturelle representasjonen i bygget.

Gjennom Koro får man vite at sentrale samiske kunstnere er representert, som Máret Ánne Sara, som fikk oppdraget med kunstnerisk utforming av teaterets sceneteppe. En av Sápmis mest anerkjente samtidskunstnere, Britta Marakatt-Labba, fikk et direkte oppdrag for kunstnerisk utforming til en av veggene i byggets allrom.

I tillegg til fire yngre kunstnere, som alle forholder seg til arkitektur og interiør på ulike måter.

– Vi har ikke vært med på utvelgelsen, men har blitt forelagt forslag underveis og vært med på å diskutere plassering og posisjoner, sier Bjerve Andresen.

Hun vektlegger at Snøhetta alltid ønsker å jobbe tverrfaglig så tidlig og forpliktende som mulig, og at hun er glad for at det arkitektfaglige teamet og kunstnerne ble koblet sammen i prosessen.

Det har vært en samhandling som ikke bare handler om den kunstneriske tilnærmingen, men også de rent praktiske forutsetninger som plassering og tilrettelegging i forhold til sprinkling og eller andre tekniske løsninger det må tas hensyn til.

Foto av samisk kunst hengende på takkonstruksjon.

Fredrik Prosts skulpturer, Meantaš, Beaivvášnieida og Máttaráddjá, benytter seg av horn fra rein og elg.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta
Foto av kunstverk, maleri, på vegg.

Britta Marakatt-Labbas verk Miin Duoddarat / Våre vidder.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta

Men er det kunst?

Men kan interiør i seg selv være kunst?

– Nei, ikke som kunst alene, svarer Bjerve Andresen.

– Men vi i arbeider jo med mer enn tekniske funksjoner, også de romlige kvaliteter. Det er viktig å skape både kontraster og harmoni, i tillegg til å gi rommet en sanselig tilstedeværelse. Interiørarkitektur er slik hun beskriver det noe mye mer enn det tekniske.

– Men du vil ikke kalle det kunst? 

– Vi ønsker alltid å tilføre rommene noe utover funksjon og vi samarbeider veldig gjerne med kunstnere. Vi tilrettelegger det stedsspesifikke og ønsker å tilrettelegge for at folk skal møtes på en god måte. Det er alltid noe mer, hvis du skjønner hva jeg mener … men kunst vil jeg ikke kalle det.

Foto av kunstneristisk sceneteppe, auditorium stoler i forgrunnen.

Máret Ánne Saras sceneteppe, Gapmu, er utført i bomullsstoff og polyestertråd.

Foto: Aslak Mikal Mienna
Foto av samiske kunstverk som henger fra taket.

Elle Valkeapää står bak verket Šiella.

Foto: Lars Petter Pettersen/Snøhetta
    Kunstnere og kunst:
  • Máret Ánne Sara, Gapmu, 2024. Sceneteppe. Bomullsstoff og polyestertråd.
  • Britta Marakatt-Labba, Miin Duoddarat / Våre vidder, 2024. Broderi. Linlerret, silke og ullgarn.
  • Elle Valkeapää, Šiella, 2024. Installasjon. Reinsdyrskinn, ullstoff, tre, bjørkerøtter, messing og glass.
  • Fredrik Prost, Meantaš, Beaivvášnieida og Máttaráddjá, 2024. Skulpturer. Horn fra rein og elg, tre.
  • Rámavuol Elle Bigge, i samarbeid med Merethe Kuhumunen, Sáráhkká, Juoksáhkká ja Uksáhkká, 2024. Ullklede, vadmel, kjeskinn, bomullsstoff og garn.
  • Laila Mari Brandsfjell, uten tittel, ferdigstilles 2025. Ullstoff.
  • Aage Gaup, Girdinoaiddi loddi / Flyversjamanens fugl, 1998. Trykkimpregnert tre, rustfritt stål.
  • Iver Jåks, Beaivi ja biegga / Sol og vind, 1996. Polert og lakkert messing.
>
>
>