Aktuelt / Tema
Nasjonalt minnested etter 22. juli: Et sted for alt?
Hva skal et minnested gjøre og hvordan jobber man for å forme det? Vi har snakket med arkitektene som leverte skisseforslag til nytt nasjonalt minnested etter 22. juli.
Av Solveig Nygaard Langvad
I juni i år offentliggjorde KORO ti skisseforslag til nytt nasjonalt minnested etter 22. juli. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet er oppdragsgiver for minnestedet i Regjeringskvartalet, og KORO gjennomfører konkurransen på oppdrag fra departementet.
Skisseforslagene ble levert av enkeltpersoner og tverrfaglige grupper.
I begynnelsen av september gikk konkurransen over i neste fase, og det er i dag tre finalister igjen.
Bidragene til Matias Faldbakken, Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange og Raqs Media Collective er valgt ut som finalister av juryen.
Mange av de opprinnelige ti skisseforslagenes bidragsytere er arkitekter, og Arkitektur tok tidligere i år en runde hos hver av de involverte arkitektene for å høre hvordan de opplever å jobbe med et så særegent prosjekt, i skjæringspunktet mellom kunsten og arkitekturen.
– På generelt grunnlag oppleves det først og fremst befriende, sier Cathrine Vigander, partner og daglig leder i ELEMENT arkitekter.
Arkitekten synes møtepunktet mellom arkitektur og kunst er konseptarbeid på sitt beste.
– Det er en fri, inspirerende og ofte mer analog arbeidsmetode, som blir en kontrast til kompleksiteten som ligger i å tegne et bygg eller planlegge en bydel. Samtalen og det kreative arbeidet handler ikke om regler, romprogram, søknader og kuldebroer, men om idéen og hvordan arkitekturen kan berike kunsten, og omvendt. Et annet aspekt som gjør møtepunktet mellom arkitektur og kunst spesielt lærerikt, er at kunstverk ofte er knyttet til en hendelse, en person, en sak eller et budskap, og sjeldent til et spesifikt bygg eller en tomt, sier Vigander.
Viganders skisseforslag er et samarbeid med kunstner A K Dolven og har tittelen Plassen og solen.
– Plassen og solen er først og fremst et sted å være, hvor hele tomten er kunstverket. Der tid og traume er materialene. Solen er plassert i senteraksen av Plassen. I skissen er Solen ni meter høy, fire meter bred og én meter dyp. Den er foreslått kledd med millioner av år gammel, rosa, nordnorsk fauskemarmor, sier hun.
- Nytt nasjonalt minnested etter 22. juli
- 220 søknader kom inn til konkurransen, som holdes i regi av KORO, med Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som oppdragsgiver.
- Ti kunstnere, arkitekter eller grupper ble valgt ut til å levere skisseforslag: Anna Daniell, A K Dolven og Cathrine Vigander, Beate Hølmebakk og Per Tamsen, Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange, Kjetil Trædal Thorsen og Jorunn Sannes, Marianne Heier, Matias Faldbakken, Merete Røstad og Jad El Khoury, Monica Narula, Jeebesh Bagchi og Shuddhabrata Sengupta / Raqs Media Collective, og Sumayya Vally og Suzanne Lacy.
- Juryen har bestått av: Marianne Borgen, Mohamed Abdi, Regitze Schäffer Botnen, Mathias Danbolt, Hege Maria Eriksson, Lena Fahre, Ingeborg Hjort, Nora Ceciliedatter Nerdrum, Camille Norment, Trude Schjelderup Iversen og Fabian Wahl Sandvold (Øystein Rø kom inn for Hege Maria Eriksson fra april 2024.)
Følelsesladet oppgave
Vigander ser på utformingen av et minnested som en helt særegen øvelse.
– Det er en følelsesladet oppgave som kunsten og arkitekturen skal forsøke å løse, for alle berørte i en kompleks bysituasjon på en helt spesifikk tomt. I et slikt oppdrag var det ekstra viktig at A K Dolven og jeg kjenner hverandre godt gjennom tidligere og pågående samarbeid. Vi har samme verdier og tenker «likt» på tvers av kunst og arkitektur. Mennesket er i sentrum og den viktigste kraften er vår felles evne til å rendyrke en idé, forteller hun.
– Hvilke erfaringer fra arkitekturen tar du med deg inn i et slikt tverrfaglig prosjekt?
– Hver kunstner og hvert prosjekt er unikt. Erfaringen jeg tar med fra arkitekturen varierer derfor avhengig av hvem vi jobber med og om kunsten er en integrert del av arkitekturen, et selvstendig kunstverk eller en kunstutstilling. For minnestedet vil jeg si at de viktigste erfaringene er evnen til å forstå kvalitetene på tomten og skalaen i byrommet kombinert med kunnskapen om hva som skal til for å realisere en kunstnerisk idé uten at den svekkes. Selv om utkastet foreløpig kun er en skisse, er både detaljer, konstruksjonsprinsipp og materialvalg løst på et overordnet nivå for å sikre at den kunstneriske idéen fremstår like klar og sterk ved en eventuell realisering. I tillegg er erfaringen med å trekke inn spesialkompetanse for å løse spesifikke problemstillinger avgjørende.
Skal man lykkes med et så særegent oppdrag, blir åpenhet, empati og involvering avgjørende.
– Når minnestedet er realisert er den aller viktigste kvaliteten for meg at de nærmeste berørte opplever minnestedet som verdig og riktig, uavhengig av hvilket av de ti prosjektene som velges til slutt. Det neste er naturligvis at minnestedet må oppleves som et sted alle føler seg velkommen, uavhengig av alder. Til slutt anser jeg 22. juli-senterets relasjon og kobling til minnestedet som en forutsetning for å lykkes.
Arkitektur har blitt en vare
Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta har levert skisseforslag i samarbeid med kunstner Jorunn Sannes. Thorsen peker på at kunstneriske prosesser i all hovedsak er langsommere enn det vi opplever i dagens arkitekturmarked.
– Samtidig er det også aksept for at kunsten skal ta tid, at den skal sette seg i kunstnerens sinn og være mer absolutt i utsagnet enn det er vanlig å akseptere i arkitekturen. Arkitektene har mye å lære av kunstneriske prosesser, særlig i dag hvor arkitekturen nærmest er blitt en vare i større grad enn et verk, sier Thorsen.
– Balansen mellom kunstner og arkitekt blir derfor å gi rom og tillit til det kunstneriske, vibrerende, originale og nytenkende. Når en kommer i flytsonen for et prosjekt, og særlig som i tilfellet minnested, blir utrykket etter hvert selvoppfyllende: det driver seg selv fremover. Det er ikke noe selvutslettende i dette. Minnestedet er et kunstnerledet prosjekt hvor arkitekten må finne sin plass.
– Og hva skal den plassen være?
– Arkitekter er vant med brede og tverrfaglige team. I Snøhetta har vi helt siden starten arbeidet med mange forskjellige kunstnere, som i noen tilfeller har gitt kontrasterende og kommenterende bidrag til arkitekturen og i andre fremhevet arkitektoniske konsepter eller innhold. Min erfaring med kunstnersamarbeid er at kunsten ikke må bli et supplement til arkitekturen. Kunsten må ha en egenverdi ut over arkitekturen. Arkitektrollen blir gjerne som koordinator på det menneskelige plan, men samtidig har en forskjellige kunnskaper om konstruksjon, materialer og gjennomføring. Kollektive kreative prosesser er kompliserte, og en må være forberedt på å lytte til hverandre. Min rolle er ofte å være konseptuelt involvert i idéarbeidet mens den kunstneriske bearbeidingen må helt ned i det taktile.
Et stedsverktøy for aldri å glemme
Thorsen og Sannes’ tilnærming til oppgaven har vært tredelt.
– Det var noen viktige betraktninger som dukket opp tidlig. Den ene beskriver forholdet mellom kropp og sted gjennom preposisjoner. Hvor er kroppen plassert i forhold til omgivelsene og hvordan påvirker kroppens plassering vår egen bevissthet om hvor vi til enhver tid befinner oss? Er vi over, under, mellom, i, på eller ved? Det kan være avgjørende i noen øyeblikk i livet, beskriver Thorsen og fortsetter:
– Den andre var hvor skremmende likt det gode og det onde i utgangspunktet kan fremtre. Vårt utgangspunkt var å se på to like skål-former eller sfæriske kalotter, formet av samme geometri, samme definisjon, samme prosess. Men når den ene skål-formen vris opp ned får den en annen funksjon og betydning. Den går fra å være skål til å bli et hvelv. Den øvre kanten av skåla beskriver uterommets avgrensing. Du er i dette rommet. Hvelvet derimot er du under. Disse to formene gir ikke noe endelig svar, og de er ikke knyttet symbolsk direkte til terroren, men de åpner for å samtale om og bli bevisst på dilemmaer vi vil måtte leve med.
Den tredje betraktningen var direkte knyttet til samvær, forteller Thorsen.
– Stedet må kunne brukes i hverdagen og ved viktige anledninger for å minnes og for å bli påminnet. Vi mener at et minnested bør være et sted for individuell kontemplasjon og et sted for kollektivt samvær. Og det bør kunne inspirere til samtaler som ikke kan finnes andre steder.
Mens dagens generasjoner har en direkte relasjon til terroren, vil kommende generasjoner måtte informeres på en annen måte for å gjøre minnestedet tidsaktuelt i fremtiden, påpeker Thorsen.
– Det nyskapende i denne oppgaven er søkelyset på stedet i tillegg til minnesmerket. Det gjør at det fjerner seg fra det rent skulpturelle til å få funksjoner som gir muligheter for samvær og interaksjon mellom mennesker på stedet. Det blir altså hverken en skulptur, arkitektur eller landskapsarkitektur, men en hybrid av disse. Et slags stedsverktøy for aldri å glemme.
Skal ikke legge følelsesmessige føringer
Beate Hølmebakk og Per Tamsen i Manthey Kula utformet det nasjonale minnestedet på Utøyakaia i samarbeid med den belgiske landskapsarkitekten Bas Smets. Manthey Kulas skisseforslag til nasjonalt minnested i Oslo har fått navnet 22. juli-plassen, og foreslår å døpe om søndre del av Johan Nygaardsvolds plass til nettopp dette. Hølmebakk forteller at de arbeider på samme måte enten oppgaven er en bygning, infrastruktur, et monument eller et minnested.
– Vi forsøker å lage prosjekter som oppleves meningsfulle i forhold til tomt og program og som har en material- og formmessig logikk som er relevant for oppgaven, sier hun.
– Hvilke kvaliteter anser dere som de viktigste for å lykkes med et så særegent oppdrag?
– Vi vet at samfunnets forståelse og kontekstualisering av viktige hendelser endres over tid og for at et minnested skal ha varig gyldighet, tenker vi at det er bra om løsningen gir rom for tolkning og ikke legger følelsesmessige føringer, sier Hølmebakk.
Manthey Kulas forslag består av tre deler som hver for seg har et forhold til åstedet, dets historie og de som ble berørt. Sammen skaper de ulike innganger til å diskutere 22. juli-hendelsen og setter den inn i en større sammenheng.
– Et nytt navn på søndre del av Johan Nygaardsvolds plass vil sikre at forbindelsen mellom stedet og terrorangrepet blir fortalt i uoverskuelig framtid. Navnet vil bidra til å gi minnestedet en plass i menneskers bevissthet, vekke interesse hos kommende generasjoner og styrke 22. juli-senterets posisjon, sier Hølmebakk.
I skisseforslaget er en sirkulær form i bronse plassert sentralt på 22. juli-plassen. Navnene på de 77 ofrene er tenkt utformet som relieffer øverst på formens utside. Formen danner et indre rom som henvender seg mot solen der den står på himmelen 22. juli kl. 15.25.
– Rommet har en diameter på ni meter og dermed god plass til at en skoleklasse kan sitte ned. Benkryggen som omkranser rommet stenger støy fra omgivelsene ute, slik at minnestedet kan oppleves helt stille hvis ingen snakker. I tillegg reflekterer veggen lyd slik at det som blir sagt på benken høres av alle. Rommet er et sted for refleksjon og følelser og for å forberede eller fortsette de nødvendige samtalene om terrorangrepet, dets årsaker og konsekvenser, sier Hølmebakk.
Mønsteret som vil dekke store deler av bygulvet i regjeringskvartalet er en variasjon over Erling Viksjøs relieff på søylene i høyblokken.
– For å føye minnestedet inn i denne endringshistorien, er mønsteret på 22. juli-plassen ytterligere bearbeidet. Konsentriske sirkler med sentrum i minnestedet påvirker fargevekslingen i granittgulvet. Dette nye plassgulvet er forslagets tredje og siste del, forteller hun.
Noe levende og vakkert opp i alt det triste
Landskapsarkitekt Rainer Stange foreslår sammen med arkitekt Henning Sunde fra Rodeo og kunstner Hanne Tyrmi å anlegge en minnelund for 22. juli på stedet.
– Kunst og landskapsarkitektur deler den samme konseptuelle metoden og målet om at prosjektene skal ha kunstnerisk nerve. Landskapsarkitektene er drilla i stedsforståelse, og er vant til å jobbe med de fire elementene og årstidene. Det er mye opplæring for at det grønne skal tas på alvor, forteller Stange.
Landskapsarkitekten fremhever at han gjennom sitt fag har lang erfaring med å analysere steder.
– Minnestedet er et byrom, og jeg får nytte av over 35 år med prosjektering av gater og plasser. Det er viktig å få til et levende sted, som man har lyst til å besøke flere ganger. Det er fint å skape noe levende og vakkert opp i alt det triste. Minnelunden skal også ta seg godt ut hele døgnet, hele året.
Stange forteller at de har vært spesielt opptatt av terroir-begrepet, som betyr at klima, geologi, planter og kultur på stedet skal integreres i prosjektene.
– Det fineste fra det norske kultur- og naturlandskapet hentes inn på stedet. Vi ser for oss å plante en lund av hjemmehørende blomstrende urter, busker og trær, som representerer hele Norge. Ringerikssandstein og kortreist elvegrus sørger for kortreist materialbruk, sier han.
For hvem gjør vi dette?
Henning Sunde ser på kunsten og arkitekturen som to verdener med mye til felles, men med ulik historie, tilnærming og forutsetninger for arbeidet.
– I arkitekturen og landskapsarkitekturen jobber man for eksempel stort sett alltid for en oppdragsgiver med mer eller mindre definerte bestillinger som skal svare ut konkrete behov. Der er kunstneren langt friere, på godt og ondt vil jeg anta. I våre fag er man veldig opptatt av å svare på oppgaven. Og for å klare det, må man bruke en del tid på å skjønne seg på oppgaven og noen ganger utfordre oppgaven. Hva handler dette egentlig om? For hvem gjør vi dette? Og i slike spørsmål blir samfunnsforståelsen viktig ettersom «brukeren» gjerne er noen andre enn deg selv, sier Sunde.
Og opplevelsen til nettopp brukeren står sentralt i skisseforslaget til Stange, Sunde og Tyrmi.
– Man må gjerne appellere til intellektet, men til syvende og sist handler dette om en følelse, både de vanskelige og vonde som 22. juli bringer fram, men også de aller fineste følelsene vi har som tilhørighet og fellesskap, det vi jobber for som et samfunn, sier Sunde.
Minnelunden er tenkt å gi en annen skala til byrommet enn de store og monumentale byggene som utgjør det nye regjeringskvartalet.
– Selve minnelunden består av to elementer. Det ene er et frossent landskap i bronseskulpturer som handler om angrepet og tiden som stoppet den dagen. Det andre er en lund av mellomstore trær som rammer inn skulpturene. Det som vokser, gror og blir stadig større. Tiden som kommer. I sum handler minnelunden om å finne et samspill mellom det bestandige og det skjøre. Det som må pleies, voktes og gis kjærlighet, hver dag og til enhver tid, uten at det vonde gjemmes bort eller glemmes, forteller Sunde.
En hage i byen
For Sumayya Vally handlet oppgaven også mye om å utforske hva det vil si å være norsk. Den sørafrikanske arkitekten driver kontoret Counterspace i London, og er den yngste arkitekten som har formgitt Serpentine Pavilion i London. Hun har levert skisseforslag til minnested etter 22. juli i samarbeid med den amerikanske kunstneren og teoretikeren Suzanne Lacy.
– I min praksis er det viktig at vi ikke bare samles i et bygg, men også i utformingen av det, slik at bygget blir en katalysator for medvirkning og prosess. Du kan lett se hvordan denne logikken også hører hjemme i kunst og kunstnerpraksis, og for dette prosjektet særlig føler jeg at grensen mellom de to er herlig vag, sier Vally.
Uavhengig av hvordan hun kommer inn i et prosjekt, starter alltid prosessen for Vally med å lytte.
– Arbeidet begynner når vi lytter skikkelig til konteksten vi arbeider i. Jeg tror denne konkurransen har vært en ekstraordinær oppfordring til å gjøre nettopp dét. Vi har latt oss inspirere av folks sorgprosess, og hva denne tragedien har vist oss om hva det vil si å være norsk. Jeg tror dette prosjektet krever den største forsiktighet og empati for å skape engasjement, inkludering og transparens i miljøene det berører.
Skisseforslaget til Lacy og Vally består av en stillasplattform og en hage. Forslaget er inspirert av Utøya, både det naturlige landskapet der og øyas liv etter angrepene 22. juli som et senter for prosessering, utdanning og dialog.
– Vi ville jobbe med et monument som alltid er i prosess – som vokser og utvikler seg med sesongene som et naturlig landskap, som er vertskap for samtaler og prosjekter produsert av folk og organisasjoner i Norge, sier Vally.
Fra den offentlige plassen beveger man seg langs en sti opp på et stillas. En gullfarget grid-konstruksjon blir utgangspunktet for hager og grønne samlingsplasser, som oppfordrer til møteplasser og aktiviteter på tvers av kulturer og bakgrunner. Det er tenkt at deler av minnestedet kan vokse seg utover i byen, som et samlende monument i evig utvikling.
– Ordet diaspora betyr «spredning», spora er det samme som «å så» eller «sporer». I denne prosessen har vi lært om alle de mangfoldige gruppene som kaller Norge for sitt hjem, med forfedre fra mange forskjellige plasser. Oslo er i stadig utvikling. Vi ønsker derfor at prosjektet skal involvere ulike miljøer, og rent praktisk at de sammen kan danne et økosystem, ved at mobile hageenheter plasseres rundt omkring i ulike nabolag i byen, som utløpere fra hagen på minnestedet. Om vi får muligheten videre, vil vi utvikle samarbeidene med miljøer som den tamilske sportsklubben og Islamic Cultural Centre.