Norges første marine nyttehage

Det skjøre landskapet under vann

For Oslofjorden er et økosystem i krise. Hva skjedde? Noe av svaret ligger i at områdene rundt fjorden er så tett befolket. Dette fører til press på ressursene. Overfiske gir ringvirkninger i hele økosystemet. I tillegg havner alt østafjells og sør for Røros før eller senere i fjorden.

Lars snakker så engasjert at han ikke har rukket å åpne den bærbare datamaskinen, men nå er presentasjonen på plass i visningsmodus: 

– Næringssalter fra avløp og landbruk fører til overgjødsling. Utbygging av strandsona reduserer habitater. Gammel moro har resultert i marin forsøpling og miljøgifter. Og så gir klimaendringer en del utfordringer, som temperaturstigning, fremmede arter og kraftigere regnskyll som øker eksponeringen av næringssaltene og gjør fjorden mørkere. 

«Et sammensatt trusselbilde», kaller han det. Å få fjorden tilbake i en slik tilstand at den kan brukes igjen, er et viktig mål for Marinreparatørene. Et fungerende økosystem gjør at kommende generasjoner også kan ha glede og nytte av fjorden.

Siden oppstarten for ti år siden har de drevet med rydding av strandsone og sjøbunn, formidling, utredninger, vern og marin restaurering.

De viktige nøkkelartene

For et par år siden innså Dalen og kollegaene hans imidlertid at det å redde fjorden ikke lot seg gjøre på frivillig basis. Nå har Marinreparatørene fire fulltidsansatte og ressursene som skal til for å oppfylle en ti år gammel drøm: Å etablere Norges første marine nyttehage, eller regenerativt havbruk, som det også kalles.

– Det vi har etablert under bøyene utafor her, er et anlegg med to arter som er viktige for økosystemet i Oslofjorden: blåskjell og sukkertare. Slike arter kalles nøkkelarter. Sukkertaren tar opp store mengder næringssalter og binder CO2. Blåskjell renser vann, slik at sukkertaren trives bedre. Sammen fungerer de som habitat for andre arter. Tareskogen er for eksempel et viktig oppvekstmiljø for torsken, som nesten har forsvunnet fra Oslofjorden. 

Planen er å utvide sortimentet. Både med tanke på biologisk mangfold, men også for å dyrke frem spennende mat. 

– Vi tenker blant annet på havsalat. Og så er vi veldig nysgjerrige på tarmsjøpung. I bearbeidet form gir den et utrolig godt kjøtt og renser vann veldig effektivt. 

Havbrukslag og kortreist gjødsel

Det blir tid for lunsj og det faglige engasjementet er stort. Samtalen går i ett om fredning av hummer og utvikling av kunstige rev. Hvordan kan disse best utformes som skjulesteder for arter som har mista sitt habitat som følge av båtbrygger og moloer i strandsona? 

Christian Skauge er undervannsfotograf og kommunikasjonsansvarlig for Marinreparatørene. Han forteller at de er opptatt av sammenhengen mellom det som skjer under vann og hvilke tilbud brukerne av fjorden har på land. I den forbindelse samarbeider de med landskapsarkitektene i Lala Tøyen. For at nyttehagen skal være regenerativ, er høsting en avgjørende faktor. Når taren er ferdig utvokst, har den tatt til seg næringsstoffer og disse må tas ut av fjorden:

– Havbrukslag er noe som er vanligere i Danmark. Folk går sammen om en marin nyttehage, og høster, tilbereder og spiser sammen. Marine nyttehager er en aktiv måte å redde fjorden på. Og det er en plattform for å lære om livet under vann.

Sukkertaren er allerede høsta for sesongen. Det som skal gå til mat, blir høsta tidlig, i overgangen april mai, før påveksten starter. Står den lenger og får påvekst, blir den brukt som jordforbedring.

– Vi ga noe til et gartneri litt lenger ut i fjorden her, de ble overlykkelige og kunne fortelle at tare er perfekt gjødsel for aspargesen, som er en fjæreplante.

En ærfugls koldtbord kan bli dens død

Etter en lærerik lunsj er det på tide å se den marine nyttehagen med egne øyne. Sola titter frem og vinden har løyet. Mens vi venter på at marinbiolog Truls Øverland skal kjøre frem båten, viser Christian oss laboratoriet i første etasje. Det er lite som er hemmeligstemplet i denne brakkeriggen.

Kunnskapsdeling og formidling er viktig i arbeidet. I laboratoriet starter sukkertaren sin reise før den settes ut i nyttehagen under vann. Litt som forkultivering av sommerblomster.

– Vi har høstet fertil tare ved Drøbak, før de slipper taresporene. Disse renses og skjæres til små fliser med fertilt materiale. En kjøleprosess og en tur i renset sjøvann sørger for sporeløsning, før de settes ut i akvarier hvor de fester seg på en tynn line. Etter åtte uker med nøye overvåkning er sporene klare for å settes ut i fjorden.

Truls er på plass med båten og første stopp er de gule bøyene rett utenfor Nesoddtangen. De markerer egentlig område for bading.

– Det er rart med det, sier Christian, vi måtte finne ut hvor et slikt anlegg kunne plasseres uten at det beslagla for mye areal. Kystverket ble kjempeglade da vi foreslo å etablere det i forbindelse med bøyene, for det skaper en enda bedre barriere mellom de som bader og båttrafikken.

– Men vi har problemer med folk som tjuvfisker, skyter Truls inn. – Det er provoserende at de ikke overholder fiskeforbudet. Krokene setter seg fast i tarelina, og forsinker arbeidet vårt. I tillegg er det fare for at ærfugl og andre arter setter seg fast.

Truls stikker hånda ned i vannet og drar i tauet som er festet til bøya. 

– Det må være såpass tungt at det ikke beveger seg for mye i bølgene og heller ikke flyter opp. Blåskjell trenger man ikke dyrke frem i laboratoriet. Det tauet her er en yngelsamler, og består av en tynn strømpe med stein i, ganske enkelt kalt «steintau».

På de første meterne er det bare rester av tomme blåskjellskall.

– Her har ærfuglen vært på ferde, det er lett å se, nikker Christian. 

Selv om de foretrekker ærfugl over tjuvfiskerne, så er målet til neste år å finne ut hvordan de kan organisere nyttehagen bedre, slik at ærfuglen verken skades eller spiser opp alt. 

– Vi skal forsøke å plassere blåskjellene mellom sukkertaren. Vi tenker også å teste ut blåskjell i kurver sammen med strømper.

En annen utfordring er den forhatte lurven, eller grønske som det også kalles. 

– Lurv er en trådalge som det har blitt ekstremt mye av i fjorden, mye på grunn av nitrogenoverskuddet. Den vokser på alt, danner store tepper og stjeler lyset fra taren, forklarer Truls. mens han slipper blåskjellene tilbake i vannet og starter båten igjen. 

– Men det kan se ut til at det hjelper noe å løfte blåskjellene opp fra bunnen. 

Vi setter kursen mot Kavringen, en båthavn litt lenger ut i fjorden. Farten senkes i det båten svinger inn mellom noen høye påler. Christian peker på en av dem. På toppen balanserer en mørk silhuett med spredde vinger. 

– Se der! Skarven har ikke olje i fjærene sine, så den må tørke seg etter dykkingen.

Vel fremme i havn legger Truls seg på magen og leter med hånda langt under brygga. Og nå får vi se hvordan et blåskjelltau egentlig skal se ut: tauet er tykt av tusenvis av små blåskjell, de minste lysebrune, de større nærmer seg den karakteristiske blåfargen. 

– Et voksent blåskjell kan rense fem liter vann i timen, tenk det! Her er blåskjelltauet etablert delvis under brygga, noe som beskytter dem mot ærfuglen.

Råd fra en eks-arkitekt

Lars møter oss på brygga i det vi legger til kai. Han er opptatt av at det Marinreparatørene gjør skal fungere og at man setter inn ressursene på riktig plass: Det hjelper lite å sette ut kunstige rev for hummer i et område uten vern eller tett med blåskjelltau som ikke høstes. Da kan det i verste fall gjøre situasjonen verre, forteller Lars og forklarer:

– Om tare og blåskjell ikke høstes, faller det til bunns og nitrogennivået forblir det samme. De brytes ned av bakterier som bruker oksygen i prosessen og da får man en enda mer oksygenfattig fjord, noe som igjen forverrer forholdene for andre arter.

Før vi drar har Lars en klar beskjed til alle som skal jobbe med landskapet under vann: 

– Som eks-arkitekt er jeg vant til en arbeidsmetode hvor man setter seg inn i området, behersker det og så lager en løsning. Den skal komme kjapt. Det jeg har lært av det marine miljøet er at vi ikke har hele kunnskapen og løsningen ennå for hva som skal til for å få livet tilbake. Det som fungerer et sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. 

Han oppfordrer til en ydmyk, nysgjerrig og prøvende tilnærming. Å lage seg sandkasser, kaller han det: 

– Teste ut noe i småskala et sted, og så kan man utvide og sy sammen etter hvert som man ser at tiltakene faktisk har effekt. Og kombinere tiltak. Noen ganger må man vente flere år.