Aktuelt / Tema
Foto: 2Mind
På Ramme har Enerhaugen tegnet tradisjonell arkitektur i moderne standard for Arkitekturopprørets gudfar Petter Olsen.
Av Solveig Nygaard Langvad
– NEI, PETTER!, sier jeg og holder meg fast i gelenderet. Jeg har høydeskrekk. Det er noe alle vet. Eller ikke alle. Ikke Petter Olsen, for eksempel.
Og nå står jeg i en utvendig trapp på toppen av et tårn i en av bygningene som huser Ramme fjordhotell og prøver å kommunisere nevnte fobi til ham som har fått bygd alt dette: kunstsamler, rederarving og investor Petter Olsen. Han mener at jeg bør gå helt opp så jeg kan se den fulle panoramautsikten, men det har ikke jeg spesielt lyst til, så jeg stopper når det gjenstår fire trinn.
De tre arkitektene som er med oss fra Enerhaugen arkitektkontor, Bente Nygård, Robert Lorange og Solve Varslott Aalmo, betrygger meg med at de også har høydeskrekk, altså. Uten at det hjelper. Helt til topps kommer jeg ikke.
Likevel får jeg et ganske godt overblikk fra der jeg står – over hele Ramme gård og omgivelsene. Vi har brukt de siste tre timene på å bevege oss gjennom det nylig ferdigstilte hotell- og museumskomplekset. En nøye kuratert bevegelse fra rom til rom, fra en arkitekturhistorisk epoke til en annen. Olsen selv, eller «Petter» som jeg tydeligvis kaller ham nå, har regien.
Ramme har vært i Petter Olsens eie siden 1966.
Nye bygg, gamle idealer
Ramme gård har vært i Petter Olsens eie siden 1966. Femten år senere, i 1981, begynte arbeidet med Havlystparken der grunnmuren etter det tidligere hovedhuset lå. Havlystparken er et i hovedsak barokt hageanlegg tegnet av Olsen selv, hvor det bugner av kunstuttrykk, også romantiske og pittoreske elementer. Parken har vært åpen for publikum siden tusenårsskiftet.
Da Olsen bestemte seg for å oppføre et galleri for å forvalte sin families Munch-arv, var det Enerhaugen arkitektkontor som fikk oppdraget. Samarbeidet begynte i 2011. Sammen har de utformet det som kalles Gildely-komplekset, et underjordisk museum, galleri og hotell. Hotellet er fordelt på tre bygninger: Gildestallen, Herberget som er tegnet etter forbilder fra 1750 og senere i bindingsverk, og Brenneriet i sen 1800-talls tysk fabrikk-arkitektur, etter forbilder fra industrien langs Akerselva.
– Herberget og Brenneriet er nybygg hvor eldre arkitekturs idealer er innpasset i TEK10 nesten antikvarisk. Vi har jobbet mye med gamle bygg gjennom hele kontorets levetid, og hatt det som ett ben å stå på. Men aldri før på denne måten, forteller arkitekt og partner i Enerhaugen, Bente Nygård.
Ringen sluttet
De nye bygningene på Ramme er eksempler på hvordan man kan bygge tradisjonell arkitektur samtidig som man ivaretar moderne tekniske krav. Dette har falt i god jord hos Arkitekturopprøret, som i november 2022 tildelte Ramme sin hederspris (les mer på s. 22). 11 000 av opprørets tilhengere hadde stemt, og Ramme var deres favoritt med 21,7 prosent av stemmene.
På sett og vis kan man se det som at ringen er sluttet, for Petter Olsens del. Det var han som ga med-opprører Erling Okkenhaug daværende prins Charles’ bok A Vision of Britain: A Personal View of Architecture for over 30 år siden. Kong Charles III heter bokens forfatter i dag, og blant de mange fanesaker han løftet frem som Prinsen av Wales, er human stedsutvikling og tradisjonell arkitektur prominente eksempler. Han var dessuten tidlig ute, slik Petter Olsen også har vært på Ramme, med å fronte økologisk gårds- og hagebruk, noe Charles har demonstrert siden 1980-tallet på sine eiendommer.
INTBAU (International Network for Traditional Building, Architecture & Urbanism) ble stiftet i London i 2001 med adresse The Prince’s Foundation. Kong Charles III er beskytter. Petter Olsen var en av tre stiftere og finansierte de første årenes drift. I 2006 ble en skandinavisk avdeling opprettet av blant andre Audun Engh, en venn av Olsen «helt tilbake til gymnasietiden», som sistnevnte formulerte det i sin takketale da Ramme vant hedersprisen. Engh har vært primus motor i bevegelsen for tradisjonsarkitektur i 25 år internasjonalt.
De nye hotellbygningene Brenneriet og Herberget med drivhusene i forkant.
Ned i kunsten
At det er blitt bygget hotell på Ramme handler i stor grad om å forvalte arven etter Norges største billedkunstner, Edvard Munch. Munch kjøpte eiendommen Nedre Ramme i 1910 og eide den fram til sin død i 1944. I løpet av disse årene stiftet han bekjentskap med Olsen-familien. Petters far Thomas eide verdens største private samling av Munch-malerier. Petter har spisset sin samling mot det lokale i Hvitsten og åpnet for publikum. Blant bildene er et portrett av hans mor, Henriette Olsen, som har fått en prominent plass i utstillingslokalene. Kjolen hun er iført på portrettene er utstilt i en monter ved inngangen til museumsarealene.
Og det er ned dit vi skal først.
«Vi bygger også moderne, men helst under bakken», sa Petter Olsen i sin takketale til Arkitekturopprøret. Under bakken på Ramme finner vi utstillingslokaler for kunstsamlingen samt en vognremisse – og her er det lagt mye arbeid i tekniske løsninger og sikkerhet, helt på høyde med store museer ellers i Europa, for ikke å si verden.
Fra resepsjonen går vi ned en trapp som er tegnet etter modell fra et hotell i Stockholm. Rekkverket har et mønster basert på tradisjonelt middelhavsk smedkunst, som går igjen flere steder i komplekset, i positiv og negativ variant. Vi passerer museumsbutikken og mamma Henriettes kjole og kommer ned til Rammerommet – et stort rom med en rotundehimling med en søyle i midten. Her nede kan det være både møter, selskap, utstillinger, konserter og konferanser.
– Vi jobbet med den søylen inkludert himlingene her i flere år, sier arkitekt Solve Varslott Aalmo.
Sentralt bærer det Olsen kaller et «teknisk kapitél», med høyttalere, lyskastere og kameraer som utsmykningselementer, hele volumet og vekten.
Det neste rommet, Aularommet, har en helt annen karakter. Her er det som å tre inn i et rom i Nasjonalgalleriet – men inspirasjonen er Universitetet i Oslos aula i Domus Media på Karl Johan. Rommet her er ca. en femtedel så stort og har hentet detaljer ned til gulvlister og dører fra det opprinnelige rommet. Dessuten er belysningen her mye bedre enn ved det nye Nasjonalmuseet, sier arkitektene. Jeg må nesten si meg enig – det er som om bildene er belyst bakfra og lyset skinner ut fra veggen gjennom lerretet. Belysningen i museumsarealene var da også nominert til Lysprisen i 2022. Akustikken, som i originalen, skal være fremragende.
Foruten Munch, henger det også malerier av Frits Thaulow, Paul Fischer, Christian Krohg og Oda Krohg på veggene i rommet – og alle bildene har referanser til Hvitsten der Ramme ligger.
Kroen med sin løkkuppel står som et samlingspunkt på gårdstunet på Ramme.
Gyldig arkitektur?
I museumsbutikken venter Petter Olsen på oss, og forteller hvordan prosjektet har vokst fram organisk, fra Stallen som ble påbegynt i 1995. Det fortsatte med planer for et skjul til vogner, galleri og museum og prosjektet ble etter hvert utvidet til også å omfatte et hotell. Stallens utvidelse ble til på samme vis, underveis. Den gamle buffeten ble til salong, vareleveringen på nordsiden fikk overbygg, som ble kantine, ny buffet og matsal. Olsen besøkte Enerhaugens kontorer fast hver tirsdag og torsdag over flere år og diskusjonene var mange. Alt ble gjennomgått og «blåsignert» av Olsen. De forskjellige delene av prosjektet har ganske ulike forbilder – men alt er grundig forankret i disse forbildene, ned til den minste detalj.
– Her er vi nede i det kontemporære. Skjeve flater og rustfritt stål, Pompidou og Chateau Neuf – her er det bare så rått moderne! utbryter Olsen.
– Men likevel med arkitektoniske referans er, hører jeg?
– Åja, åja. Vi prøver å ha vårt på det tørre. Men det kan hende vi tråkker litt utenfor det gjengse, noen ganger. He, he.
Arkitektene humrer.
– Er dette gyldig og nyskapende?, spør Olsen.
I skattkammeret
Når vi skal inn i vinkjelleren vil Petter sørge for at vi kommer inn rett vei og ber oss gå inn i et rom, hvorpå han lukker døren bak oss.
– Hvis dere kommer her nå og stiller dere opp der inne, så lukker vi den døren. Det er ikke et gasskammer!, roper han i det døren slamrer igjen bak oss.
Vi står foran en ærverdig dør. Den er blitt tegnet mange ganger, kan arkitektene fortelle. Utgangspunktet er et Gerhard Munthe-bilde. Ca. et minutt senere åpnes døren innenfra av Olsen.
– Det er døren til trollets skattekammer – og i solid utførelse, sier han og slipper frydefullt den tunge dørklinken så den braker mot døren.
Her inne er himlingen i engelsk hvelv-stil, støpt med plankeforskaling, etter inspirasjon fra gamle kjellerhvelv i Oslo. Skiferen på gulvet er Otta Rust. Olsen har samlet på vinfat siden han var atten år, og det flotteste i samlingen er et konjakkfat som rommer hele 6500 liter.
Vitalismen
Fra vinkjelleren går vi til husets hjerte, lunger og nyrer – museets tekniske rom. Her er det ventilasjon, brannsikkerhet, klimakontroll for kunsten og en rekke andre installasjoner. Vi prøver å ikke komme borti en eneste knapp eller spak.
– Vi har installert vannbåren varme, basert på 25 energibrønner som er boret ned til 75 meters dybde. Vi har en energisentral og en flisfyr som tar toppene når det er ekstra kaldt. Når man driver økologisk er det en stor fordel å slippe inn sprengkulden for å ta knekken på utyskene.
Olsen stopper opp mens vi beveger oss gjennom de underjordiske gangene opp mot inngangspartiet i Stallen.
– Her er det mulig å flytte et kjølelager og lage inngang til en ny fløy – da kan vi doble hotellets romkapasitet og øke utnyttelsen av våre fellesarealer, sier han begeistret.
Nede i underetasjen har en lekker eldre garderobe fra Universitetet i Oslo som skulle kastes, fått et nytt liv i forbindelse med dagresepsjonen oppe. Stallen har sin egen stil, sveitserstilen, og selskapslokalet Den Gilde Hallen, som denne dagen huser konferansegjester, har fargepalett inspirert av et Frans Widerberg-maleri i trappeoppgangen. Bjelkene har franske låser. En trestamme har fått lov å bli stående midt i rommet og en drikkefontene med kildevann fra skogen står plassert i hjørnet.
– Vi tar vare på naturen i den grad vi kan, sier Olsen og klapper på trestammen. Ikke minst er den holdningen en forlengelse av den vitalistiske arven på Ramme – fra Munchs aktmalerier av badende mennesker til dr. Einar Møinichens sanatorium som åpnet på området i 1906 som «Hygienisk-diætetisk kuranstalt for kroniske sygdomme».
Fra konferanserommet kommer vi videre inn til en maritim salong hvor blant annet Olsen-familiens rederhistorie er temaet og en spisesal med malerier med motiver fra Hvitsten og omegn i skråtaket. Vi går herfra ut i Gildely-kompleksets stallgård.
Med Olsens egne ord er Gildely bygget som en kongelig nordisk skysstasjon, komplett med den nevnte stallen og en ny vognremisse, som huser Olsens imponerende samling historiske vogner. I stallen er det plass til tolv hester. En blå port leder inn til det indre gårdsrommet mellom stallbygget og de to andre hotellbygningene. Den er en kopi av den nedbrente Blå Porten, fra barokken, til Djurgården i Stockholm. Her finnes også inngangsloggiaen til billedgalleriet med to blanke, røde romersk-doriske granittsøyler foran foajeen.
Empire-suite og håndtrykt tapet
Inne i de nye bygningene tar vi en rask titt på de ulike hotellrommene og ikke minst suiten – hvor et rom er dedikert til Napoleons Paris og et til romerske keisere. Her er det stoler som Napoleon selv skal ha sittet på og møysommelig utvalgte tekstiler, bilder og møbler forøvrig. Beate Ellingsen har vært interiørarkitekt. I suite-etasjen er det også badstue, med kaktuser i et glasshus utenfor vinduet, og egen takterrasse med stamp til åtte, utepeis og fjordutsikt.
De øvrige rommene er delt i ulike kategorier – de rustikke kuskerommene på bakkeplan med badekar i kobber og rutete gardiner, de gustavianske rommene med dertil hørende møblement. Tapetene på rommene er gjengitt fra originale dokumenter og håndtrykt av Adelphi Paper Hangings i Upper State New York ved hjelp av de samme metodene og materialene som ble brukt i det attende århundre. Originalene er franske, engelske og amerikanske. Ingen rom har lik tapet, og de er nøye valgt ut for å passe hvert rom. I Munch-rommene i Brenneriet er fargepaletten og navnet på hvert av dem hentet fra et Munch-maleri med motiv fra Ramme som henger i reproduksjon over sengen.
Totalt har hotellet 42 rom. Men er vi nå ved et punktum? Antageligvis ikke, skal vi tro byggherren selv.
Havlystparken sett fra luften under kirsebærblomstringen i mai.
Arkitektonisk collage
Oppe i tårnet han nesten fikk jaget meg til toppen av, blir vi stående og prate om kollen vest for Gildely, mellom komplekset og fjorden. På toppen ruver Dragetårnet, som Olsen fant i 1977 på Snarøya, bygget der av Amandus Schibstedt i 1902. Arkitekten er Holm Munthe, dragestilens far, som tegnet Frognerseteren. Det kikker opp over furutoppene, slik vi også gjør fra tårnet på toppen av Brenneriet, med utsikt over hele fjorden fra Drøbak og Askeråsene i nord til horisonten og Færder i syd. På dette høydedraget tenker Olsen å bygge utvidelsen av hotellet i nyere stil, tilpasset hyttemiljøet og naturen.
Rammes arkitektur er en collage – jeg tror den eneste fellesnevneren er Petter Olsen selv. Likevel er det mulig å se det som en helhet, i hvert fall om man har satt seg litt inn i Rammes historie og Petter Olsens verden. Foruten de byggene vi setter søkelys på i denne artikkelen, hvor Enerhaugen er arkitekt, har vi Universet, et ankomstbygg som Olsen beskriver som et bedehus, hvor det er gårdsbutikk, kafé og undervisnings- og møtelokaler – og tårn med kirkeklokke. Før gårdsbutikk og kafé flyttet inn i Universet, var det plassert i Kroen – et sekskantet bygg med løkkuppel tegnet i samarbeid med arkitekt Frederica Miller fra Gaia – selve pioneren for øko-arkitektur i Norge rundt årtusenskiftet. Kroen er blant Rammes mest organiske byggverk, dypt forankret i spiritualitet og øko-filosofi. I tillegg er det en rekke andre bygninger på gården, som det lille gule kuskehuset som er en kopi av det tilsvarende på Frogner hovedgård, og mange uthus for ulike dyr – da gjerne sjeldne husdyrraser.
Olsens landsby
Flere steder i de nye byggene går det igjen et emblem – en gulrot og en stjerne – blant annet i et rom i konferanselokalene i Stallen, som neonkunst på toppen av Brenneriet og helt øverst på veggen over inngangspartiet på Herberget.
– Gulroten er jordbruket – vi er kjent for våre gode gulrøtter. Stjernen er sjøstjernen, forklarer Olsen.
Det har vært produsert økologiske grønnsaker på Ramme siden 1986. Ramme kro & restaurant, som drives av hotellet midt på gårdstunet, holder Debios gullstandard, som krever at minst 90 % av råvarene er økologiske.
Samlet sett oppleves Ramme som en slags landsby – enda jeg besøkte det på en kald mandag tidlig i januar og det ikke var et stort antall gjester på besøk. De ulike byggetrinnene har vokst frem slik en landsby også gjør, og Olsen har flere ganger brukt de samme håndverkerne om igjen.
Tilbake i hotellets resepsjon møter vi på en av Olsens ansatte, formidlingsansvarlig Camilla Augusta Søhoel Hallan. Hun har utviklet et spesielt talent for å tyde Olsens kråketær («Jeg gikk jo på Steinerskolen») og blir derfor overrakt seneste versjon av det han kaller sitt etterskrift – en historisk gjennomgang av Olsens mange arkitektur- og landskapsprosjekter på Ramme – denne versjonen er en utskrift full av nye notater som han har skrevet med blyant. Dette skal ut på Arkitekturopprørets hjemmesider.
Etterskriftet avslutter Olsen slik: «Jeg er glad for min slekt og stolt av mine forfedre. De var sterke, kloke, dyktige, skapende, fremsynte samfunnsbyggere. De favnet vidt, tok ansvar og var elsket. De brydde seg og tok tak. Det må vi også gjøre for at vårt samfunn skal bestå. Jeg er blitt 75 år, men jeg vil fortsette litt til. Ramme er blitt mitt virke. Rammeverket er nå blitt synlig og anerkjent. Hva blir virkningen?».
