Regjeringsbygningene ingen ville ha

Fra Samhandlingsstrøket, etasjene som binder bygningene sammen, kan en se ned på Grubbegata som går gjennom Regjeringskvartalet. Mot nord ender den foreløpig i ei enorm byggegrop som forteller om milliardene som brukes til å senke Ring 1 for å hindre at biler fulle av sprengstoff skal gjenta den skjebnesvangre julidagen. I sør skal gata flankeres av en ny regjeringsbygning. Det hele er uferdig og fortsatt lett kaotisk, men ferdig nok til å omtale.

Etter forsøksvis fordomsfritt å ha beveget meg gjennom komplekset, sitter to hovedinntrykk igjen. Ett dreier seg om lokalisering: Fortsatt synes det fornuftig at alle departementslokaler og de 5000 arbeidsplassene ligger midt i byen, nær sentrale stasjoner for byens utmerkede kollektivnett. Staten valgte ikke Groruddalen, Bryn, Lørenskog eller Ski, slett ikke uten å skape problemer. Men byråkratene vil, til tross for et arbeidsliv i en egen ghetto, gi sitt bidrag til at byen lever og ikke bare gir rom for boliger, kommers og underholdning.

Et annet hovedinntrykk dreier seg om kvaliteten på arbeidet: Til tross for at mange vil omtale prosjektet som unødvendig og ei kostbar ulykke innhyllet i middelmådig arkitektur, er arbeidet uhyre profesjonelt gjennomført, fra arkitektsida, fra byggherresida og de talløse andre spesialistene som har vært inne. Av de mange som i sin tid ga sine bidrag i håp om å bli valgt, hadde neppe LPO, Snøhetta eller de mange andre gjort et mer profesjonelt arkitektarbeid enn Team Urbis.

Kampen mot tomta

For Regjeringsbygningene var vegen kronglete og trafikkfarlig helt fra starten av. I konkurransen om Vestre Vika i 1937 satte flere av deltagerne av plass til en regjeringsbygning i dette nye City. De var nok klar over at den eksisterende regjeringsbygningen på Hammersborg, som ble tatt i bruk i 1906, var blitt for liten og at staten måtte leie andre lokaler for å få nok plass til kontorer. Staten erkjente at det «lokale behovet for statskontorer i Oslo» måtte løses med nybygg, men forkastet tomter i Vestre Vika fordi den allerede eide arealer på Hammersborg. Bygging i Vika krevde ekspropriering og sanering, ville ta tid og bli dyrt.

I 1939 videreførte Ove Bang sitt forslag fra 1936 om en vinkelgård der Vika-terrassen fortsatt står, til et utkast for ny regjeringsbygning på Hammersborg. Ingen vant konkurransen i 1939. Juryen var delt, men ga fire like store premier og kjøpte også inn fire prosjekter. De to NAL-oppnevnte arkitektene Herman Munthe-Kaas og Frithjof Reppen hørte til flertallet som ba innstendig om ny tomt, fordi resultatene viste at Hammersborg ikke egnet seg.

Oslo Arkitektforening støttet «uten innsigelser fra noen av medlemmene» juryens syn, og utfordret regjeringen til å finne «en bedre og mer verdigere tomt hvoretter det utskrives en ny åpen konkurranse om regjeringsbygning på den nye tomt». Alle de fire premierte prosjektene samlet departementenes kontorer i lameller eller systemer av lameller som koblet seg til den gamle regjeringsbygningen.

Konseptet for både Ove Bangs forslag «Rytme» og Erling Viksjøs «Vestibyle» viste én lamell som måtte være høy for å begrense fotavtrykket, ikke fylle tomta med bygninger og virkeliggjøre byidealene i den «nye sakligheten». Ove Bang døde i 1942. En ny jury oppnevnt i 1946 vurderte forslagene på nytt og tegnet selv en redusert versjon av «Vestibyle» før Stortinget endelig avgjorde saken: Erling Viksjø fikk det ærefulle oppdraget, i navnet tonet ned til «Statens kontorbygning».

Dominansen i bybildet hadde vært en del av diskusjonen i både juryen og Oslo Arkitektforening. Etter krigen søkte arkitektene en ny form for fellesskapets monumentalitet som kunne representere det sosialdemokratiske velferdssamfunnet, og prosjektet var trolig lettere å akseptere. Diskusjonene og utkastene gjennom 1950-åra dreide seg om den kronglete tomta på Hammersborg og den historiske bebyggelsen på stedet: Empirekvartalet fra første halvdel av 1800-tallet (Christian Heinrich Grosch og J. R Posette), Henrik Bulls regjeringsbygning fra 1905, Trefoldighetskirken tegnet av Schirmer og von Hanno (1858) og Deichmanske hovedbibliotek (Nils Reiersen, 1933).

Behovene for utvidelse gjorde ikke diskusjonene lettere, og den nye arkitekturen kom til å følge to ulike logikker: Regjeringskvartalets åpne romsammenhenger som Y-blokken kompletterte, mens departementenes kontorbygninger langs Akersgata og Grubbegata fulgte reglene for byens morfologi. Var det noe parallelloppdragene fra 2015 virkelig viste, var at det nye byggeprogrammet var for stort for tomta. Alt i 1940 hadde Byggekunst publisert et skremmebilde tatt fra Slottsplassen, der jurymedlem Reppen hadde tegnet inn en dominerende regjeringsblokk. Alle de seks gruppene som var valgt ut til å bidra i den arkitekt-dugnaden parallelloppdragene kom til å fungere som, leverte liknende perspektiver som entydig beveget seg på grensen for hva byen tålte. De fleste bidro med forslag til ikonisk arkitektur som vanskelig forholdt seg til både byen og Viksjøs anlegg.

Gudmund Stokke og Nordic fungerte på dette tidspunktet som sekretærer for Statsbygg og ledet det vinnende Team Urbis i Plan- og designkonkurransen i 2017. Da var arkitekturen roet ned med vekt på «økonomisk planløsning», slik Staten hadde bedt om allerede i programmet for arkitektkonkurransen i 1939.

Valgte prinsipper

Selvfølgelig måtte regjeringskvartalet bygges opp igjen. Noe annet kunne egentlig ikke velges. Prinsipper som har bestemt resultatet var derimot valgbare. En fundamentalistisk aura ligger bak beslutningen om at alle departementer og tilsatte i denne delen av statsadministrasjonen skulle inn i det nye komplekset. Bare Forsvarsdepartementet vil fortsatt være utenfor og på Akershus festning. Uten vurdering av konsekvensene, var avgjørelsen tatt i en periode da det en tidligere kalte «gode fagmiljøer» ble døpt om til «siloer» som for enhver pris skulle brytes ned.

For at departementene skulle samhandle måtte alle være i samme hus og nærmest tvinges til å treffe hverandre i felles arenaer. Denne ideen lå til grunn for kjempeprogrammet, var sett på som en nøkkel til å effektivisere statsapparatet, og et hovedargument for å gjøre denne digre statlige investeringen.

Gode alternativer fantes. Det relativt nybygde R5 (1996), rett over gata fra Høyblokken og tegnet av Torstein Ramberg og R6 (2011) nede i Teatergata, huset for eksempel flere departementer. Etter utflyttingen fra bombete lokaler endte mange i velfungerende bygninger i kvadraturen. Kanskje UD hadde vært fornøyd, i en digital verden, med å sitte i et renovert Victoria terrasse?

Sikkerheten hadde opplagt vært for dårlig, og en av de overordnete utfordringene i arkitektarbeidet gjaldt et nytt konsept for beskyttelse. For at Norge fortsatt skal fungere under krise, må landets ledelse og de besluttende myndighetene sikres best mulig. Den valgte løsningen i Regjeringskvartalet minner om de mange 0-visjonene: Alle ansatte i departementene skulle beskyttes på samme måte. Jeg kan godt forstå at fagforeninger og politikere argumenterte sterkt for dette synet, departementene hadde vært utsatt for et kraftig attentat som drepte mennesker og ødela bygninger. En mer pragmatisk tilnærming hadde trolig vært mulig, ført til høyere grad av gjenbruk av bygninger og gitt en i bokstavelig forstand mer «åpen» arkitektur. Byggherren ved Statsbygg valgte «perimetersikring» som løsning, og jeg synes å huske at Snøhetta først foreslo denne varianten.

Regjeringsbygget formes med andre ord som ei avgrenset celle i byen. Grensene for området er sikret, men fotgjengere kan bevege seg gjennom uten at vesker og bagasje blir kontrollert. Dette er sikkerhetsmessig mulig fordi første etasje inn til regjeringsbygningen er lukket og adgang bare kan skje gjennom noen få kontrollerte innganger. Folk kommer til å bruke den nye parken og nødvendigvis passere på sin veg gjennom byen, men et vitalt byområde vil ikke Regjeringskvartalet bidra med. Ring 1 graves dypere ned for å hindre en mulig terrortrussel og er brukt som et av flere argumenter for å rive Y-blokken. Kanskje kunne ringen ligget usikret der den lå, kanskje kunne den bli varig stengt? Ble programmet for hele det integrerte anlegget født på et tidspunkt da samfunnet ikke hadde tatt konsekvensene av den digitale revolusjonen helt inn over seg? Og muligens har tankegangen bak sikkerhet vært for mye preget av «aldri mer 22. juli» i en verden der hva som er terrormål er høyst usikkert, der truslene er digitale og angrep skjer fra lufta med droner og missiler.

Fram til byggestart er prosjektet nedskalert noe og delt inn i etapper. Etappe tre er etter hva jeg kan lese meg til fortsatt ikke endelig vedtatt bygd. I enden av alleen fra Høyblokken, rett på den andre sida av Akersgata, står Regjeringsbygning 5. Et kompleks i størrelsesorden 30 000 kvadratmeter som gjennom åra har huset et vekslende antall departementer. R5 vil, trolig av sikkerhetsgrunner, ikke være en del av det nye regjeringskvartalet, men fortsatt være i statlig eie. Andre ansatte i staten, kanskje i et direktorat, vil etter sikkerhetsdefinisjonen sitte utsatt til i disse lokalene.

Monumentalitet

Det omfattende programmet førte til at disponering av bygningsmassen, og høyden på de nye bygningene, sto fram som hovedproblemet. Ingen seriøse innspill utfordret spørsmålet om Viksjøs høyblokk skulle tas vare på. Argumentene kan ha variert: Høyblokken er et verneverdig verk fra tida da solitære gjennomarbeidete betongbygninger dominerte fellesskapets arkitektur i Norge. I tillegg er den integrerte kunsten av usedvanlig kvalitet. Blokken er også et minnested i seg selv, om tragedien og som det kraftigste bevis på samfunnets motstand mot bombemannens idéverden. Den viktigste grunnen til ikke å rive høyblokken var likevel etter min mening at regjeringsbygningene er et minne om den sosialdemokratiske velferdsstaten. Ikke i den forstand at et modernistisk byromkonsept i seg selv er sosialdemokratisk. Ingen «isme» eller «stil» har varig og entydig politisk innhold.

Spørsmålet om arkitektonisk uttrykk for fellesskapets monumenter sto åpent etter krigen. Sosialdemokratiet valgte det åpne byrommet og den modernistiske regjeringsarkitekturen i naturbetong brukt som konstruksjon, overflate og ornament i ett, og tok eierskap til den. Byen og samfunnet gjorde også etter hvert den dominerende og sterke arkitekturen til sin. Vi beveget oss gjennom de retningsløse rommene fra øst til vest i byen, under Høyblokken som sto på pilotis i trygg forvisning om at Einar Gerhardsen passet på oss fra toppetasjen, selv om han lenge hadde vært død.

Mitt inntrykk er at gjenoppbygging av Regjeringskvartalet fra Staten og Statsbyggs side mer dreide seg om praktisk forvaltning enn om representativitet. Partiene og ministrene ønsket å gi forvaltningen plass på samme sted og samtidig reformere og effektivisere statsbyråkratiet. Maktens språk og det preget makten setter på byen skulle derimot tones ned, slik for eksempel formspråket for de nye regjeringskvartalene (Band des Bundes) ble tonet ned da den tyske hovedstaden flyttet til Berlin. De kommende steinkledde ikke-ornamenterte tunge blokkene i Regjeringskvartalet – bare D-blokken er foreløpig bygd – kan også ses som uttrykk for den nøkternheten som staten er ute etter. De enkle og tilnærmet rektangulære bygningene i omkring 10 etasjer får en enhetlig og rutemønstret steinfasade i ulike valører som gir byggene dype relieffer. Hovedtyngden av romprogrammet er skjøvet østover mot Grubbegata og Møllergata. De åpne modernistiske flytende uterommene er fjernet og erstattet med et geometrisk system.

Viksjøs idéverden er ikke lenger til stede. Johan Nygaardsvolds plass er gjort om til et rektangel mot Akersgata. Einar Gerhardsens plass er et lukket byrom bak Høyblokken. Fiskerne henger nå på veggen ikke-aksialt ved VIP-inngangen og ansatte-inngangen på Einar Gerhardsens plass. Høvisk, symboltungt og sterkt, også i nedhugget utgave. De to plassene kan bli velfungerende urbane rom for trafikken inn og ut av departementene. Muligheter oppstår når noe blir ødelagt. Mosaikken i steingulvet mellom Høyblokken og Akersgata – av Juanna Mannas Sebastia – er det vakreste og mest meningsfulle bygulvet i landet. Matias Faldbakkens minnesmerke, på det gjenbrukte staffeliet, vendt mot besøkssenteret, vil komplettere plassen. Sett fra Youngstorget er anlegget en mastodont, slik det framsto i ulike utgaver på perspektiver fra forslag i planprosessen. Møllergata 19 er holdt utenfor den strengeste sikkerhetssonen, og den gamle sterkt historiebærende bygningen og D-blokken står nå rygg mot rygg uten intern forbindelse.

Etter hva jeg forsto av arkitekten under den grundige omvisningen og av det Statsbygg og Nordic skriver, er den nye A-blokken konsipert som en ikonisk bygning som skal symbolisere regjeringsmakten i vår tid. Mens den gamle regjeringsbygningen tegnet av Henrik Bull representerer embetsstaten og Høyblokken sosialdemokratiets tid, skal A-blokken være et meningsfylt symbol for samfunn og statsmakt to tiår etter årtusenskiftet. Regjeringsbygningene B-C-D-E vil utvilsomt også være representative tidsuttrykk fordi de viser hvordan kontorlokaler i by bygges i dag, men A-blokken skal eksplisitt uttrykke mening.

Med fare for å huske feil, hevder arkitekten at A-blokken har fått en spesiell rolle i det nye Regjeringskvartalet, den er det nye ansiktet som signaliserer, med referanse til statsminister Stoltenberg etter 22. juli, «mer åpenhet og mer demokrati». Trekantblokken ligger der Y blokken lå. Syd-siden mot plassen danner en rett vinkel med Høyblokken, mens fasaden mot nord og den nye parken er glasskledt og skråskåret. Arkitekten begrunner formen med at skrå flater demper for vind, arkitekturen skjermer derfor utearealene mot nordavinden på Hammersborg.

Jeg tar isteden for gitt at intensjonen er å skape ekspressiv arkitektur som kan være en gjenkjennbar markør i Regjeringskvartalet. A-blokken er Regjeringskvartalets nye signatur. Bygningen gir plass til det vel 50-meter høye «pyramiderommet» og den 700 kvadratmeter store veggkunsten AAhkA av Outi Pieski. Verket åpner det ellers lukkete komplekset, lyser ut i Oslo-natta og er nok et eksempel på at kunsten tilfører arkitekturen kvalitet. Hva denne bygningen ellers bidrar med i Regjeringskvartalet er diskutabelt. Trekantplanene har helt tydelig vært vanskelige å løse fra bunn til topp. Å gjøre de få inngangene lesbare og selvfølgelige har vært en utfordring i hele komplekset. Til gjesteinngangen kommer folk som må gjennom omfattende sikkerhetskontroll, og denne delen av programmet ligger derfor utenfor A-blokken og i et formspråk som refererer til den intendert meningsbærende blokken. Inngangene fra Einar Gerhardsens plass må en vite om for å finne fram til. Fra Grubbegata er statsministerens entré til regjeringskontorene markert i form av en mer formell portiko komponert av høye utgaver av fasade-elementene.

Hvilken mening bærer da denne nye ikonografiske delen av Regjeringskvartalet? Arkitekturhistorisk kan den plasseres sammen med annen signature architecture fra de siste tiåra, som for eksempel Dagens Næringslivs bygning langs Akerselva. Både byggherre og arkitekt viser seg fram uten at jeg forstår begrunnelsen for det i dag lett forlorne formspråket. Og kanskje det er for mye forlangt at denne delen av komplekset skal formidle mening om den norske stat i ei tid da bildet av fredsnasjonen er i ferd med å falle sammen, og FrP beveger seg mot ministerkontorene.

Parken

Etter parallelloppdragene anbefalte juryen at departementskontorene ble konsentrert mellom Møllergata og Grubbegata. Høyblokken skulle ligge fritt og solitært i en stor park som strakte seg over hele Akersryggen. Parken skulle være statens gave til Oslos befolkning, norske demokratiske politiske idealer skulle uttrykkes i parken, i måten Høyblokken ble behandlet som minne på, og i forholdet mellom blokken og parken. Statsbyggs mindretall mente noe annet og ville ha den nå realiserte løsningen med A-blokken inn mellom høyblokk og park. Riving av Viksjøs Y over tunnelen for Ring 1 var en gitt forutsetning for alt planarbeidet. Kunnskapsdepartementet forlot sine cellekontorer i Y-blokken. Bygningen, som sto ferdig så sent som i 1970, ble revet og gjorde det mulig å se tomta i et nytt lys.

Akersryggen trer nå tydelig fram, og den nygotiske Trefoldighetskirken troner oppe på haugen sammen med det monumentale og nyklassisistiske Deichmanske og den tilnærmet klassisistiske svenske Margaretakyrkan. Med A-blokken foran, blir dette en herlig collage av mangfoldet av arkitektoniske utsagn som denne byen er sammensatt av. Mange har tvilt på parken, men sett høyt oppe fra de framtidige representasjonslokalene i Trekantblokken, synes et flott og tilgjengelig parkareal på Hammersborg å være en attraktiv mulighet.

Da er vi ved spørsmålet som ved siden av størrelsen på programmet har vært den viktigste konflikten i prosjektet: Y-blokken ble ikke tatt vare på. Den var unik i form, i materialer og som et sjeldent eksempel på integrert kunst. Slikt bygges ikke lenger. Ved varig stenging av Ring 1 eller andre ideer om sikkerhet, kunne bygningen ha stått og blitt rehabilitert like vakkert som Høyblokken. Da ville byen gått glipp av parken.

Organisering

Slik tilfelle er med mange andre store utbygginger, fungerer Regjeringskvartalet som en organisme og ikke som et sett av enkeltbygninger. Det hele er bundet sammen i underetasjene og ved hjelp av fellesarealene, de interne forbindelsene over gateplanet. Organismen er et eget lukket system som er skilt ut fra og hevet over bylivet, og som bare nås gjennom et fåtall voktede innganger. Løsningen er en del av sikkerhetskonseptet.

Arkitekten har derimot ansvaret for formgiving av dette samhandlingsstrøket som vil binde sammen syv bygninger, beveger seg gjennom to plan og lokaliserer alle fellesfunksjoner.

Samhandlingsarenaen er det arkitektoniske grepet mot silotenking som skal bidra til at departementene samarbeider mer enn før. Med andre ord skal dette konseptet gjøre en av hovedideene bak programmet om til virkelighet. En departementsansatt som oppholder seg på dagens tildelte plass i kontorlandskapene oppe i etasjene, kan låse papirene sine inn i ett av de mange skapene til dette formålet og ta heis eller trapp ned til arenaen fylt av møtesteder for planlagt eller tilfeldig kontakt med andre i statssystemet. Arenaen er velplanlagt og romslig. Sympatisk nok er det her byggherren har lagt pengene, i kvadratmetere og romhøyde, i møblering og i materialvalg. Arkitekten har begrenset seg til få: norsk stein, glatt betong og tre. Steinbelegg trekker bygulvet inn i bygningene. Bruk av tre som et eget møbel som strekker seg gjennom fellesarealene preger opplevelsen, og bidrar til at disse romsammenhengene er av de mest vellykkede delene av prosjektet, ikke ulik den stemningen tredragerne gir i Nordics haller på Oslo lufthavn.

Kontoretasjene synes derimot prioritert ned. Her finnes ingen ekstravaganse i innredning, overflater eller møbler. Arkitekten hevder at arealene har kort levetid og vil trolig raskt ominnredes og endres. Prinsippet om å legge pengene i fellesarealene er selvfølgelig fornuftig, men jeg spør meg om denne lite forseggjorte kontorarkitekturen vil skape det gode arbeidsmiljøet som departementene absolutt er avhengig av for å virkeliggjøre ideene om en revolusjon i byråkratiet. I mange år møtte jeg departementet årlig eller halvårlig for «å få tilbakemeldinger». Som regel var det kontroll eller refs, og jeg kledde meg pent og tok plass på velmøblerte møterom nær de departementales cellekontorer der byråkratene utøvet varianter av statens maktmonopol. Er alt dette nå ti år etter digitalisert, er ikke de ekstremt åpne kontorløsninger dømt nord og ned, og skal departementet virkelig framstå like friskt, ubyråkratisk og fleksibelt som en ungdommelig organisasjon for innovasjon?

Restaurering

Høyblokken er grundig og vakkert restaurert. Det samme vil skje med Henrik Bulls gamle regjeringsbygning. Viksjøs lamell var mer ødelagt enn mange kjenner til. Mest synlig var vinduene som var blåst ut, men også interiører var ødelagt av trykket, betongtrapper vridd og deler av konstruksjonen skadd. Intensjonen om nøkternhet har ikke omfattet restaurering av statlige bygninger. Eksempler er oppussing av Høyesterett gjennom 1990-åra, Universitetets Urbygning og Aulaen. Restaurering av Høyblokken følger opp tradisjonen med NIKU som en undersøkende og kompromissløs konsulent for arbeidet. De to påbygde toppetasjene for statsministerkontorer et tatt vekk, og den opprinnelige «fiolinkassen» på taket bygd opp igjen. Bygningen er modernisert gjennom isolering av veggene, et nytt ventilasjonsanlegg er pint inn under det fra før lave taket i etasjene, og nye varmeisolerende og sikre vinduer erstatter de gamle.

Skadete betongtrapper er restaurert, og dekkene åpnet for et nytt trappeløp som skal bedre forbindelsen mellom etasjene. Statsbygg har lykkes med å ta vare på det nå sjeldne preget av en smal gjennomlyst kontorbygning. Rå betong, Viksjøs naturbetong og felter med slepen conglobetong, utsmykket eller ornamentert, bestemmer fortsatt helhetsinntrykket. De gjennomgående søylene står fritt, noen med Nesjars og Viksjøs sandblåste og nå rengjorte L-mønstre. Gammel armatur er reprodusert. Dyre materialer, som teak i foringer og vinduskarmer, er gjenbrukt i den grad det var mulig.

Jeg blir unektelig imponert. Bygningen står fram som mer gjennomdesignet og polert enn den noen gang har vært. Det synes som om Høyblokken er ubrukt og aldri har vært utsatt for et angrep. Patina finnes ikke. Jeg setter ikke spørsmålstegn ved den høye kvaliteten på arkitektarbeidet og restaureringsarbeidet som er gjennomført, men ved den norske hegemoniske restaureringsideologien som nå synes å ha fjernet slitasje som en kategori i diskusjonen om autentisitet.

Statsministeren sitter ikke lenger på toppen av regjeringslamellen, der den strekker seg femten etasjer over Hammersborg. Embetet er av grunner knyttet til logistikk og sikkerhet flyttet til andre deler av komplekset. Høyblokken står heller ikke lenger solitært. Trekantblokken gnir seg inntil på en litt vanskelig måte. «Som en hannhund som markerer på en gravstein», sa en kollega da vi flanerte gjennom de nye byrommene.

En bedre beskrivelse ville være at Høyblokken nå er redusert til en av mange fasader i et tungt utnyttet bygningskompleks. Regjeringskvartalet er ikke så ille som jeg fryktet. At det aldri ble gjennomført en pragmatisk og usentimental diskusjon om program og sikkerhet ga prosjektet vanskelige rammebetingelser. Prosess og arbeid med energiløsninger og materialvalg synes å ha gått på skinner etter den juridiske krangelen i forbindelse med arkitektkonkurransen. Bare deler av prosjektet viser den utsøkte gjennomarbeidingsgraden som vi for eksempel finner i det nye Nasjonalmuseet. Jeg har vanskelig for å tro at formene i A-blokken kan vokse på seg symbolkraft for dagens norske samfunn og statsmakt.