Renderingens råskap

Da renderingene ble rocka

Et annet hus som ligner påfallende mye på de digitale illustrasjonene, er Rockheim. Med sin eksponerte plassering på Brattørkaia i Trondheim ble dette et prosjekt som også satte Pir2 på kartet. Konkurransen for huset ble vunnet i 2007. Og mens det er en skjematisk likhet mellom rendering og realisert prosjekt i Barcode, nærmer man seg plutselig fotorealisme bare fem år senere.

– Så ville Rockheim sett ut likt om det hadde vært tegnet med penn og blekk?

– Det er et vanskelig spørsmål. Vi brukte mye fysisk modell også. Men at det har en betydning å teste ut det designet, er innlysende. Særlig når man går litt utenfor allfarvei.

Det sier Ogmund Sørli og Mette Melandsø, begge partnere hos Pir2.

De beskriver 3D-illustrasjonene som særlig nyttige for å få gjennomslag hos kommune og antikvariske myndigheter. Rockheim var et såpass ukonvensjonelt hus at det var særlig viktig at tegninger måtte ligne på det endelige resultatet i bygd form.

– Men de lysende fasadene på Rockheim ser jo veldig digitale ut, i mangel av et bedre ord. Argumentasjonsteknikk til side, tror dere at dere hadde kunnet skape denne arkitekturen med akvarellskrin og papplater?

– Hm. Vi kan vel i alle fall slå fast at mediet man jobber med har innvirkning på det ferdige resultatet.

Operaen i 3D

Her får Sørli og Melandsø full støtte av Bjørg Aabø i Snøhetta.

Hvis man leter i gamle NAK-er (Norske arkitektkonkurranser), er nettopp operaen i Bjørvika det første eksemplet av betydning der fasader og perspektiver er utført med digitale tegneverktøy.

Aabø forklarer at operakonkurransen var tegnet i AutoCad og det tidlige verktøyet FormZ og at de videre tegnet i disse verktøyene. Autocad gikk over til ADT (Architectural Desktop) underveis, en slags plug-in som hun beskriver som en forløper til BIM.

– FormZ var et fantastisk verktøy til å undersøke og formgi mer komplisert geometri som så ble overført til ADT. Det ble til og med laget et tidlig 3D-plot fra FormZ av treveggen i foajeen, sier Aabø.

– Men Operaen i Oslo ser jo likevel flat og papp-aktig ut sammenlignet med de senere variantene dere tegnet i Shanghai og særlig Busan der det er kurver og kompliserte geometrier. Kan man si at operaen i Bjørvika ser ut som den gjør fordi dere hadde enkle 3D-verktøy til rådighet?

– Operaen ser ut som den gjør fordi vi ville at den skulle bli slik. Ikke på grunn av begrensninger i dataverktøy. Det er ikke våre digitale verktøy som styrer avgjørelsene på hvordan noe skal formgis. Det gjør det innholdsmessige fra A til Å, og så velger vi de relevante tilgjengelige verktøyene og teknologi for å oppnå det vi vil. Fra takets geometri ned til møbler inne ligger det en brette-teknikk i bunn. Operaen i Bjørvika kan i prinsippet brettes i papp. Mens operaen i Shanghai ble først bygget som en fysisk konseptmodell av en vifte og deretter videreutviklet og realisert med blant annet dagens mer sofistikerte verktøy, sier Aabø.

Samtidig forteller hun at det var elementer i Den Norske Operaen som var direkte resultater av digital teknologi. Mye i salen, som lysekronen og balkongfrontene ble for eksempel modellert i verktøyet 3D Studio Max og datafilene sendt til en båtbygger i Hardanger som freste dem ut – på samme måte som utsiktshytta Snøhetta tegnet på Tverrfjellet.

– Det samme gjelder steinmønsteret i geometriene på taket. Dette var for komplisert for AutoCad, og ble gjort i FormZ og sendt til Italia. Hver eneste bit marmor ble kuttet etter disse 3D-tegningene. Senere kom det nye arkitekter til teamet med 3D-verktøy som Workstation. Det var jo en lang prosess, og disse verktøyene ble avgjørende for effektivt å utforske mer komplisert form, forteller Aabø.

Nærmere naturen med digital teknologi

Men det var ikke bare i de største prosjektene at ny, digital teknologi gjorde seg gjeldende. Mens operaen var under bygging, vant Reiulf Ramstad i 2005 konkurransen om utsiktspunkt ved Trollstigen for Nasjonale Turistveger.

Konseptet var en plattform av cortenstål. Og når man ser på konkurransematerialet, var dette også et helt tidlig eksempel på renderinger som fremstår så fotorealistiske at tegningene er svært like et ferdig resultat.

– Enkle geometrier og homogene overflater: Ser denne arkitekturen ut som den gjør fordi den var enkel å visualisere i et 3D-program?

– Det vet jeg ikke helt. Men det er litt som en forfatter som går fra å skrive for hånd til skrivemaskin til datamaskin: det endrer måten man jobber på, og det kan frigjøre kreativitet, svarer Reiulf Ramstad.

Men selv om han ikke vil knytte selve materialet og estetikken direkte til datamaskinen, er han klar på at den digitale teknologien var avgjørende på en annen måte:

– Med digitale verktøy fant vi ut at vi kunne måle opp landskapet helt presis. Vi lagde ti centimeter-koter i stedet for de vanlige meter-kotene og fikk således en helt annen mulighet til å la arkitekturen tilpasse seg landskapet. Vanlige kart hadde mye feil. Nå fikk vi et veldig presist grunnlag som gav oss en økt nærhet til stedet som hadde mye å si for utformingen. 

Den store kontroversen

Den datategningen på starten av 2000-tallet som utvilsomt skulle få mest oppmerksomhet, kom imidlertid enda et par år senere. I 2008 stod operaen ferdig. Samtidig ble det utlyst en konkurranse i nærområdet, da man bestemte seg for at Munch-museet også skulle flyttes til Fjordbyen.

Spanske Herreros Arquitectos vant konkurransen med sitt forslag Lambda. Men det var først da bygget tok form ti år senere, at illustrasjonene fra konkurransen ble et hett tema. Plutselig snakket alle om digitale tegninger som viste noe ganske annet enn det som faktisk ble bygd. For Lambda ble jo presentert som et gjennomsiktig glasshus. Det ferdige resultatet hadde fasader av bølgeformet stål.

Bente Kleven var prosjektleder for Herreros' norske samarbeidspartner LPO. Hun husker det som at både arkitekter og jury var innforstått med at det valgte konseptet måtte utforskes videre etter at konkurransen var vunnet.

– Spørsmålet her er om sjansen for villfarelse øker med et digitalt tegneverktøy?

– Ja, det kan tenkes. Husene ser lett helt ferdig ut. En ting er det arkitektoniske uttrykket. Noe annet er at digital tegning er uforpliktende når det kommer til hvordan husene bygges. Med tanke på tekniske løsninger og ikke minst kostnader, sier Kleven, som også ser et positivt potensial i dette.

I en situasjon der totalentrepriser har blitt vanlig, gjelder det å få spikret så mange kvaliteter som mulig så tidlig som mulig i prosjektet. Kleven peker på at hysteriet som oppstår hvis ikke prospektene stemmer med virkeligheten, også kan brukes til å sikre gode detaljer og materialer som blir vanskelig å fjerne senere i prosjektene.

– Ta et byrom, for eksempel: Du må binde opp kvalitetene i en rammesøknad og beskrive den ferdige løsningen ganske nøye. Dette blir mye mer forpliktende med en realistisk illustrasjon.

– Men endret de digitale verktøyene selve arkitekturen ved inngangen til 2000-tallet?

– Ja, sier Bente Kleven etter en lang pause.

– Jeg tror det.

Digitale Starchitects

– Den tradisjonen jeg kommer fra på 1980-tallet, lente seg på Sverre Fehn og en konstruktiv måte å tenke arkitektur på, fortsetter Kleven. – Det handlet om søyler og dragere som både konstruktivt og estetisk bærende elementer i arkitekturen. Men ved inngangen til 2000-tallet kommer en dreining hvor alt skal pakkes inn i hud. Det handlet plutselig om overflate.

Hun peker på arkitekter som Zaha Hadid og Frank Gehry, som sjøsatte sine karrierer med hus som, både konstruktivt og som illustrasjoner, er født ut av digitale tegneprogrammer.

– Jeg ser på slike bilder og spør meg selv: Hvordan i helvete skal dette konstrueres? Det gjelder for så vidt operaen til Snøhetta også, det konstruktive skal liksom ikke være der.

– Det er jo veldig interessant, for dette sammenfaller helt med ideen om Starchitects. Er det en direkte sammenheng mellom dette fenomenet og digitale verktøy?

– Ja, det er nok noe med verktøyet. Ærlighet betyr ikke noe lenger. Bildet er det som er viktig, sier Kleven.

– Vi i Snøhetta jobbet med de teknologiske mulighetene vi hadde til rådighet på Operaen. I dag gir de forskjellige digitale verktøyene, inkludert 3D-modellering, parametrisk design og simulering, helt andre muligheter til å utforske komplekse geometrier. Men for oss ligger verdien også i å kunne optimalisere miljøytelse, koordinere komplekse prosesser og ikke minst forbedre samarbeidet innad i de tverrfaglige teamene.

Aabø forteller at hun husker foredraget Zaha Hadid holdt i et fullsatt OAF på begynnelsen av 1990-tallet og at Hadid kom på besøk på kontoret hun jobbet dagen etter.

– Hun var «den nye vinen» med et helt nytt formspråk og imponerende datategninger. Hun fortalte blant annet om brannstasjonen sin på Vitra-campusen. Jeg har vært der flere ganger siden. Det var en interessant opplevelse. Det overraskende og utfordrende ved dette tidlig datagenererte bygget er en romopplevelse hvor linjer og forsvinningspunkter gjør at du mister referansepunkter. Det gjør at du blir uvel. Konsekvensen er at huset derfor ikke har kunnet bli brukt til verken brannstasjon eller annen funksjonell bruk. Utviklingen frem til dagens designprogramvarer og teknologi har gitt oss helt nye muligheter til å skape mer presise og brukervennlige rom.

En endret bransje

Før modernismen var tegning et verktøy med en enorm kapasitet til å fange et sted og en atmosfære. Man utviklet teknikker på 1800-tallet som gjorde at det nesten ble fotografisk, sier Reiulf Ramstad.

– Så kom modernismen som var opptatt av å gjengi steder som noe mer abstrakt, som i sin tur ledet til en motiv-fattigdom.

Han peker på at da man begynte å gå fra håndtegning til digitale tegneverktøy for 30 år siden, kom det en ny formal nysgjerrighet til uttrykk. Mange lengtet allerede etter ny arkitektonisk form.

Entusiasmen for den kreativiteten som ble frigjort her, er ikke vanskelig å finne igjen hos A-lab eller Pir2. Et gjennomgangstema i alle samtalene, er et ønske om å skape god arkitektur med alle tilgjengelige midler – samtidig som man der og da kanskje undervurderte slagkraften som lå i selv en enkel rendering sammenlignet med pappmodeller og figurer skåret ut i blåskum.

– Slik endret kanskje maskinene praksisen mer enn vi var klar over?

– Jeg er ikke sikker på om husene vi ser i dag ikke kunne vært bygd tidligere. Ser du på operaen i Sydney eller husene til Alvar Aalto er det veldig mange komplekse geometrier der, sier Bente Kleven.

– Men i dag er det lettere og raskere å skape slik arkitektur. Og det digitale har gjort arkitekturen til en visuell disiplin i større grad enn tidligere. Både ved måten den tegnes på, men også gjennom distribusjon, der all formidling foregår i form av digitalt genererte bilder på digitale skjermer.