Sjøens arkitektur

Havets arkitektur

Og det er egentlig her vi burde møtt Elin T. Sørensen – for det er dette livet ved og under overflaten i urbane sjøområder hun brenner for. Hun er landskapsarkitekten som ble vannskapsarkitekt med doktorgraden «Multispecies neighbourhoods in urban sea areas» med indre Oslofjord som hovedrolleinnehaverske. Avhandlingen skriver hun nå om til bok for det engelske forlaget Routledge Taylor & Francis.

Dermed er hun ikke ved Oslofjorden, men på Det Nordiske Biblioteket i Athen for å skrive, og har Pireus havn og Saroniabukta som nærmeste sjø når Arkitektur når henne. Grunnideen til Sørensen er at vi må vekk fra en menneskesentrert stedsutvikling.

– Vi må jobbe med arkitektur og byutvikling på måter som gjør at vi også tar hensyn til andre arters behov og livssyklus. Alle steder vi bygger er fullt av andre arter enn oss mennesker, men vår utbyggingspraksis tar ikke hensyn til disse andre artenes behov. Når vi nå står midt i en natur og klimakrise må vi tenke annerledes. Det behøver ikke være så komplisert siden behovene til mange av artene i sjøen og på land ikke er så forskjellige fra våre menneskelige behov.

– De fleste trenger gode lysforhold, og alle trenger rent miljø. Alle trenger bosteder der de kan trives og gjemme seg bort. I havet kan man sammenligne de blå skogene av ålegress, tang og tare med byrom og kvartaler. Sjøens arkitektur har også etasjer nedover i dypet med tredimensjonale rom og ulike forhold som gir grunnleggende livsbetingelser for ulike former for liv.

Hav av løsninger

Hva har Elin T. Sørensen og hennes mange samarbeidspartnere gjort for å bøte på norsk fjordhelse? De viktigste bidragene hun har kommet med er å artikulere hvordan arkitektur og landskapsarkitektur under vann kan utformes og følges opp gjennom nye metodeverktøy for en naturinkluderende stedsutvikling.

Dette bygger på en stedsbasert eksperimentering med flerartslighet, som for eksempel «Artenes rådslagning på Kongshavn» (se mer om denne lenger ned i saken). Et annet bidrag til flerartslig stedsutvikling er «Manual for villgjøring av urbane sjøområder» samskrevet med marinbiolog Eli Rinde (NIVA) på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Gjennom fem steg for hvordan villgjøring kan gjennomføres i praksis, bidrar veilederen til kunnskap, retningslinjer og bevisstgjøring om naturbaserte løsninger til alle som er involvert i byutvikling (se faktaboks). Med stedskunstprosjektet «Undersjø» har hun og det marine boligbyggelaget pilotert to marine boliger for hjemmeløse marine arter.

Corapod og Calsirope er laget i naturbaserte materialer som de marine artene kan trives med å bosette seg i og på.

Trenger vaktmestere i sjøen

De siste 30 årene har norske havneområder vært en svært ettertraktet byggegrunn. Klassisk havnevirksomhet har blitt effektivisert og ofte flyttet ut fra byene. I Bjørvika bygges nå de siste tomtene rundt det indre vannspeilet. Grønlikaia er midt i planprosess, mens Filipstad og Vippetangen også skal bebygges. I andre norske byer er det likedan, med Dokken (Bergen), Nyhavna (Trondheim) og Paradis (Stavanger) som noen eksempler. 

I de aller fleste prosjektene som er bygget til nå har det vært ingen eller lite tilrettelegging for marint liv. Men også der man prøver å legge «litt» til rette, kan det slå feil, mener Sørensen.

– Et klassisk eksempel er såkalte blåskjelltau, som «tilbys» vannrensende blåskjellkolonier. Men blåskjellene trenger naboer og et økosystem for å fungere optimalt. Når man ønsker å henge ut blåskjelltau, må man huske på å «ansette vaktmestere» også. Da må det tilrettelegges for at krabber og hummer kan patruljere havbunnen og spise det organiske materialet av døde dyr som faller til bunnen. Slik oppnås både god effekt av blåskjell som renser vannet og en ren sjøbunn. Det er artssamspillet som kan forbedre vannkvaliteten.

– Ensidig bruk av blåskjelltau er et eksempel på hva som skjer dersom man bare tilrettelegger for én art. Enten det er mennesker eller blåskjell kan det bli ubalanse i økosystemet om vi ikke samtidig legger til rette for ulike arter som har viktige roller og funksjoner i det marine nabolaget. Ved å tilrettelegge for et mangfold av arter, kan vi også redde vårt livsgrunnlag som er truet av natur- og klimakrisen.

– Hvorfor er akkurat denne delen av naturen viktig?

– Overgangen mellom land og vann er en svært biologisk produktiv sone i naturen. I vann-land-overgangen har marine arter og sjøfugl sine «barnehager», oppvekststeder og sine viktigste matfat. Når vi ødelegger disse stedene, mister som sagt artene sitt livsgrunnlag.

– Hvordan er dagens byggevirksomhet og byutvikling feilslått for disse artene?

– Vi bygger kun etter våre behov med konvensjonelle byggematerialer som marine arter ikke trives med å bosette seg på. Vi tar plass, endrer sjøbunnen og bygger ut i havet helt uten å tilgodese marin natur. Oslofjorden får stadig mindre biologisk mangfold år for år, men jeg ser ikke store endringer i måten vi bygger på. Da vil heller ikke naturkrisen snu.

– Hva er løsningen?

– Vi trenger en likestillings- og inkluderingsminister for marin natur. En tommelfingelregel er å sette av like store arealer til naturen under vann som det settes av grønne lunger på land, i hvert eneste utbyggingsprosjekt. Dette burde være en enkel sak. Spesielt i lys av større komplekse samfunnsproblemer knyttet til den menneskeskapte påvirkningen av klimaet, avrenning fra land, overbelastede avløpsrenseanlegg, industri, jordbruk og den enorme mengden plast i havet. I dag er det fiskeforbud i hele Oslofjorden hele året. I Ytre Oslofjord er det fremdeles lov med bunntråling i vernede sjøområder. Hvorfor holder vi på slik? Hvorfor lar vi det gå så langt?

Lytt til snegl og svane

«Urban villgjøring» er noe Sørensen forsøker å fremme i sin praksis. Dette handler om å inkludere og reintrodusere naturprosesser i byene og skape bedre sameksistens mellom menneske og natur, der vi tenker på byen og menneskelige innbyggere som en del av et stedegent økosystem. 

– Vi som planlegger byene våre må være nysgjerrige på all kunnskapen som finnes om artene som omgir oss. Selv om vi ikke er eksperter selv, må vi lete den frem og formidle dette inn i planprosessene på kunnskapsbaserte måter. Et hovedgrep i Sørensens praksis er å la naturen være hennes læremester. På Kongshavn helt sør på Grønlikaia arrangerte hun og Cecilie Sachs Olsen, professor i kunst i samfunnet ved OsloMet, «Artenes rådslagning» som et ledd i å utforske en flerartslig stedsutvikling. Med rådslagningen testet de ut metodeverktøy for hvordan man kan leve seg inn i og lære om andre arters behov. Målet er å gjøre naturinkluderende metodeverktøy tilgjengelig for alle som ønsker å involvere seg i flerartslig planprosess og stedsutvikling. Dette var inspirert av den franske filosofen Bruno Latours teori «Tingenes parlament». Latour argumenterer for rettighetene til objekter, og de utvidet metoden til å inkludere arter, geologi og landskap med spørsmål som hva vi kan lære om stedet ved å se det fra synsvinkelen til en gråstein eller en sjøfugl? 

– Til rådslagningen inviterte vi en intergenerasjonell gruppe folk, blant annet fagpersoner innen felt som marinbiologi, arkitektur/byutvikling, kunst og geologi. Deltakerne fungerte som talspersoner for de lokale artenes interesser. For å finne ut hvordan artene ønsket at Kongshavn skulle bli, brukte vi spørsmålene fra medvirkningsprosessen for området, laget av Rodeo arkitekter på oppdrag av Hav Eiendom. Svarene fra artenes rådslagning ble sendt inn i medvirkningen, men jeg har en følelse av at Rodeo ikke inkluderte artenes kunnskap i den endelige medvirkningsrapporten. 

– Hva oppnådde dere med en slik seanse? 

– Jeg ble overrasket over hvor effektiv, nyttig og berikende metodeverktøyet er. Når du lever deg inn i en annen art og setter deg inn i hva som må til for at den trives, så må du gå ut over deg selv. Vi er mennesker og ikke blåskjell, men vi kan skaffe oss ganske god oversikt over andre arters behov gjennom observasjon og tilegnelse av fagkunnskap: Det er en grunnleggende byggestein i flerartslig formgivning og stedsutvikling.

Oppdager krabbehotellet

Sørensens interesse for marine miljøer og havet begynte med et kunstprosjekt laget til gruppeutstillingen «Gjennom naturen» på Stenersenmuseet i 2014. Her valgte hun og teamet å ta for seg temaet plastavfall i verdenshavene.

Utviklingen av arbeidet «Kaurene» (The Gyres) skjedde blant annet i samarbeid med dykkere og surfere som kjente problemet på kroppen. Med «Kaurene» fikk hun en aha-opplevelse. 

– Frem til da hadde jeg behandlet havet som noe estetisk – den vakre, glitrende Oslofjorden som jeg elsket å svømme i. Da jeg med «Kaurene» ble introdusert for den fantastiske verdenen under vannflaten, kjente jeg på en stor skam. Hvorfor hadde jeg som landskapsarkitekt, med spesialisering i urban økologi, aldri viet landskap og liv under vann en tanke? 

Skamfølelsen var grunnen til at hun tok tematikken inn i et transformasjonsprosjekt på Hurumlandet i 2016, i samarbeid med Helen & Hard.

For å forstå det marine miljøet tok hun kontakt med Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Her fikk hun tips av marinbiolog Eli Rinde om internasjonale forskere som jobbet med fysiske innretninger i sjøen for å bygge opp økt marint artsmangfold. Her forskes det blant annet på hvilke materialer og overflater ulike arter trives på eller ikke. Da hun merket at utbyggerne ikke bet på agnet, bestemte hun seg for å gå under vann med doktorgradsarbeidet. 

– Var det vanskelig å få landskapsfaget med under vann? 

– Å legge til rette for marint liv i byutviklingsprosjekter var ikke noe jeg lærte i utdanningen. Her sluttet læreplanen i strandlinjen. Dette har endret seg noe, blant annet har Bergen Arkitekthøgskole og landskapsarkitektutdanningen ved UiT i Tromsø en tydeligere havtilnærming, men fortsatt er landskapsarkitekturen for landbasert. Å gå under vann har vært revolusjonerende for meg. Et nytt landskap og nye muligheter åpnet seg. Jeg er stolt av å ha utviklet en ny gren, nemlig marin landskapsarkitektur.

Fiskene i havet

Vi forlater telefonsamtalen med Athen og begir oss ned på kaiene igjen. Syv menn står spredt i bukten der Sørenga møter det nye byggelandet på Grønlikaia med fiskestenger. Vannet er brunt, mørkt og fullt av høstens blader. Men mennene står der antakelig slik folk til alle tider har stått ved sjøen i denne store buktningen vi i dag kaller Oslofjorden – på jakt etter fiskene i havet. 

– Alle fisker etter makrell. Den kommer i stim og i alle størrelser, forteller én av dem til Arkitektur. 

Kanskje det er håp for fjorden likevel? I alle fall om vi endrer holdningene til livet i den.