Svenske tilstander

Ønsker å trives og ha en fin by

Johannes Hulter understreker at ønsket om «en mer klassisk, tradisjonell arkitektur» ikke er noe han vanligvis må kjempe for verken i samarbeidet med de andre partiene i utvalget eller med byens innbyggere generelt.

– Gøteborgs innbyggere ønsker å trives og ha en fin by, og klassisk arkitektur er et uttrykk som de setter pris på, sier han.

Hulter mener at dette ikke innebærer et forbud mot å bygge i andre stiler enn det han kaller «klassisk stil», men at det er et forsøk på å motvirke ensretting. Han mener at «modernismen er en elitearkitektur som man har forsøkt å få innbyggerne til å like, men det har aldri slått igjennom».

– Vi vil ha variasjon og da får vi sørge for at det blir det. Det blir ensidig hvis man bare lar det rulle og gå av seg selv. 

– Derfor er vi tydelige på dette overfor byggeindustrien, og går aktivt ut og sier at det er et politisk krav at de skal heve kvaliteten og lage bedre ting. Vi prøver å gå inn så tidlig som mulig, i planmeldingen. Så får de tilpasse seg, fortsetter han.

Men han påpeker at det er langsomme prosesser, og at det som bygges nå viser hva som ble tegnet for fem eller ti år siden. Så de endringene som skjer nå, vil ikke slå gjennom før om ganske lang tid. 

Han tror at Sveriges arkitekter og byggherrer må vende seg til at politikerne i større grad kommer til å ønske å diktere områder som byggestil fremover. 

– Til nå har man vært ganske skjermet for dette, man er ikke vant til at politikerne «legger seg opp i det», som man sier. Men i lengden kommer man ikke til å kunne holde en så viktig del av samfunnet vårt unna folks innflytelse. 

Johannes Hulter sier også at han allerede merker en holdningsendring i bransjen. 

– Byggherrene har skjønt greia. At det gjelder å komme med et uttrykk som innbyggerne i Gøteborg setter pris på. Jeg synes også at jeg hører en annen tone fra arkitektene, som først var mer skeptiske. Men de begynner nok også å tenke at man kanskje kan lære noe av historien. 

Johannes Hulter viser til en meningsmåling SOM-institutet gjorde i 2020, og mener at de partiene som nå har flertallet «på den måten fikk frem hva folk mener». 

Spørsmålet som ble stilt av SOM-institutet var som følger: «Hva mener du om de følgende forslagene som gjelder Gøteborg? Nye hus bør i større grad bygges i klassisk stil, for eksempel med fasader i stein, tegl og tre». 34% av de som svarte syntes at det var «et veldig bra forslag», men ytterligere 30% syntes at det var et «ganske bra forslag».

SOM-institutet problematiserer også selve undersøkelsen i bokkapitlet «Gottgörelse eller auktoritär tendens? – Göteborgarnas inställning till att bygga mer i ’klassisk’ stil» og i antologien «Alltid måndag?».

Spørsmålsstillingen er ikke uproblematisk, skriver forfatterne Felix Andersson og Daniel Enström ved instituttet: 

«Hva begrepene «klassisk» og «moderne» arkitektur betyr, er avhengig av hvem som bruker dem og i hvilken kontekst de brukes. En arkitekt eller arkitekturhistoriker mener sannsynligvis noe helt annet med begrepene «klassisk» og «moderne» arkitektur enn hva en politiker som skriver et debattinnlegg i en lokalavis gjør. Det er heller ikke mulig å finne noen tydelig konsensus blant arkitekter om hva som utgjør de ulike stilene. Det samme gjelder sannsynligvis, og kanskje i enda større grad den vanlige innbygger».

Forfatterne påpeker også at «mye av det som bygges i Sverige i dag som betraktes som «moderne», nedstammer fra den antikke klassiske stilen» og at «politikere fra venstre til høyre som gjør seg til talsmenn for en mer «klassisk» arkitektur, fyller heller ikke alltid begrepet med likt innhold». 

Johannes Hulter ser ingen betenkeligheter ved det. 

– Tvert imot, det er et tegn på at de er ordentlige vitenskapsmenn. Det er nødvendig å problematisere og beskrive feilkilder. Og vi kan heller ikke bare stole på en undersøkelse.

– Men jeg har holdt på og pratet med masse folk om dette i nesten to tiår. Og det finnes andre undersøkelser fra andre land, som viser at folk, uansett hva de sier at de foretrekker, har en tendens til å faktisk ville bevege seg i områder som preges av klassisk arkitektur.

Engstelig yrkesgruppe

Björn Siesjö er byarkitekt i Gøteborg. Han mener at det finnes to måter å tenke på om det som nå skjer i byen. 

– Den ene er at det er herlig at politikerne engasjerer seg i arkitektur og byutviklingsspørsmål. Den andre er at det virker veldig nytt for dem og ikke alltid er så gjennomtenkt. 

Han forteller blant annet om et oversiktskart over hvordan man vil ha sentrale deler av Gøteborg. 

– Der har man endret formen på kvartaler og flyttet på gater. Det er ikke alltid realistisk, det kan bli altfor dyrt. Når vi påpeker det, sier de «ok, da vet vi det, da får vi la være». 

– Jeg synes at man ser en pragmatisme i dette. Man sier noe med høy stemme, men når det viser seg at det ikke er mulig, så er det ikke mulig.

Men Björn Siesjö synes at hans jobb som byarkitekt er blitt vanskeligere, i og med at den endrede situasjonen har skapt forvirring innenfor arkitektstanden. 

– Arkitekter er i seg selv en engstelig yrkesgruppe, så risikoen er at de strekker seg langt for å imøtekomme det politikerne har sagt. Vi ser resultater av det akkurat nå som ikke er helt vellykkede, det tegnes mye rart, sier Siesjö.

Får ta smellen

Hva betyr så «klassisk stil»?

– Vi har fått Johannes Hulter til å forsøke å forklare det for våre medarbeidere. Det går ikke an å si hva det er. En del sier at det er det som ble bygget i det gamle Hellas og Roma, andre sier at det er alt før modernismen. Ikke noe av dette er helt sant, sier byarkitekten.

– Han har forsøkt å eksemplifisere det gjennom å vise bilder. En del av dem kan kanskje fungere, andre er ikke så gode. 

Björn Siesjö fortsetter: 

– Jeg liker demokratiet og da er det folkevalgte som styrer. Det er på godt og vondt og da får man ta smellen ved at det ikke alltid er på godt. Men jeg tror ikke at en tilfeldig ny innstilling under en mandatperiode eller to kommer til å få et så stort avtrykk i byen tross alt. Videre endres jo stiler og moter innenfor arkitekturen stadig, så den som lever får se. Men jeg synes at det er uheldig hvis det blir et lavere nivå av dette. 

Prinsippet om en armlengdes avstand

Björn Siesjö har tidligere anklaget politikerne for å svikte «prinsippet om en armlengdes avstand» mellom politikken og kulturen. 

Vi ringer idéhistoriker David Karlsson for å høre litt mer om hva det betyr. Han forklarer at prinsippet ble til rett etter slutten på andre verdenskrig. 

Det var John Maynard Keynes, økonomen, som først formulerte prinsippet. Det var etter andre verdenskrig og hans problem var hvordan man skal utforme et system der staten kan støtte kulturen uten at den overtar den i propagandaøyemed. Det hadde skjedd både i Stalins Sovjet og Adolf Hitlers Nazi-Tyskland. 

– Man hadde sett hvordan totalitære regimer gjorde områder som kunst og kultur til verktøy i statens tjeneste. Om man har med seg dette, forstår man hvorfor prinsippet om armlengdes avstand er viktig. 

David Karlsson påpeker at begrepet ikke er et spesielt juridisk område innenfor statsforvaltningen, men at det heller handler om «en etikk, en etisk patos hos politikere og tjenestemenn, spesielt innenfor kulturområdet, som også er blitt institusjonalisert i visse beslutningsprosesser».

For å unngå å få en politisk styring av kulturen, har man da opprettet systemer der verken politikere eller tjenestemann har ansvar for kunstneriske spørsmål, men at dette legges til sakkyndige på områdene, som sitter i begrensede perioder. 

David Karlsson mener at i dagens politiske debatt, står dette prinsippet svakere og er under sterkt angrep og av det pågår «en politisering av statsforvaltningen og den offentlige forvaltningen generelt».

Han mener at politikerne i Gøteborg flørter med populismen. 

– Vi har ikke et direkte demokrati, men et representativt demokrati, der komplekse spørsmål bearbeides i et parlementarisk system. Populismen er kritisk til det. Populistiske ledere hevder at de står i direkte kontakt med folket. «Jeg forstår folket vilje». Det er en klassisk retorisk figur. 

– I Gøteborg er det Socialdemokraterna som driver dette. Det står i kontrast til hvordan den svenske velferdsstaten ble bygget. Det ble gjort i dialog med forskere og eksperter, gjennom veldig ambisiøse utredninger. 

– Men populister stiller heller spørsmål ved forskning og fagkunnskap og sier at det er fake news. Jeg tror man som politiker skal passe seg for å nærme seg de strømningene eller prøve å slå mynt på dem, for det er en farlig vei. 

David Karlsson sier også at «det finnes mange stygge hus i Gøteborg, det kan jeg være enig i». Men han mener at det ikke er arkitektenes feil, men at det hadde blitt bedre hvis arkitektene hadde fått større innflytelse på det som bygges.

Han mener at en del av skylden derimot bør legges på byggeindustrien og en snever økonomisk tenkemåte som minimerer innblandingen fra arkitekter og i stedet lener seg mer på for eksempel prefabrikkerte elementer. 

– Arkitekter har en svak stilling i Sverige sammenlignet med mange andre europeiske land, sier han. 

Ikke populistiske

Når vi spør Johannes Hulter om hva han tenker om prinsippet om armlengdes avstand, svarer han at det er et interessant begrep, som ikke er så lett å definere. 

– Det et begrep som mange slenger rundt seg med, men som kan lede til en del forvirring. 

Han sier at han tolker det som at politikken ikke skal legge seg opp i folks privatliv. 

– Vi skal ikke legge oss opp i hvilke kunstverk folk vil henge i sine hjem, og heller ikke hvilke som skal få henge i et galleri.

– Men akkurat i dette spørsmålet har jeg en annen mening enn de som mener at jeg tar feil. I våre offentlige rom synes jeg at det er naturlig at vi får utøve demokratisk kontroll gjennom representativt demokrati. Det synes jeg er helt ukontroversielt. 

Anklagene om at han og Socialdemokraterna i Gøteborg er populistiske, kjenner han seg ikke truffet av. 

– Populistisk tenker jeg at man er hvis man forenkler på en feilaktig måte, så man får et forenklet svar på et vanskelig problem. Her synes jeg man må skille mellom populært og populistisk. 

– Ta for eksempel det nye Lisebergshotellet, som er bygget i klassisk stil. Er det populisme? Nei, man lager noe fint, så folk blir glade. 

Johannes Hulter synes heller ikke det er noe rart ved at han forsøker å gjøre seg til talsperson for folkeviljen. 

– Å tolke folkeviljen er vår jobb. Synes man ikke at vi gjør det bra der, kan man stemme oss bort i neste valg.